Dagens prekentekst står i Matt. 7,7-12 :
Be, så skal dere få. Let, så skal dere
finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og
den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.
Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller
gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna
deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver
til dem som ber ham! Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også
dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.
«Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og
åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med
meg.» (Joh. Åp. 3,20)
Dette er utgangspunktet og blir alltid utgangspunktet for vårt forhold til Gud.
Gud søker oss først, så kan vi åpne døren og slippe han inn.
Så kommer oppfordringen til oss: «Be, så skal dere få. Let,
så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.»
Be, let og bank på.
Holder vi utgangspunktet sammen med denne oppfordringen så
ser vi at Gud søker oss, men han invaderer oss ikke. Han har gitt oss frihet
til å velge om vi vil åpne døren for ham.
På samme måte gir han oss frihet til å velge om vi vil komme
til ham og be, om vi vil lete etter ham og om vi vil banke på hos ham igjen.
Oppfordringen er gitt til oss og valget er ditt og mitt.
Ja, men hvorfor skal jeg vende meg til Gud?
Hvorfor skal jeg be?
Han svarer meg ikke.
Han hører meg ikke.
Ergo er han ikke.
Gjør vi denne slutningen så har vi startet i feil ende.
Vi tror at vi, ja hver enkelt av oss altså, er verdens
midtpunkt. Livet dreier seg rundt meg, kanskje også rundt andre mennesker, men
det er helt klart vi mennesker som er verdens midtpunkt og utgangspunkt.
Det er egentlig veldig slitsomt å alltid skulle være i
sentrum, å skulle opprettholde det å være utgangspunktet for alt annet i
verden. Samtidig har vi i dag en mediekultur og et samfunn som legger opp til
nettopp det.
Hele verden snurrer rundt meg.
Her gjelder det å være synlig, helst i mediene, men i hvert
fall på de sosiale mediene, enten det er facebook, snapchat, instagram eller
noe annet. Synligheten måles gjerne i likes, i tommer opp, i hjerter og andre
liknende symboler.
Legg i fra deg mobilen en dag.
La PC’n stå urørt et døgn.
Lytt til han som faktisk er verdens opphav og som akkurat nå
banker på hos deg.
Lytt til bankingen.
«Jeg er den jeg er» sa Gud til Moses.
«Jeg er veien, sannheten og livet» sa Jesus.
Gud ER.
Det er utgangspunktet.
Det er der alt starter.
Så kom du og jeg til verden.
Derfor skal vi forholde oss til han som er vårt opphav, Gud.
Derfor skal vi be, rett og slett fordi Gud ER og han banker
på hos oss.
Går vi til andre tekster i Bibelen ser vi at folk er svært
pågående overfor Gud og at denne pågåenheten faktisk belønnes.
Oppfordringen i dagens tekst er en oppfordring til faktisk å
være pågående.
Hør
utropstegnene:
Be!
Let!
Bank på!
Gjør det igjen og igjen.
En annen ting som dagens samfunn lærer oss er at alt skal gå
så fort. Vi er rastløse og forventer å få svar umiddelbart. Med smarttelefoner
er vi tilgjengelige døgnet rundt hele året både i forhold til jobb og privat.
Sender vi en mail til noen så blir vi rastløse hvis vi ikke får svar i løpet av
noen timer, eller i hvert fall en normal arbeidsdag.
Gud opererer med et helt annet tidsperspektiv – evighetens.
Han har rett og slett all verdens tid.
Det gjør at svarene innimellom lar vente på seg.
Bibelen knytter også sammen bønn med en annen viktig side:
«Og dette er vår frimodige tillit til ham: at han hører oss når vi ber om noe
som er etter hans vilje» (1 Joh. 5,14).
Våre ønsker er ikke automatisk Guds vilje. Det gjør at vi
ikke får alt slik vi ber om.
Heldigvis tåler han at vi klager. Ja han tåler til og med at
vi blir sinte på han. Uansett grunn.
Gjennom fortellingene i Bibelen ser vi også at det ikke er
noen sammenheng mellom gudfryktighet og prøvelser. Derimot har Gud lovet at det
skal komme noe godt etter prøvelsene. Vi vil alle møte prøvelser, eller
vanskelige ting i livet. Det være seg brå død i nære relasjoner, egen sykdom
eller andre ting. Vi vil alle blir påført tap, sorg og savn gjennom livet. For
slik er livet her på jorden.
Det forandrer ikke at Gud ER, og at han vil oss godt, for
det sier også dagens tekst.
Vår Far i himmelen vil gi oss gode gaver.
Ser du dem ikke?
Noen ganger tror jeg at vårt syn for slike gode gaver kan
bli tilslørt av tap, sorg og savn, men også av rikdom, berømmelse og liknende.
Dette gjelder faktisk enten vi har eller ikke har disse tingene, bare tanken på
dem kan faktisk tilsløre vårt syn for Guds gode gaver.
Det er her den andre oppfordringen kommer inn – let!
Let etter Guds gode gaver, let etter spor av Gud, let etter
bønnesvar i ditt liv, hver dag.
Det er den som leter som finner.
Ser du ikke etter Guds gode gaver vil du aldri se dem.
Ser du ikke etter Guds svar på dine bønner vil du aldri se
dem.
Den som slutter å banke på, slutter å komme til Gud og vil
da gå glipp av alt sammen.
Jeg tror vi i dag har en del å lære og jobbe med når det gjelder
bønn og vårt forhold til Gud.
Bønn er livspusten vår, åndedrettet vårt.
Det er i bønnen at vi er nær Gud, der samtaler vi med Gud.
En god samtale skjer i ro og mak.
Puster gjør vi hele tiden.
Vi må rett og slett huske at i møte med Gud må vi ha god tid
og være til stede hele tiden.
Det er jo i ham at vi er til.
Ta deg tid til å sitte ned og puste.
Det er å ta deg tid til å be.
Gi rom for bønnen i din hverdag.
Ta deg også tid til å se etter spor av Gud i din hverdag.
Det er å se at Gud svarer på dine bønner.
Gi rom for Gud i din hverdag.
Sett deg nå godt til rette i kirkebenken.
Lukk øynene.
Pust.
Be om eller for noe som er viktig for deg akkurat her og nå.
Let etter svar fra Gud, kan du se noen spor av Gud i det som
skjedde i går?
Bank på, gi deg ikke, be igjen om og for noe som er viktig
for deg, og fortsett med det, på inn- og utpust, gjennom hele dagen.
(stillhet)
La oss be sammen.
Takk Gud, for bønnens vei.
La oss erfare bønnens glede.
Kommentarer