Ser du Guds herlighet?

(utdrag fra Capitol av Jens Bjørneboe)

Alle lå

som slått til marken av den store natt,

som hvilte på dem. Bare Cæsar satt.

Han satt. – De hørte alle hva Sibyllen sa:

«I denne natt tar ulven intet lam.

I natt tas intet liv. Alt priser Ham.

Og lam og løve leker salig sammen.

Og verdens skapning kaster dyre-hammen.

I denne natt kan intet ondt få skje.

I denne natt…» Da stod de opp og skrek.

Og avbrøt henne: «Cæsar, du kan se!

Hun priser deg! Hun helliger ditt navn!»

Men keiseren var taus og meget blek.

Sibyllen hørte dem. Så så hun dem.

Hun reiste seg. Og langsomt stod hun frem.

Så vendte hun seg bort. Og lenge, stille,

stod kvinnen vendt med ansiktet mot øst.

Og trekkene blev varsomme og milde.

Og mens hun så, da talte hun igjen:

«Der utgikk i de dag en befaling,

og alt som hadde liv blev skrevet opp.

For toll og tiende og all betaling

går bedre når man fester kropp til kropp,

- de mange kroppene som Cæsar eier!

Men når du nettopp fråtser i din seier,

Og livet spreller ny-telt i ditt garn -,

Da, keiser, keiser – blir der født et barn!

Å, Cæsar, Cæsar, der er født et barn

hvis milde hånd skal falde som et sverd

og spre din verden som en stråkledt hytte.

Og all din makt vil bli til ingen nytte.

Og dine legioner intet verd.

Han gir deg, keiser, hvad en keisers er!»

Hun tiet litt. Så pekte hun mot øst:

«Si keiser, si hva ser du der?

Hva ser du, Cæsar, at jeg peker på?»

Og himlen revnet, slik at Cæsar så.

Han så en stall. Så hørte han en røst,

Sibyllens stemme: ”Si meg hva du ser!”

«Jeg ser en stall» – «Hva ser du mer?»

«Jeg ser tre hyrder og en gammel mann.» –

«Se dyktig, keiser, si – hva ser du mer?» –

«Tre underlige menn fra Østerland.» –

«Tal rolig, keiser! Si meg, ser du fler?» –

«Nei, bare dyr. I stallen er der kveg.» –

«Se nøye, keiser! – Ser du mer nå?» –

«Jeg ser en blåkledt kvinne med et nég,

et nég av halm og vinterfôr og strå.

Jeg ser …»

Og plutselig blev mannen vék av skrekk.

Vi reiser oss og synger høytidsverset på nr. 41En frelsar er oss født i dag.

Evangelieteksten (Joh. 1,1-14)

I begynnelsen var Ordet.

Ordet var hos Gud,

og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.

Alt er blitt til ved ham;

uten ham er ikke noe blitt til

av alt som er til.

I ham var liv,

og livet var menneskenes lys.

Og lyset skinner i mørket, men

mørket tok ikke imot det.

En mann stod fram, utsendt av Gud.

Johannes var hans navn.

Han kom for å vitne;

han skulle vitne om lyset,

så alle skulle komme til tro ved ham.

Det var ikke han som var lyset,

men han skulle vitne om lyset.

Det sanne lys,

som lyser for hvert menneske,

kom nå til verden.

Han var i verden,

og verden er blitt til ved ham,

men verden kjente ham ikke.

Han kom til sitt eget,

men hans egne tok ikke imot ham.

Alle som tok imot ham,

dem gav han rett til å bli Guds barn –

de som tror på hans navn.

De er ikke født av kjøtt og blod,

ikke ved menneskers vilje

og ikke ved manns vilje, men av Gud.

Og Ordet ble menneske

og tok bolig iblant oss,

og vi så hans herlighet,

den herlighet

som den enbårne Sønn har fra sin Far,

full av nåde og sannhet.

«Jeg ser …»

Der lar Jens Bjørneboe keiseren stoppe opp og bli taus av skrekk.

Hva var det for noe skrekkinngytende keiseren så?

Mannen som styrte et rike som omfattet store områder rundt Middelhavet ble taus av skrekk.

Johannes beskriver det som skjedde julenatt slik:

«Og Ordet ble menneske

og tok bolig iblant oss,»

Ordet, Guds egen Sønn, kom til verden og ble menneske.

Det var ikke omgivelsene som fikk keiseren til å bli taus av skrekk.

Gud ble menneske i en stall, barnet keiseren så lå i en krybbe i en stall. Det er harmløst nok – ingen i maktposisjoner har noe å frykte fra et lite barn i en stall – eller …

Vi får ikke vite hva mer keiseren så.

Han ble så redd at de måtte bære han av sted bort fra Capitol, ned igjen til hans bolig.

Mange mennesker har sett barnet i krybben gjennom 2000 år.

Et lite barn i matfatet til dyrene i stallen.

Et lite barn vars foreldre ikke hadde klart å finne husrom i Betlehem i forbindelse med den store folketellingen som keiseren hadde befalt skulle gjøres. Keiseren ville ha oversikt over hvor mange mennesker det var i hans store rike.

Egentlig en umulig oppgave, hvilket også denne fødselen viser – hvilke dag ble Josef og hans familie talt? Før eller etter fødselen?

For et menneske er det umulig å holde oversikt over hvor mange levende det til enhver tid er i et land. Hver dag og hver time er det flere som dør og som fødes. Selv i dag med alle våre moderne hjelpemidler er det umulig å til enhver tid vite eksakt hvor mange som bor i vårt land.

Keiser August hadde ingen moderne hjelpemidler til rådighet. Han måtte sende ut sine ansatte rundt om i hele riket og folkene fikk beskjed om å møte opp i sin hjemby, der deres ætt var fra. Josef måtte derfor dra til Betlehem og ta med seg sin høygravide kone, for også hun måtte være tilstede i byen når tellingen skulle skje.

Derfor ble barnet født i en stall og lagt i en krybbe, uten at det forandret hvem barnet var.

Hyrdene var de første som kom til stallen og så barnet, og de kunne fortelle at engelen hadde sagt at barnet var en frelser, ja han var Messias.

Deretter kom vismennene med gavene, gull, røkelse og myrra, som de skulle gi til Messias. De falt på kne og hyllet barnet i krybben.

Gjeterne og vismennene så Messias, jødenes konge. Dette synet kan få keiseren til å blekne og bli taus av skrekk.

En keiser kan bare utfordres av en i samme klasse, og jødenes konge ble sett på som det, en mulig utfordrer til tronen – i hvert fall i Israel. Derfor vet vi at Herodes beordret at alle guttebarn skulle drepes – han ville sikre seg at jødenes konge aldri vokste opp.

Det lille barnet i krybben i stallen skremte de som styrte landet, men hverken gjetere eller vismenn ble skremt, til tross at de faktisk så barnet og hvem han var.

«Og Ordet ble menneske

og tok bolig iblant oss,

og vi så hans herlighet,»

Vi så hans herlighet, sier Johannes.

Kan vi se den herligheten?

Det var den gjeterne så. De så at barnet var den Messias de ventet, han var Gud og bar med seg Guds herlighet til jorden.

Det var den vismennene så. De så Guds herlighet, og føll på kne og hyllet barnet.

Kan du se det?

Kan du se at Guds herlighet stråler ut av det lille barnet i krybben?

Cæsar så, og ble stum.

Kan du se at Gud har tatt bolig i et lite barn?

Kan du se Guds herlighet?

Se nøye, for det er Guds gave til deg, og ta imot ham, for han vil gi deg evig liv.

Alle som tar imot ham gir Gud rett til å være Guds barn. I dåpen blir vi tilbudt denne gaven, Guds herlighet, Guds Sønn. Ved å ta imot den gaven knyttes vi til Gud så tett at vi blir hans barn, og kan kalle ham for vår Far.

Ja, det er så tett at vi blir født på ny, ikke av kjøtt og blod, men av Gud, av Ånd og vann.

Dette er så vanskelig å fatte og forstå at vi bare kan ta det imot i tro og tillit til Gud selv.

I krybben så gjeterne og vismennene Guds herlighet i tro og tillit til det de hadde hørt på forhånd.

I dag skal vi ikke bare få se Guds herlighet i krybben, men vi skal få ta imot Guds herlighet – ved nattverdbordet – i form av brød og vin, til minne om at Guds herlighet endte sitt liv på korset for vår skyld.