I går var det 13. søndag etter pinse og prekenteksten var hentet fra Det Gamle Testamente, fra Salmenes bok.
Det er en salme som mange kjenner seg igjen i. Den handler om at Gud griper inn i våre liv, reiser oss opp og setter oss på en sikker grunn, og av det blir det lovsang. Den handler om å stole på Gud og peke på hans storhet.
Salme 40, 2 – 6
Salmisten roper til Herren. Han er i dyp nød.
Vi vet ikke hva det gjelder, men han omtaler det som fordervelsens grav og dyp gjørme. I denne situasjonen venter og håper han på Herren.
Salmisten visste at Gud var der og ville høre ham, men det tok tid. Han hadde satt sin lit til Gud. Han ville stole på Herren.
Og så skjer det: Gud hørte hans rop, drog ham opp og satte ham på trygg grunn.
Bjørn Eidsvåg har i sangen ”Føtter på fjell” uttrykt det slik:
Secret Garden, med Rolf Løvland, har blitt verdensberømt med sangen You raise me up, over samme tema:
Som nevnt i innledningen er det mange av oss som kjenner oss igjen i denne salmen. Mange av oss har opplevd at Gud har grepet inn i våre liv og satt våre føtter på fjell, og det har blitt en ny sang i våre liv.
Men hva er den dype gjørmen vi kan sitte så fast i?
Det kan være forskjellige ting.
Det kan for eksempel hende at noe er gått forferdelig galt i livet vårt.
Vi kan sitte igjen med skyld.
Vi kan ha gjort Gud og mennesker i mot og skadet dem med ord og handling og vår bønn kan være som vi ber i syndsbekjennelsen: ”Se i nåde til meg.”
Da å få høre at Jesus Kristus ga sitt hellige liv til soning for alle dine synder, og å få ta imot dette gratis og ufortjent, er å bli dratt opp og satt på fjell og kunne gå med faste skritt oppreist og tilgitt.
I Salme 32,1 uttrykkes dette slik:
Og da er vi ved kjernen i evangeliet i kristen tro. At Gud elsket oss så høyt at han ga sin Sønn. Jesus tok på seg all vår skyld og straff og gjorde opp vår gjeld overfor Gud. Slik har han fridd oss fra fortapelsen, dratt oss opp av fordervelsens grav og gitt oss en annen rettferdighet, ikke vår egen, men Guds, å bygge på. Det er en rettferdighet som holder i liv og død.
Trygve Bjerkheim har i sangen ”Det er nok det som Jesus gjorde” uttrykt dette slik:
Den dype gjørmen kan også handle om andre ting i våre liv. Det kan være mange ting som gjør at vi får følelsen av at grunnen svikter under oss, for eksempel kriser, sykdom, ulykker, svik, nederlag, tap.
Da kan vi rette våre rop til Gud, slik en annen salme uttrykker det: Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.
Våre rop kan være alt fra tause skrik til høye rop, det er en bønn til Gud om at han skal se oss og komme oss til unnsetning.
Gud hører dine rop – og han vil dra deg opp. Sett din lit til Herren, stol på han.
Salig er den som stoler på Herren – Gud skal være din trygghet og fjellgrunn.
Den som virkelig har vært på bånn vet å sette pris på å få fast grunn under føttene. Rusmisbrukere som har fått ett nytt liv legger ikke skjul på takken og retter den mot han som dro dem opp, Gud.
Slik må det være når vi opplever dette i vårt liv også, at vårt gjensvar til Gud er en takk i form av lovprisning av ham og hans gjerning.
Ett hjerte som er fullt av takknemlighet til Gud, gjør så munnen synger en lovsang til Gud i glede over den forandring han har gjort i livet ditt.
La oss synge lovsang til Gud, i takknemlighet for at han drar oss opp, så vi kan stå med føtter på fjell, også når det har gått galt i livet vårt.
Det er en salme som mange kjenner seg igjen i. Den handler om at Gud griper inn i våre liv, reiser oss opp og setter oss på en sikker grunn, og av det blir det lovsang. Den handler om å stole på Gud og peke på hans storhet.
Salme 40, 2 – 6
Jeg ventet og håpet på Herren,
han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.
Han drog meg opp av fordervelsens grav,
opp av den dype gjørmen.
Han satte mine føtter på fjell
og lot meg gå med faste skritt.
Han la i min munn en ny sang,
en lovsang for vår Gud.
Mange skal se det og frykte
og sette sin lit til Herren.
Salig er den mann som stoler på Herren
og ikke holder seg til de stolte,
til dem som faller fra i løgn.
Herre, min Gud,
mange under har du gjort,
og mange tanker har du til vårt beste;
ingen kan måle seg med deg.
Vil jeg tale og fortelle om dem,
er de så mange at de ikke kan telles.
Salmisten roper til Herren. Han er i dyp nød.
Vi vet ikke hva det gjelder, men han omtaler det som fordervelsens grav og dyp gjørme. I denne situasjonen venter og håper han på Herren.
Salmisten visste at Gud var der og ville høre ham, men det tok tid. Han hadde satt sin lit til Gud. Han ville stole på Herren.
Og så skjer det: Gud hørte hans rop, drog ham opp og satte ham på trygg grunn.
Bjørn Eidsvåg har i sangen ”Føtter på fjell” uttrykt det slik:
Du løftet meg opp av fordervelsens grav
og satte mine føtter på fjell
du viste meg nåde i stedet for krav
da fant jeg tilbake til meg selv.
Secret Garden, med Rolf Løvland, har blitt verdensberømt med sangen You raise me up, over samme tema:
You raise me up, so I can stand on mountains.
You raise me up, to walk on stormy seas.
I am strong when I am on your shoulders.
You raise me up, to more than I can be.
Som nevnt i innledningen er det mange av oss som kjenner oss igjen i denne salmen. Mange av oss har opplevd at Gud har grepet inn i våre liv og satt våre føtter på fjell, og det har blitt en ny sang i våre liv.
Men hva er den dype gjørmen vi kan sitte så fast i?
Det kan være forskjellige ting.
Det kan for eksempel hende at noe er gått forferdelig galt i livet vårt.
Vi kan sitte igjen med skyld.
Vi kan ha gjort Gud og mennesker i mot og skadet dem med ord og handling og vår bønn kan være som vi ber i syndsbekjennelsen: ”Se i nåde til meg.”
Da å få høre at Jesus Kristus ga sitt hellige liv til soning for alle dine synder, og å få ta imot dette gratis og ufortjent, er å bli dratt opp og satt på fjell og kunne gå med faste skritt oppreist og tilgitt.
I Salme 32,1 uttrykkes dette slik:
Salig er den som har fått,
sine overtredelser tilgitt
og sine synder skjult.
Og da er vi ved kjernen i evangeliet i kristen tro. At Gud elsket oss så høyt at han ga sin Sønn. Jesus tok på seg all vår skyld og straff og gjorde opp vår gjeld overfor Gud. Slik har han fridd oss fra fortapelsen, dratt oss opp av fordervelsens grav og gitt oss en annen rettferdighet, ikke vår egen, men Guds, å bygge på. Det er en rettferdighet som holder i liv og død.
Trygve Bjerkheim har i sangen ”Det er nok det som Jesus gjorde” uttrykt dette slik:
(1) Det er nok, det som Jesus gjorde,
det er nok, det som han har sagt:
Han har sona di synd, den store,
og deg vunni så rein ei drakt.
(4) Det er nok, det som Jesus gjorde.
Det i døden og dommen gjeld.
Me vil byggja på nådeordet.
Det er berggrunn som evig held.
Den dype gjørmen kan også handle om andre ting i våre liv. Det kan være mange ting som gjør at vi får følelsen av at grunnen svikter under oss, for eksempel kriser, sykdom, ulykker, svik, nederlag, tap.
Da kan vi rette våre rop til Gud, slik en annen salme uttrykker det: Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.
Våre rop kan være alt fra tause skrik til høye rop, det er en bønn til Gud om at han skal se oss og komme oss til unnsetning.
Gud hører dine rop – og han vil dra deg opp. Sett din lit til Herren, stol på han.
Salig er den som stoler på Herren – Gud skal være din trygghet og fjellgrunn.
Den som virkelig har vært på bånn vet å sette pris på å få fast grunn under føttene. Rusmisbrukere som har fått ett nytt liv legger ikke skjul på takken og retter den mot han som dro dem opp, Gud.
Slik må det være når vi opplever dette i vårt liv også, at vårt gjensvar til Gud er en takk i form av lovprisning av ham og hans gjerning.
Ett hjerte som er fullt av takknemlighet til Gud, gjør så munnen synger en lovsang til Gud i glede over den forandring han har gjort i livet ditt.
La oss synge lovsang til Gud, i takknemlighet for at han drar oss opp, så vi kan stå med føtter på fjell, også når det har gått galt i livet vårt.
Kommentarer