Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus
i det 14. kapittel:
Matt. 14,
22 – 34
«Straks etter fikk han disiplene
til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv
sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å
være for seg selv og be.
Da kvelden kom, var han der alene.
Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det
var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da
disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et
gjenferd!» sa de og skrek av angst. Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær
ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»
Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg
på vannet.» «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til
Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke,
og ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og
sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» Så steg de opp i båten, og vinden
stilnet. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!»
Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret.»
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet.
Amen.
«Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn, til et
vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og
tro på ham.»
Hver eneste en som er døpt er tegnet med dette korsets tegn,
et tegn på at du skal tilhøre Jesus Kristus og tro på ham.
Tilhørighet og tro.
Dagens tekst handler om nettopp det.
Disiplene er en del av et fellesskap – de hører Jesus til,
akkurat som vi gjør. Det store fellesskapet av de som hører Jesus til kaller vi
kirka med en fellesbetegnelse. Kirka er rett og slett fellesskapet av de som
hører Jesus til og tror på ham.
Båten «kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind.»
Kirken liknes ofte med et skip som kjemper på bølgene. Vi er
da passasjerer i dette skip, akkurat som disiplene var i båten på
Gennesaretsjøen denne natten.
Havet har helt fra skapelsesfortellingen vært symbolet for
ondskap, fordervelse, undergang og de makter som skaper kaos. Men skipet går
over bølgene mot stranden også i motvind.
Jesus sendte selv disiplene ut i båten og ble igjen på
stranda. Slik sendes også vi ut i verden, ut i hverdagene.
Disiplene dro ut i båt og møtte bølger og motvind, mens
Jesus gikk opp i fjellet for å være alene. Hans bønner fulgte disiplene i
båten. Jesus fulgte med på deres ferd, det ser vi etter hvert i fortellingen.
Slik Jesus sendte i fra seg disiplene denne kvelden, slik
sender han oss ut i verden, som kristne og som kirke. Vi sendes ut i verden som
fellesskap og som enkeltpersoner.
Vi møter motvind på vår vei og i motvind prøves troen vår.
Når Jesus sendte ut disiplene gjorde han det for å lære dem
og oss noe viktig. Jesus ville gi oss en dypere innsikt i våre behov for hjelp
og trøst, fra en som har makt.
Det er bare gjennom å dra ut på dypt vann, dra ut i verden
at vi kan erfare at troen bærer gjennom livet. Det er bare når vi er ute på
dypt vann at Jesus virkelig kan få vist oss sin styrke – der ute kan vi lære
oss forskjellen på en tro som bever og en som bærer.
Hva skjer med oss troende som er i båten når den møter
motvind?
Det er slitsomt å gå i motvind og det er fristende da å snu
og gå med vinden i ryggen i stedet, for da blir vi skjøvet framover og slipper
å jobbe oss framover.
Gjør vi det vil vi ikke nå målet.
Det gjelder både for den enkelte av oss og for oss som
fellesskap i kirka.
Hver eneste dag er det en fristelse for oss og for kirka.
Hvis kirka velger å søke trygghet i medvindens makter, betyr det at vi som
fellesskap snur og aldri vil komme til målet.
Når kirken begynner å se mer på seg selv enn på sin Herre,
mer på motvinden og bølgene enn på ham, da trenger vi å huske Peter.
For mange av oss er det slik vi opplever kirka i dag.
Nå er det tid for oss å huske Peter, han gikk på Jesu ord ut
av båten, ut på vannet og det bar – helt til han slapp Jesus med blikket og
begynte å se på bølgene og kjenne på vinden som blåste hardt rundt ham – da ble
Peter redd og da begynte han å synke. Heldigvis hadde han ikke helt mistet
blikket på Jesus, så når Jesus strakte ut hånden kunne Peter ta tak i den og
bli holdt fast..
Vi er nødt til å beholde blikket festet på Jesus og stole på
at han vil strekke ut hånden og holde oss fast midt i uværet.
Vi hørte Paulus fortelle om opplevelser i Asia i brevet til
menigheten i Korint. Han forteller at de led mer nød enn de kunne bære og midt
i det sier han:
«vi skulle ikke stole på oss selv, men på Gud, som oppreiser
de døde. Han reddet oss fra den visse død, og han skal gjøre det igjen. Til ham
har vi satt vårt håp, og han skal redde oss på ny.» (2. Kor. 1-9b-10).
I motvind må vi som kirke igjen og igjen fornye vår
Kristusbekjennelse.
I teksten finnes det to bekjennelser.
Den første kommer Peter med når han roper til Jesus i det
han kjenner at han begynner å synke «Herre, berg meg!». Peter roper på hjelp
fra Jesus, han legger sitt liv i Jesu hånd i det han innrømmer at han selv ikke
får dette til. Peter innser at han ikke er sterk nok til å gå på vannet alene –
han trenger Jesus. Det er en syndsbekjennelse Peter kommer med, et nødrop om
hjelp fra han som har all makt.
Det er når vi ser at vi trenger Jesus og roper til ham at
han kan strekke ut sin hånd til oss og holde oss oppe.
Den andre bekjennelsen er den disiplene kommer med når Jesus
og Peter kommer opp i båten og vinden stilner. Da faller disiplene på kne og
tilber: «Du er i sannhet Guds Sønn!». Det er en trosbekjennelse de kommer med,
en tilbedelse av Jesus som Gud.
De som var redde når de tilsynelatende så et gjenferd komme
på vannet har nå fått den store tryggheten. De har fått sin Herre, Jesus
Kristus, med i båten. Det var han som kom gående over vannet. Vannet lik symbolet
for ondskap, fordervelse, undergang og de makter som skaper kaos ble overvunnet
av Jesus, av Guds sønn. Jesu makt er større en ondskapens.
Vi møter disse mørke onde kreftene hver dag, i større eller
mindre grad. Denne helga er vi blitt mint om de onde kreftene i verden igjen,
gjennom hendelsene i Paris fredag kveld. Ekstreme troende muslimer valgte å
aksjonere mot tilfeldige mennesker i en av Europas største byer.
I møte med disse onde kreftene må vi vende oss til Gud i
tillit og bønn. Samtidig må vi huske på at de fleste mennesker i verden,
uansett hvilken tro de har eller ikke har, er fredelige mennesker.
I møte med disse onde kreftene kan vi vende oss til Gud med
vår frykt for livet og rope som Peter: «Herre, berg meg!»
Strekk ut din hånd, så vil Jesus holde deg fast og du vil få
mot fra ham til å gå videre i livet, på tross av de farer vi vet kan true oss
på veien.
Husk at du er tegnet med korsets tegn, som et synlig bevis
på at du hører Herren til, akkurat som dagens to dåpsbarn ble tegnet med
korsets tegn.
Velt alle dine veier
og all din hjertesorg
på ham som evig eier
den hele himlens borg.
Han som kan stormen binde
og bryte bølgen blå,
han skal og veien finne,
den vei hvor du kan gå.
Kommentarer