Det er Vingårdssøndag / 14. søndag i treenighetstiden i dag og ferien er over for i sommer så da er jeg tilbake med prekener her.
Her er dagens preken holdt i Bjørkelangen og Setskog kirker:
Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: «Vi
er unyttige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.» (Luk.
17,10)
Slik sluttet den teksten vi hørte lest fra dagens
evangelietekst (Luk, 17,7-10)
Det er Jesu ord til disiplene.
Men dette kan da ikke gjelde i dag?
Vi er da frie mennesker og ikke noens slaver eller tjenere.
Vi kan da gjøre som vi vil.
Kan vi det?
Kan vi møte på jobb når vi vil og gjøre så lite eller mye vi
ønsker?
Nei, i et ansettelsesforhold er vi nødt til å følge opp og
gjøre de oppgavene som vi blir satt til. Vil vi ikke det har vi et alternativ
og det er å slutte i jobben.
Så selv om dette kan høres fjernt ut så er det faktisk slik
vi lever, de aller fleste av oss.
Vi er nødt til å gjøre det som er pålagt oss og i tillegg er
det ikke uvanlig at det er bedriften og da dens ledelse som får rosen og æren
når det går bra.
I dag handler det om et annet arbeidsforhold, vårt
arbeidsforhold til Gud.
Ja, du er som kristen faktisk Guds arbeider og det var det
Jesus pratet om til disiplene.
I dagens prekentekst forteller Paulus om hvordan det kan gå
på Guds arbeidsplass, med Guds medarbeidere.
Det står skrevet Paulus’ brev til menighetene i Korint i det
3. kapittel:
Når én sier: «Jeg holder meg til
Paulus» og en annen: «Jeg til Apollos», er dere ikke da som alle andre
mennesker?
Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro!
Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men
Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som
vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst. Den som planter og den som vanner,
er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds
medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning.
I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester;
en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger.
Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.
Gud ga vekst!
Paulus er klar på hva som er det viktigste.
Jo da, både han selv og Apollos har gjort en god jobb som
Guds medarbeidere, men på Guds arbeidsplass er det aldri tvil om hva som er det
aller viktigste – det er bare Gud selv som kan gi vekst.
Jordene rundt oss bugner av korn som snart er ferdig til å
treskes, ja, en del jorder har bøndene allerede kjørt på.
I våres pløyde og sådde bonden og så har han fulgt med og vært
ute og sprøytet kanskje, mens kornet har vokst – Gud gir vekst!
I Guds vingård, på Guds jorde er det Gud selv som gir vekst.
Vi er hans arbeidere, vi er satt til å gjøre en tjeneste for ham.
Husker dere hva vi får for oppdrag i forbindelse med dåp?
«Gjennom dåpen setter Gud oss inn i sin verdensvide kirke og
gir oss del i Jesu kall og oppdrag. La oss stå sammen i vitnesbyrd og tjeneste,
inntil dagen kommer da alt det skapte skal bli forløst ved vår frelser, Jesus
Kristus.»
Vi har altså fått i oppdrag å «stå sammen i vitnesbyrd og
tjeneste». Det kunne godt ha vært føyd til et «for Gud», for det er det det
handler om.
I og med at du er døpt hører du Herren til og du er en del
av hans arbeidskraft for å holde oss i dagens bilder.
Oppdraget er å vitne om Gud og gjøre hans gjerninger, altså
det Gud vil at du skal gjøre, for å gi mennesker mulighet til å bli kjent med
Gud og komme til tro på ham.
Det var dette oppdraget Paulus og Apollos utførte i Korint.
Paulus var der først, derfor omtaler han seg selv som den som plantet. Så kom
Apollos, som fulgte opp det Paulus hadde plantet – altså han vannet plantene,
slik at de kunne vokse seg sterke.
Menneskene i Korint begynte å krangle om hvem av de to,
Paulus og Apollos som var den største og viktigste. Inn i denne krangelen er
det Paulus skriver at det er Gud som gir vekst og derfor han som skal æres og
han som er den største, mens Paulus og Apollos bare har gjort det de er pålagt
som Kristi tjenere, som troende, døpte mennesker.
I dag kan vi møte lignende krangler om hvem man skal følge,
hvem som har det beste og mest riktige budskapet og så videre.
Ikke minst nå i disse valgtider, og det er ikke bare de
politiske partiene som står på torvet og byr fram sine meninger som de beste.
Også innad i kirken har vi partier og mennesker som mener
ulikt om hvordan Guds ord skal tolkes på riktig måte.
Uansett hva du eller jeg mener om ulike saker når det
gjelder kirken, den lære og framtid, så er det en ting vi aldri må glemme – Gud
gir vekst.
Det er Gud som er den som er noe, ikke jeg, ikke den som
mener ditt, eller den som mener datt, men Gud.
Paulus minner oss i dagens tekst også om noe annet som er
minst like viktig:
«Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er
lagt, Jesus Kristus.»
Vi er døpt til Jesu Kristi navn, vi er tegnet med korstegnet
for å synliggjøre at vi hører Jesus til.
Jesus Kristus er grunnlaget, grunnvollen, grunnsteinen, han
og ingen annen.
Prøver vi å bygge videre på byggverket uten ham så kommer vi
skjevt ut.
Derfor må alltid alt sjekkes med Gud i bønn, slik at vi kan
fremme og gjøre Guds vilje i vårt arbeid i Guds rike.
Legg fram alt i bønn og lytt til Gud og følg hans vei.
Vi er ikke unyttige tjenere fordi vi ikke er noe i oss selv,
men fordi vi er satt til å gjøre Guds vilje og ikke vår egen. Det er en stor og
flott oppgave, som du kan gå inn i, ja, nettopp du, fordi du hører Gud og Jesus
til. Du har alt du trenger – du har Gud – legg alt fram for ham i bønn og lytt
til ham, slik kan du gjøre hans vilje og tjene ham på en slik måte at han kan
gi vekst.
Kommentarer