Lesetekster er 1. Mos. 22,1-14, hvor Gud setter Abraham på prøve og Hebr. 4,14-16.
Mange av jødene som var kommet til
Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til
fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne
sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar
vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både
det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det
året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for
dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette
sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han
profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for
folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra
denne dagen la de planer om å drepe ham.
«Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og
han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men
for ham som døde og sto opp for dem.» (2. Kor. 5,14-15)
En er død for alle, konstaterer Paulus og konkluderer med at
da er vi alle døde.
Dåpens bad symboliserer denne døden med Kristus – vi ser det
ikke lengre så godt, siden vi ikke dykker dåpsbarna under vannet.
I dåpen dør vi og står opp igjen med Kristus.
I dåpen blir vi uløselig knyttet sammen med Kristus og i
Kristus med hverandre.
Jesus døde for oss – en for alle.
Det var det Rådet bestemte denne dagen.
For dem var dette rett og slett realpolitikk.
De vurderte den politiske situasjonen – Det hadde spredd seg
en uro blant befolkningen etter at Jesus hadde vekket opp Lasarus fra de døde.
Folket hadde fått et tydelig tegn fra Jesus. Han hadde vist at han hadde makt
over døden.
Rådet fryktet for den politiske situasjonen i landet. De var
okkupert av romerne og ethvert forsøk på opprør ble slått hardt ned på. En
urolig folkemasse, nå like før påskehøytiden, like ved Jerusalem, hvor det
samlet seg store mengder mennesker for å feire påsken ved og i templet, kunne
føre til farlige situasjoner som kunne oppfattes som opprør, og ja, som kunne
være opprør. Hva ville disse menneskene gjøre med Jesus?
Ville de utrope han til leder, til konge?
Ingen visste akkurat nå, men Rådet fryktet for sin og andres
sikkerhet, ja til og med for templets framtid.
Inn i denne situasjonen og samtalen sier øverstepresten
Kaifas: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere
at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.»
Vi må få ryddet denne mannen av veien, han må dø, for å
sikre vår framtid, sier Kaifas, og vet ikke hvor rett han har, men på en helt
annen måte enn han og Rådet tror.
Kaifas, og Rådet, ser her en mulighet til å roe situasjonen
med minst mulig tap – en eneste mann – mot størst mulig gevinst – hele folkets
redning.
Vi blir gjort oppmerksomme på at Kaifas her taler profetisk.
Han taler Guds ord til Rådet, men hverken han eller de øvrige i Rådet forstår
den hele og fulle rekkevidden av dette ordet fra Gud.
Rådet fatter en beslutning – Jesus må dø – basert på den
politiske situasjonen, og Kaifas profetiske ord.
Uten at de selv forstår det fatter de det beslutt som Gud
allerede har tatt.
Jesus må dø for folket, for hele menneskeheten, og det skal
skje nå.
Jesus har nylig vist det store tegnet, i det at han vekte
Lasarus opp fra døde, pekte Jesus tydelig fram mot sin egen død og
oppstandelse.
Han har flere ganger fortalt disiplene at han må lide, dø og
stå opp igjen, uten at disiplene forsto det.
Nå har Jesus vist hva det betyr gjennom å gjøre et under, gi
dem et tegn. Jesus selv beskrev situasjonen slik når han fikk høre om at
Lasarus var syk:
«Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære.
For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.»
(Joh. 11,4)
Jesus ventet bevisst med å går til Betania til Lasarus var
død, for bare slik kunne han gi folket det tegnet Gud ville gi dem, bare slik
kunne han tydelig vise hva som skulle skje med han selv. Han skulle seire over
døden, etter at han hadde dødd for oss alle.
En for alle – en som hadde makt over døden og derfor også
kunne åpne himmelen for oss.
Gud lar alle samles i den ene, det er forsoningens
hemmelighet – så langt ord kan beskrive den.
Gud samler all vår skyld i den enes uskyld – den ene
uskyldige må dø for alle oss som er skyldige.
Jesus bar oss alle inn i døden og når nå han har dødd, så
har hver enkelt av oss dødd.
Forsoningen har et ytre tegn – noen dør på et kors.
Forsoningens hemmelighet er det som skjer inni dette – alle
dør, alt er samlet i han som dør.
At noen lider for en annen er ikke ukjent.
Det skjer at noen gir sitt liv for en annen og det er stort
når det er menneskelig kjærlighet som når så langt.
Vi har hørt i dag hvordan Gud satte Abraham på prøve og at
Abraham stolte så mye på Gud at han var villig til å ofte sin sønn Isak når Gud
ba han om det.
Abraham var drevet av lojaliteten til Gud, av viljen til å
følge Gud. Han elsket sin sønn, men satte likevel Gud høyere.
Når Gud fant et menneske som Abraham, som stolte så helt og
fullt på Gud, og ville gjøre Guds vilje, da kunne Gud gi oss det ultimate
offeret.
Abraham slapp å ofre sin sønn.
Gud ofret sin, for deg og meg.
Guds Sønn var den ene som døde for de mange, for mennesker
til alle tider.
Jesu forsoning handler ikke om medlidenhet og oppofrelse men
om utgivelse og offer – han led hva våre gjerninger er verdt.
Slik forenes Guds barn i ham og med hverandre.
I dåpen ble vi knyttet til Kristus og til hverandre, på
grunn av Jesu død.
I forsoningens hemmelighet er det plass til alle som Gud har
skapt.
De som har latt seg samles i ham, de som er døpt og tror
dåpen, tror at de er døde og oppstått med Kristus hører sammen i Jesu Kristi
kirke.
Vi er lemmer på hans kropp, forenet med hverandre og med
Kristus som hode og konge.
Jesus bar oss alle i sin kropp opp på korset, vi som er
lemmer på hans kropp.
Guds vilje er at alle mennesker skal samles i Kristus og
bæres av ham.
Allikevel opplever vi at det ikke er slik.
Hvorfor?
Derfor at forsoningen må tas imot
Å ta imot forsoning kaller Paulus for å ikle seg Kristus, å
kle seg i Jesus Kristus.
Den som er i Kristus er en ny skapning, er født på ny og har
fått nye rene klær.
«Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for
oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.» (2. Kor. 5,21), sier Paulus
i det andre brevet til korinterne.
Han som altså var helt uten synd, ja, som ikke engang visste
av synden i sitt eget liv, han gjorde Gud til ett med synden for deg og meg,
for vår skyld.
Kledd i Kristus får vi Guds rettferdighet, på grunn av at en
døde for alle.
Til slutt vil jeg minne oss om det vi hørte lest fra brevet
til hebreerne:
«Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom
himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har
ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er
prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre
fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir
hjelp i rette tid.» (Hebr. 4,14-16)
En for alle.
Kristus for deg og meg, og for alle andre mennesker.
La oss holde fast ved forsoningens tegn og hemmelighet og
bli i Kristus.
Kommentarer