Grønn menighet

I dag har vi har temagudstjeneste med Skaperverket som tema i forbindelse med markering av at Skedsmo menighet er blitt Grønn menighet.

Vi brukte Salme 8,2-10 som prekentekst:
      Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn
        er over hele jorden,
        du som har utbredt din prakt på himmelen.
      Av småbarns og spedbarns munn
        har du reist deg et vern mot dine fiender
        for å stanse hver motstander som vil ta hevn.
      Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
        månen og stjernene som du har satt der,
      hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
        et menneskebarn, siden du tar deg av det?
      Du gjorde ham lite ringere enn Gud
        og kronet ham med ære og herlighet.
      Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
        alt la du under hans føtter:
      Sauer og okser, alle sammen,
        ja, også de ville dyr i marken,
      fuglen i luften og fisken i sjøen,
        alt som ferdes på havets stier.
     Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn
        er over hele jorden!

”Ditt liv er innfelt i jordens liv. Alt er gitt deg til låns.”

Hele skaperverket, som vi er en del av, er vevd tett sammen.

Det er fullt av kretsløp

– vannet som blir til skyer i solens varme, skyene følger vinden og når de blir presset oppover i atmosfæren, slipper de vannet fra seg – regnet skyller ned over oss og gir liv til oss, til dyrene og vekstene, og er til slutt tilbake i havet der det igjen omdannes til skyer.

– insekter blir spist av fugler, som igjen blir spist av større dyr, som kanskje blir spist av oss.

– gress, blader og bær spises av dyr, som igjen blir spist av større dyr, eller av oss. – til slutt vil den siste i rekken dø og bli til jord igjen.

Slik kunne jeg ha fortsatt og det kunne ha vært sagt mer detaljert. Poenget er at vi er en del av en helhet – Skaperverket.

Salmisten stilte spørsmålet: Hva er et menneske?

Hans svar knytter oss mennesker til Gud selv og til hele hans skaperverk, til dyrene og jorden.

Mennesket er lite ringere enn Gud står det – her plasseres vi i forhold til Gud. Vi er ikke Gud, vi er litt lavere.

Samtidig har Gud kronet oss med ære og herlighet – det løfter oss opp. Vi er enestående, vi er litt høyere.

I den spenningen er vi mennesker. Vi er ikke Gud, samtidig som vi på en måte er kronen på verket, på skaperverket. Det løfter oss opp. Det bør gjøre at vi retter ryggen og løfter blikket.

Vi er enestående!

Du er enestående!

Så har vi fått en oppgave, i det at alt er lagt under våre føtter: ”Sauer og okser, alle sammen, ja, også de ville dyr i marken, fuglen i luften og fisken i sjøen, alt som ferdes på havets stier.”

Med oppgaven følger et ansvar – forvalteransvaret.

Gud er skaperen, livgiveren og opprettholderen.

Vi er forvaltere – alt er gitt oss til låns, fra ham som har skapt det.

Dette gir perspektiv på det vi gjør, hvordan vi tar var på denne jorden og i hvilken stand vi overleverer den til framtidige generasjoner.

Vi har et ansvar for skaperverket i sin helhet. Det handler om hva vi gjør med søppelet vårt – sorterer vi det vi har mulighet til, slik at glass, papir, batterier og kjemikalier blir tatt hånd om på en slik måte at det er forsvarlig og slik at det kan gjenvinnes. Det handler om hvor vi kaster fra oss søppel, enten det er det lille sjokoladepapiret, møbler og ting eller den gamle bilen. Havner det der det skal eller på marken, på jordet, i skogen?

Når vi i Skedsmo nå er blitt Grønn menighet ønsker vi å sette fokus på slike ting og minne hverandre om vårt ansvar som Guds forvalter over hans skaperverk.

”Og Gud så at det var godt”, sies det igjen og igjen i skapelsesfortellingen.

Vi kan stemme i, når vi ser hvor fantastisk flott det er mange steder.

Har dere lagt merke til at fargene ute går over mot gult, oransje, rødt og brunt?

Sommerens grønne enger, skoger og jorder skifter farge.

Jordene her utenfor er gulbrune og bare stubben står igjen etter at kornet er tatt hånd om.

Guds skaperverk er vakkert.

Det er verdifullt.

Gud har skapt mennesket som skaperverkets krone.

Skaperverket er gitt oss til låns.

Gud har satt oss til å forvalte det.

Tenk, så stort – vi, mennesker, er funnet verdige til å ta vare på Guds vakre og verdifulle skaperverk.

Så stort tror han om oss.

Vi kan gi han vår lovprisning tilbake med salmistens ord:

”Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn er over hele jorden.”

Vi kan gi tilbake til Gud det vi har fått låne i minst like god stand, som vi overtok det i.