Var du der?

Var du der når de korsfestet min Herre?

Var du der når de spikret ham til treet?

Var du der når de gjennomboret ham i siden?

Var du der når solen nektet å skinne?

Var du der når de la ham i graven?

Var du der når de rullet stenen bort?

Spørsmålene møtte oss i starten av gudstjenesten.

(Were you there, ble sunget som solosang som preludium,,v.1, 5 og 6)

Var du der?

Var du til stede ved Jesu lidelse og død?

Var du til stede ved Jesu oppstandelse?

Kvinnene ved Jesu side var der når han ble korsfestet, når de spikret ham til treet, når de gjennomboret ham i siden, når solen nektet å skinne og når de la ham i graven.

De var der ikke når stenen ble rullet bort, men de kom til graven og så at stenen var borte og graven var tom.

Tre kvinner gikk til graven (Eyvind Skeie)

Tre kvinner gikk til graven,

et budskap møtte dem:

Fra dødens dype mørke

steg livets fyrste frem.

De kom med sorg i hjertet

og hadde salver med.

De løp derfra så glade

på lette trinn med fred.

Der blomstret gledens blomster.

Der hørtes jubelsang.

Der knuste Jesus Kristus

sin grav så mørk og trang.

Der ble de til disipler

Som bærer ut det bud:

At de som dør med Jesus

har alltid liv hos Gud.

Vi reiser oss og synger det tredje verset av Krist stod opp av døde, nr .195.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 24. kapittel:

Luk. 24, 1 – 9

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet. Amen.

Var du der?

Kvinnene som kom til graven påskedags morgen var der når Jesus ble korsfestet, døde og når han ble lagt i graven.

De var der og fant graven åpen påskedags morgen. De kom dit for å stelle den døde, men fant en tom grav.

Kvinnene hadde ikke bare vært til stede de siste timene i Jesu liv. De hadde vært til stede når Jesus talte om sin død og oppstandelse:

«Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige mennesker hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’»

De to englene som møtte kvinnene ved graven forteller oss at disse kvinnene har vært til stede også mens Jesus levde og virket i Galilea.

Kvinnene har hørt Jesus fortelle om det som nå skjer.

Allikevel forstår de ikke.

Etter at Jesus døde langfredag ettermiddag og de så han bli begravet har kvinnene forberedt seg til å komme og stelle den døde. Langfredag var det ikke tid, de rakk rett og slett ikke å få tak i oljene og lage alt i stand, før sabbaten trådte inn. Nå var sabbaten over og de hadde fått ordnet alt og hadde med seg de velluktende oljene til den døde.

Kvinnene hadde vært så opptatt av de praktiske gjøremålene som følger med et dødsfall at de ikke hadde tenkt over hva Jesus tidligere hadde sagt.

Kvinnene hadde vært så opptatt av sin egen sorg at de ikke hadde husket hva Jesus tidligere hadde sagt.

Ingen av oss var der, hverken når Jesus talte i Galilea eller når han ble korsfestet, døde og ble begravet.

Derimot har vi hørt og lest om det.

Mange av oss til og med igjen og igjen.

Mange ganger og på mange måter har vi hørt og lest.

Vi kjenner historiene, like godt som om vi hadde vært der.

Selv den som var til stede kan se men ikke forstå.

For oss handler det om å forstå det vi har lest og hørt om, det vi har hørt øyevitnene fortelle.

Ser du den åpne tomme graven i dag?

Hva betyr den for deg?

Englene som møtte kvinnene spør:

«Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?»

Kvinnene var i sorgmodus, de skulle besøke en grav og stelle en død mann.

De hadde vært til stede og hørt Jesus fortelle at han skulle stå opp igjen. Allikevel besøker de en tom grav for å stelle en død som er blitt levende.

Hvor leter du etter Jesus?

Ser du etter ham blant de døde?

Er Jesus død for deg?

I dag lyder ropet «Kristus er oppstanden!» blant kristne over hele verden.

Ja også i land som Egypt, i Somalia, i Eritrea, ja rundt om blant forfulgte kristne i Afrika og andre steder i verden lyder ropet.

Budskapet om den tomme grav og at Jesus Kristus er stått opp og lever gir kraft, styrke og mot til forfulgte kristne rundt om i verden i dag.

Troen på den oppstandne er så sterk at ropet ikke stilner på tross av frykt for nye terrorangrep på fullsatte kirker i påska.

Allerede Palmesøndag mistet over 40 koptiske kristne livet i angrep på to kirker i Egypt.

Var du der?

I dag samles deres kristne venner for å feire at Jesus lever, at Gud en gang for alle har beseiret døden og har åpnet veien til himmelen for oss.

I dag samles de i sorg for å feire gledens budskap – Gud er sterkere enn dødens makt.

Nei, vi risikerer ikke å bli drept i Norge fordi vi er kristne.

Allikevel opplever vi at det er lov i ytringsfrihetens navn å gi uttrykk for sterke meninger om kristne i Norge i dag. Til og med utsagnet «drep de kristne» er helt innenfor, som tekst på t-skjorter og lignende og som tittel på en sang.

Vi kan godt si at i i Norge i dag lever i et samfunn som er preget at kristofobi, ikke minst i nyhetsbildet.

Nyheter om angrep, overgrep og forfølgelse mot kristne rundt om i verden dukker svært sjelden opp på forsidene av avisene med store overskrifter.

Det er ikke fordi dette er hendelser som ikke eksisterer, men fordi man velger å plassere slike nyheter langt ned på nettsidene, og godt gjemt i avisenes papirutgaver.

Nyhetene om angrepene på de to kirkene i Egypt Palmesøndag nådde inn på sidene i norske medier, men hver eneste uke hele året lever kristne i Egypt, Syria, Myanmar, Pakistan og mange andre land i frykt og med stadige terrorhandlinger som rammer dem, uten at vi får høre om det.

I løpet av de siste årene har flere hundre tusen kristne flyktet fra Syria. Antall kristne palestinere som lever i Palestina blir lavere for hvert år, mange velger å flytte til andre land.

Allikevel og til tross for at disse kristne lever i frykt for nye terrorhandlinger eller annen forfølgelse fortsetter de å møtes, fortsetter de i å fylle kirkene til randen for å feire Jesu Kristi oppstandelse, i dag og hver eneste søndag hele året.

Hva er det som gjør at mennesker velger å holde fast ved sin kristne tro og fortsette å praktisere den under slike forhold?

De tror på den oppstandne.

De tror at Gud har beseiret det onde og mørkets makt.

De tror at Jesus har kjøpt dem fri fra synden, og at ingenting i verden er mer verd enn det.

De tror at Jesus kan gi dem frelse og fred, i dag – midt i vanskelige livsvilkår – og ikke minst, i all evighet.

Vi er ikke der.

Vi er i Norge, et Norge hvor kristofobien lever i beste velgående, men hvor vi ikke risikerer å bli drept rent fysisk på grunn av vår kristne tro.

Kan vi gå med oppstandelsens budskap til mennesker i dag, her hos oss?

Kvinnene som kom til graven påskedags morgen gjorde det.

Forfulgte kristne rundt om i verden gjør det hver eneste dag.

Vil du gjøre det?

Vil du si at du har sett og forstått at Jesus Kristus døde og stod opp for deg, at han lever i dag, og at han vil gi deg liv i all evighet?

Var du der?

Så du den levende Kristus?

Kristus lever, og vi skal få gå med hans bud, med høyt hevet hode til mennesker i dag. Evangeliet er like viktig i dag, i Norge, som i Jerusalem for 2000 år siden og som det er blant forfulgte kristne i dag.