Dagens første lesetekst var hentet fra 1. Mos. 2 og handlet om hvordan Gud skapte mannen, alle dyrene og kvinnen. En beskrivelse av viktigheten av å oppleve å høre sammen med noen, være lik noen. Først når kvinnen kom opplevde mannen at han hadde fått en han kunne dele livet med, en som var lik ham.
En liten familie kunne begynne sitt liv sammen.
Prekenteksten handler om et yngre familiemedlem, barnet:
De bar små barn til Jesus for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem. (Mark. 10,13-16)
Jesus taler om barn i en annen betydning enn det vi først og fremst tenker på – barn som en del av en menneskelig familie med foreldre og barn.
I Matteusevangeliet kan vi lese at Jesus sier at vi til og med må bli som barn:
Da kalte Jesus til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa:
”Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.” (Matt. 18,2-3)
Bli barn!
Jeg kan tenke meg at det er flere her i dag som ikke har lyst til å bli barn.
Dere konfirmanter ønsker helt sikkert ikke å bli barn igjen, eller kalles for barn. For ikke å snakke om å bli kalt for barnslig, hvem vil være det?
Dere ønsker heller å bli sett på som ungdommer, som unge voksne og ja, gjerne som litt voksne også innimellom. Det er jo det livet handler – å bli voksen – å slutte å være barn – å stå på egne ben, skape seg et eget liv – å bli selvstendig og uavhengig.
Det er jo dette livet handler om.
Vi går fra å være barn til å bli voksne. Det er en naturlig utvikling og vi ønsker da ikke å bli barn igjen.
Jesus sier i dag at vi må ta ”imot Guds rike slik som et lite barn”
Hvorfor skal vi bli som et lite barn igjen?
Hva har barnet som en voksen ikke har?
Et barn er først og fremst lite og det er det Jesus peker på i teksten hos Matteus:
”Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.” (Matt. 18,4)
Hva er så bra med å være liten?
Hva kunne du?
Spise, sove, smile, skrike …
Ikke særlig mye og absolutt ingenting å skryte av.
Nettopp!
Et bitte lite barn kan ikke skryte av sine ferdigheter.
Et bitte lite barn er helt avhengig av andre for å overleve – må mates, skiftes på og så videre…
Å bli som et er å innrømme at vi ikke klarer oss selv, at vi er avhengige av en annen – i dette tilfellet Gud selv.
Å bli som barn er å rekke ut hånden til Jesus for å få holde i en sterk og stødig hånd som kan støtte oss gjennom livet.
Dette betyr ikke at vi må slutte å være voksne, at vi ikke lenger er selvstendige mennesker som kan stå på egne ben.
Dette betyr ikke at dere ungdommer ikke skal bli voksne.
Selvfølgelig skal vi være og bli voksne – i denne verden. Det er nødvendig og helt riktig.
Det går an å være to ting samtidig.
Voksen og barn – Guds barn, ja, for det er det vi alle ble eller blir i forbindelse med dåpen. Det er veldig talende når små barn blir båret fram til dåpen, de kan ikke gå dit selv og de kan ikke svare for seg. Allikevel blir de tatt i mot av Gud og blir Guds barn.
Når du ble båret til dåpen ble du Guds barn.
I dag blir du utfordret til å ta i mot Guds rike som et lite barn.
Det er Gud som utfordrer og inviterer deg.
Gud vil ha en tillitsfull kontakt med deg, slik du er, der du er i dag, uansett om du er ung eller gammel, om du skal konfirmere til våren eller ble konfirmert for 50 år siden.
Gud vil ha kontakt med deg i dag og alle dager, for du er hans barn.
Vil du være hans barn?
Vil du ta vare på en god kontakt med Gud?
Dere gullkonfirmanter har levd tre ganger så lenge som disse unge konfirmantene. Dere har opplevd livet på godt og på vondt, møtt gleder og sorger. Noen av dere kan kanskje se tilbake på et liv som er preget av stort sett gode opplevelser, en god og kjærlig ektefelle, flotte barn og barnebarn, en god jobb. Andre ser kanskje tilbake på et liv som er litt mer spenningsfullt og der de gode opplevelsene er blandet med vanskelige ting, en skilsmisse, barn som har slitt, egen sykdom, vanskelig jobbsituasjon eller annet.
Livene våre blir så forskjellige.
I ungdommen ser vi med glede og forventning framover og håper og tror at vi har gode ting foran oss i livet. Heldigvis.
Med oss gjennom livet kan vi alle ha en hånd å holde i, Jesus Kristus.
En hånd som aldri vil slippe taket, uansett hvordan livet vårt blir, Jesus Kristus.
Hvis du vil, kan du gå gjennom livet som Guds barn og holde hans hånd hver dag.
Uansett hvor voksne og selvstendige vi blir har vi alle behov for nærhet, kjærlighet og en å støtte oss på.
Den som tar i mot Guds rike som et lite barn, i tillit og avhengighet, vil alltid ha en god og stødig hånd som vil være en støtte gjennom livet.
Våg å være liten, selv om du vet at du kan klare deg selv, for da kan du få så mye mer – en plass i Guds rike står og venter på deg.
Kommentarer