Bor Gud virkelig på jorden?

«Bor Gud virkelig på jorden?» (1. Kong. 8,27) spurte Salomo i sin bønn for tempelet han nettopp hadde fått ferdigstilt. Et stort flott tempel i Jerusalem, et hus for Gud, men bor Gud virkelig på jorden?

Salomo svarte selv: «Se, himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, langt mindre dette huset som jeg har bygd!»

Gud kan ikke begrenses til et hus.

«Himlenes Gud visst ei bebor

hus våre hender kan bygge»

sang vi i den første salmen i dag.

Paulus skrev også om tempel og bygning i tilknytning til Gud og Jesus i brevet til efeserne som vi hørte:

«Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.» (Ef. 2,20-22)

Bygningen og templet er her i overført betydning, vi er bygningen og templet og Jesus selv er hjørnesteinen som holder det hele sammen.

Ingen bolig kan romme Gud, samtidig kan Gud bo i oss og vi blir da stener som til sammen er Guds tempel.

Prekenteksten taler også på sin måte om dette, den taler om at vi kan herliggjøre Jesus og at vi er ett.

     Joh. 17,6-11      

”Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord. Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg.
 Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og jeg er blitt herliggjort gjennom dem. Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.”

Bor Gud på jorden?

«Vi er Guds hus og kirke nu,

bygget av levende stener.»,

sang vi i første salme

Gud bor der vi kommer sammen i hans navn, Gud bor blant oss, i kirken, ikke som fysisk sted, men som organisk fellesskap av mennesker som tror på ham.

Kirkens øverste organ, Kirkemøtet, har nettopp hatt sitt årlige møte. De har fattet vedtak om mange ulike saker, saker som berører vår fremtid som kirke, hvordan kirka skal styres, hvem som skal være arbeidsgiver for kirkelige ansatte og hvem som kan gifte seg i kirka.

Vi bør som medlemmer sette oss inn i noen av disse vedtakene, fordi de kommer til å berøre oss i årene framover.

Ett av vedtakene har fått langt større mediedekning enn de andre, og det til tross for at når kirka nå står på terskelen til å bli selvstendig er faktisk spørsmål om hvordan den skal ledes og liknende spørsmål svært svært viktige.

Allikevel er det saken om hvem som kan gifte seg i kirka som har fått mest mediedekning og reaksjonene lar ikke vente på seg.

Vet dere at det står i vedtaket at man etter lange samtaler og flere utredninger ikke har lykkes å komme til enighet, at vi som kirke kan leve med to syn i denne saken og at begge syn på likekjønnet ekteskap kan gis rom og komme til uttrykk i vår kirke gjennom liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.

Vårt øverste organ har altså vedtatt at vi, du og jeg, kan ha ulikt syn i denne saken og at vi allikevel kan leve sammen i kirka, fortsette å være del av den samme kirke, den samme familie vi en gang ble døpt inn i.

Jeg hører til de som ikke er glad for vedtaket om at likekjønnede nå kan gifte seg i kirka, rett og slett fordi jeg står for kirkens tradisjonelle syn på ekteskapet. Samtidig forstår jeg at mange er glade for dette, og vedtaket betyr at ingen som ønsker å gifte seg i vår kirke vil bli hindret. Når jeg sier at jeg ikke kan vie et likekjønnet par, så er det min sjef, prosten, som må finne en prest som kan vie dem og de får gifte seg i den kirka de ønsker.

Jeg har ikke endret syn i denne saken og det betyr at jeg heller ikke har endret holdning til enkeltmennesker jeg møter. Jeg vil fortsette å møte de som mener at det er riktig at likekjønnede får gifte seg i kirka på samme måte videre og ikke minst så vil jeg møte homofile og lesbiske med samme respekt som jeg har gjort hittil.

Jeg tror at vi er i stand til å fortsette å være en menighet, en familie på tross av denne uenigheten. Mine brødre og søstre i troen vil fortsatt være like kjære for meg, uansett hvem de er, hvordan de lever og hva de mener.

Som kristne er vi medborgere av Guds rike, i Guds rike finnes det også ulike partier, ulike foreninger og ulike meninger – det som allikevel knytter oss sammen er at vi har del i det samme land – Guds rike.

Som kristne er vi Guds barn, og altså en del av Guds familie, på samme måte som vi kan mislike våre biologiske søskens meninger og standpunkt, kan vi mislike våre kristne søskens meninger og standpunkt – det forandrer ikke at vi hører til den samme familie, vi har den samme Far, Gud, og det knytter oss sammen.

«dere er de helliges medborgere og Guds familie», skrev Paulus til menigheten i Efesos hørte vi.

I det at vi tror på Gud, på Guds navn, blir vi en hellig medborger i Guds rike og en del av Guds familie.

Det er noen viktige ting med de som er medborgere i samme land og de som hører til i den samme familie – de hører sammen på grunn av at de bor innenfor et geografisk område, eller fordi de er av samme slekt. Søsken har ikke alltid samme meninger, foreldre og barn kan være uenige om både store og små ting i livet – allikevel holder de sammen, fordi de tilhører den samme familie.

Medborgere i et land har så ulike meninger at de kan danne et utall ulike partier og trossamfunn – samtidig hører de sammen og blir værende i storfellesskapet, fordi de bor og lever i det samme land.

Bor Gud på jorden?

«Vi er Guds hus og kirke nu,

bygget av levende stener.»,

Gud bor der han kommer til syne, det være seg i templet i Jerusalem på Salomos tid, i mennesker gjennom årtusener, i Setskog kirke i dag eller blant oss som samles om hans navn.

Jesus forteller at han har åpenbart Guds navn blant menneskene. Der Guds navn åpenbares, der kommer Gud til syne og der bor han.

Navnet representerer noe karakteristisk med den som bærer det, derfor kan vi si at Gud er der hans navn åpenbares.

Kjenner du Guds navn?

Han har et mer karakteristisk navn enn det vi bruker til daglig, Gud med stor G.

Gud, Bibelens Gud, Jesu Far han fortalte en gang Moses sitt navn. Når Moses møtte Gud i den brennende busken og fikk i oppgave å føre israelittene ut av Egypt spurte han Gud hvem han skulle si det var som hadde sendt ham, hva han heter. Gud svarte: «Jeg er den jeg er.» og videre at han skulle si til dem «Jeg er har sendt meg til dere.»

«Jeg er» Jahve

Guds navn forteller oss det aller aller viktigste ved Gud – han ER.

Den som ER, er til alle tider og overalt, fordi der navnet hans blir åpenbart der er han nødvendigvis til stede.

Jesus brukte selv det navnet om seg selv, «Jeg er» sa han flere ganger og knyttet ulike ord til det som veien, sannheten og livet, døren, den gode hyrde og livets brød.

Når Jesus nå ber om at vi skal bli bevart i hans navn, det navn som Gud har gitt ham, slik at vi kan være ett, slik som Gud Faderen og Gud Jesus Kristus er ett, så binder han oss sammen til et fellesskap, et fellesskap av de som Gud selv bor i og er hos.

Dette fellesskapet konstitueres av at vi tror på den samme Gud, «Jeg er», Jesus Kristus.

La oss fortsette å være ett fellesskap, en kirke, vi som er knyttet sammen i troen på Jesus Kristus, i Guds navn.

La oss fortsette å være Guds kirke på jorden, der Gud kan bo i verden.