Vi har kommet til 3. søndag i faste og her kommer prekenen jeg holdt i dag:
Dagens prekentekst er hentet fra et av brevene i Det nye testamentet. Det er apostelen Paulus som skriver til menigheten i Korint. Brevet er sannsynligvis skrevet i år 54, mens Paulus var i Makedonia på sin tredje misjonsreise.
Menigheten i Korint er bare noen få år gammel og Paulus skriver til dem for å rettlede dem. Det er vanskelig å være nyfrelst og skulle starte opp en menighet. Det er så mange inntrykk og Korint er en stor by, der mange mennesker kommer og går. På Paulus’ tid var Korint en storby, der handelsvirksomhet og skipsfart var viktig, og der ulike trosretninger møttes. I byen fantes et utall templer til mange forskjellige guder, det var en synagoge der og det var en ung kristen menighet. Til byen kom sjømenn, handelsreisende, religiøse og turister.
Noen av de som kom møtte den kristne menigheten og talte til dem og skapte uro blant dem. Det var vanskelig for de nyfrelste å vite hva de skulle tro på. Tydeligvis stiller noen av disse også spørsmål ved det Paulus har forkynt og ved Paulus som person.
Vi kommer inn langt ut i det andre brevet Paulus skriver til menigheten og her forteller han om seg selv, Guds nåde og menneskelig svakhet og styrke.
Det står skrevet i Paulus’ andre brev til menigheten i Korint i det 12. kapittel:
2. Kor. 12,7-10
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet. Amen.
Paulus bruker her begrepet nåde, det handler om Guds nåde overfor oss mennesker. Nåde er det som gjør oss til kristne, som enkeltmennesker og som menighet, som kan brukes i tjeneste for Gud.
Som enkeltmenneske
Paulus forteller om lidelse, svakhet, mishandling, forfølgelse og vanskeligheter. Vi får se en mann som har mye vondt å slite med. Vi får se en mann som lever midt i verden, på samme måte som vi selv gjør det.
Vi får ikke vite hva som plager Paulus som ”en torn i legemet”, men vi forstår at dette er vondt og at han selv ønsker å bli kvitt det. Til tross for at han har bedt til Gud om at denne plagen må bli tatt fra ham har han ikke blitt kvitt den.
Tornen i kroppen er en smerte i livet som hindrer og hemmer, som gjør oss svake. Det kan være så mangt, kronisk sykdom, fysisk handikap, angst, depresjon, fastlåste relasjoner eller noe helt annet – uansett hva det er så kan det være nettopp dette som fører oss nærmere Gud.
Vi vil så gjerne kunne selv. Vi er ikke gamle før vi sier ”kan selv”. Vi vil være sterke i oss selv og være selvhjulpne.
Gud velger å bruke Paulus’ svakhet i stedet for å helbrede ham!
Hva er viktigst når vi skal tjene Gud?
Selvtillit, styrke og kraft, gode taleevner, humor eller kjærlighet, tro og håp?
Det kan være fengende å høre på en god taler, en taler som har gode poenger, humor, og som klarer å trollbinde en forsamling. Men er det Gudsnært? Ser vi Guds kjærlighet gjennom talen? Treffer det deg skikkelig i hjertet?
Klarer den gode taleren å formidle Gud?
Kan en dårlig, uerfaren taler, som formidler et budskap stotrende og forsiktig formidle Guds kjærlighet, tro og håp?
Jeg har hørt noen sånne i årenes løp og svaret er et ubetinget JA og de kan gjøre det mye mer overbevisende enn den store taleren som er velformulert og får oss til å le på de riktige stedene.
Guds nåde skinner igjennom vår svakhet og gjør oss sterke, akkurat når vi føler oss som minst.
Som menighet
Det er ikke bare vi selv som kan føle oss små og skrøpelige, vi kan også oppleve at menigheten er liten og skrøpelig. ”Ikke mange vise, ikke mange med makt eller fornem slekt”, som Paulus sier det i sitt første brev til menigheten i Korint.
Det er på samme måte her som det er med oss som enkeltmennesker.
I en liten og skrøpelig menighet finnes forutsetningene for å kunne motta Guds kraft.
Supermenighetene har aldri eksistert og de eksisterer fortsatt ikke. Overalt der Guds barn samles skjer det både bra og dårlige ting.
Ja, men jeg har hørt om en menighet der alt er så bra og alle har det så godt - mange av oss har helt sikkert hørt om menigheter der alt tilsynelatende er bra og der stadig flere mennesker kommer til tro.
Mange av oss har også hørt om problemer med å styre og lede store menigheter, om uenighet mellom mennesker i ledelsen og om mennesker som ikke opplever seg sett, hørt og ivaretatt.
Det forekommer hos oss og hos alle andre menigheter, fordi vi er mennesker som lever og virker på Guds nåde.
Det viktigste tegnet på om en menighet er på rett vei er deres forhold til han som er grunnvollen – Jesus Kristus – får han være sentrum, får hans lidelse være for vår skyld – da er det ikke så viktig hvordan byggverket ovenfor ser ut.
Gjennom svakhet til styrke
Guds nåde er forunderlig.
Paulus visste alt om motgang, han hadde møtt den flere ganger. For det å gjøre troens arbeid er noe gangske annet enn å gå fra seier til seier. Man må lære seg å se det store i det små.
Gjennom svakhet går veien til styrke.
Dette er så langt fra det vi til vanlig tenker.
Den raskeste løperen når først til målet.
Den sterkeste styrkeløfteren løfter mest.
Gjennom styrke, kunnskap og egen vellykkethet når vi langt i livet. Det er den sterke som overlever, når vi møter vanskeligheter. Slik er hele naturen bygd opp.
Guds nåde snur alt på hodet.
Gjennom svakhet går veien til styrke.
Det er bare når vi ser vår egen svakhet at vi kan begynne på veien tilbake til utgangspunktet – Jesus Kristus og han korsfestet.
Dette gjelder både for hver enkelt av oss og for oss som fellesskap, som menighet.
Vår styrke finner vi hos Jesus Kristus.
Guds nåde er nok for hver enkelt av oss, uansett hvor skrøpelig eller mislykket vi syns vi er, for kraften fullendes i skrøpelighet.
I vår svakhet kan Gud arbeide.
I vår svakhet kan få et fast holdepunkt hos oss.
I vår svakhet ser vi at vi trenger ham og bare da kan Gud virkeliggjøre sin frelsesplan.
Sitter du her og tenker at jeg er ikke god nok, jeg er ikke bra nok, jeg passere ikke inn hos Gud, så er dette ordet til deg.
Guds nåde er nok for deg,
for kraften fullendes i skrøpelighet.
Sitter du her og tenker at jeg kan klare alt selv, jeg er sterk, jeg er selvstendig, så har du sannsynligvis skyvet noe i ditt liv langt ned i kjelleren og nekter å se det. Du skal få lov å holde din svakhet skjult, men du kan slappe av og ta imot for Paulus’ ord er også til deg:
Guds nåde er nok for deg,
for kraften fullendes i skrøpelighet.
Dagens prekentekst er hentet fra et av brevene i Det nye testamentet. Det er apostelen Paulus som skriver til menigheten i Korint. Brevet er sannsynligvis skrevet i år 54, mens Paulus var i Makedonia på sin tredje misjonsreise.
Menigheten i Korint er bare noen få år gammel og Paulus skriver til dem for å rettlede dem. Det er vanskelig å være nyfrelst og skulle starte opp en menighet. Det er så mange inntrykk og Korint er en stor by, der mange mennesker kommer og går. På Paulus’ tid var Korint en storby, der handelsvirksomhet og skipsfart var viktig, og der ulike trosretninger møttes. I byen fantes et utall templer til mange forskjellige guder, det var en synagoge der og det var en ung kristen menighet. Til byen kom sjømenn, handelsreisende, religiøse og turister.
Noen av de som kom møtte den kristne menigheten og talte til dem og skapte uro blant dem. Det var vanskelig for de nyfrelste å vite hva de skulle tro på. Tydeligvis stiller noen av disse også spørsmål ved det Paulus har forkynt og ved Paulus som person.
Vi kommer inn langt ut i det andre brevet Paulus skriver til menigheten og her forteller han om seg selv, Guds nåde og menneskelig svakhet og styrke.
Det står skrevet i Paulus’ andre brev til menigheten i Korint i det 12. kapittel:
2. Kor. 12,7-10
For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, forfølgelser og vanskeligheter. For når jeg er svak, da er jeg sterk.
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet. Amen.
Paulus bruker her begrepet nåde, det handler om Guds nåde overfor oss mennesker. Nåde er det som gjør oss til kristne, som enkeltmennesker og som menighet, som kan brukes i tjeneste for Gud.
Som enkeltmenneske
Paulus forteller om lidelse, svakhet, mishandling, forfølgelse og vanskeligheter. Vi får se en mann som har mye vondt å slite med. Vi får se en mann som lever midt i verden, på samme måte som vi selv gjør det.
Vi får ikke vite hva som plager Paulus som ”en torn i legemet”, men vi forstår at dette er vondt og at han selv ønsker å bli kvitt det. Til tross for at han har bedt til Gud om at denne plagen må bli tatt fra ham har han ikke blitt kvitt den.
Tornen i kroppen er en smerte i livet som hindrer og hemmer, som gjør oss svake. Det kan være så mangt, kronisk sykdom, fysisk handikap, angst, depresjon, fastlåste relasjoner eller noe helt annet – uansett hva det er så kan det være nettopp dette som fører oss nærmere Gud.
Vi vil så gjerne kunne selv. Vi er ikke gamle før vi sier ”kan selv”. Vi vil være sterke i oss selv og være selvhjulpne.
Gud velger å bruke Paulus’ svakhet i stedet for å helbrede ham!
Hva er viktigst når vi skal tjene Gud?
Selvtillit, styrke og kraft, gode taleevner, humor eller kjærlighet, tro og håp?
Det kan være fengende å høre på en god taler, en taler som har gode poenger, humor, og som klarer å trollbinde en forsamling. Men er det Gudsnært? Ser vi Guds kjærlighet gjennom talen? Treffer det deg skikkelig i hjertet?
Klarer den gode taleren å formidle Gud?
Kan en dårlig, uerfaren taler, som formidler et budskap stotrende og forsiktig formidle Guds kjærlighet, tro og håp?
Jeg har hørt noen sånne i årenes løp og svaret er et ubetinget JA og de kan gjøre det mye mer overbevisende enn den store taleren som er velformulert og får oss til å le på de riktige stedene.
Guds nåde skinner igjennom vår svakhet og gjør oss sterke, akkurat når vi føler oss som minst.
Som menighet
Det er ikke bare vi selv som kan føle oss små og skrøpelige, vi kan også oppleve at menigheten er liten og skrøpelig. ”Ikke mange vise, ikke mange med makt eller fornem slekt”, som Paulus sier det i sitt første brev til menigheten i Korint.
Det er på samme måte her som det er med oss som enkeltmennesker.
I en liten og skrøpelig menighet finnes forutsetningene for å kunne motta Guds kraft.
Supermenighetene har aldri eksistert og de eksisterer fortsatt ikke. Overalt der Guds barn samles skjer det både bra og dårlige ting.
Ja, men jeg har hørt om en menighet der alt er så bra og alle har det så godt - mange av oss har helt sikkert hørt om menigheter der alt tilsynelatende er bra og der stadig flere mennesker kommer til tro.
Mange av oss har også hørt om problemer med å styre og lede store menigheter, om uenighet mellom mennesker i ledelsen og om mennesker som ikke opplever seg sett, hørt og ivaretatt.
Det forekommer hos oss og hos alle andre menigheter, fordi vi er mennesker som lever og virker på Guds nåde.
Det viktigste tegnet på om en menighet er på rett vei er deres forhold til han som er grunnvollen – Jesus Kristus – får han være sentrum, får hans lidelse være for vår skyld – da er det ikke så viktig hvordan byggverket ovenfor ser ut.
Gjennom svakhet til styrke
Guds nåde er forunderlig.
Paulus visste alt om motgang, han hadde møtt den flere ganger. For det å gjøre troens arbeid er noe gangske annet enn å gå fra seier til seier. Man må lære seg å se det store i det små.
Gjennom svakhet går veien til styrke.
Dette er så langt fra det vi til vanlig tenker.
Den raskeste løperen når først til målet.
Den sterkeste styrkeløfteren løfter mest.
Gjennom styrke, kunnskap og egen vellykkethet når vi langt i livet. Det er den sterke som overlever, når vi møter vanskeligheter. Slik er hele naturen bygd opp.
Guds nåde snur alt på hodet.
Gjennom svakhet går veien til styrke.
Det er bare når vi ser vår egen svakhet at vi kan begynne på veien tilbake til utgangspunktet – Jesus Kristus og han korsfestet.
Dette gjelder både for hver enkelt av oss og for oss som fellesskap, som menighet.
Vår styrke finner vi hos Jesus Kristus.
Guds nåde er nok for hver enkelt av oss, uansett hvor skrøpelig eller mislykket vi syns vi er, for kraften fullendes i skrøpelighet.
I vår svakhet kan Gud arbeide.
I vår svakhet kan få et fast holdepunkt hos oss.
I vår svakhet ser vi at vi trenger ham og bare da kan Gud virkeliggjøre sin frelsesplan.
Sitter du her og tenker at jeg er ikke god nok, jeg er ikke bra nok, jeg passere ikke inn hos Gud, så er dette ordet til deg.
Guds nåde er nok for deg,
for kraften fullendes i skrøpelighet.
Sitter du her og tenker at jeg kan klare alt selv, jeg er sterk, jeg er selvstendig, så har du sannsynligvis skyvet noe i ditt liv langt ned i kjelleren og nekter å se det. Du skal få lov å holde din svakhet skjult, men du kan slappe av og ta imot for Paulus’ ord er også til deg:
Guds nåde er nok for deg,
for kraften fullendes i skrøpelighet.
Kommentarer