I går var det det som gjerne blir kalt for takknemlighetens søndag. Tekstene handlet om takk og tilbedelse og Jesus viste seg som vår redningsmann og lege.
Søndagens prekentekst var fra Luk. 17,11-19:
Søndagens prekentekst var fra Luk. 17,11-19:
På reisen til Jerusalem dro Jesus
gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en
landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte:
«Jesus, mester, forbarm deg over oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for
prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da
han merket at han var blitt helbredet. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet
seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var
en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen
andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til
ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.»
Var der virkelig bare den ene som var takknemlig?
Kan man være takknemlig uten å vise det?
Ja, man kan være takknemlig uten å vise det.
Ofte er det nok akkurat slik. Man kjenner en takknemlighet
som man ikke vil eller tør å vise for noen. Iblant kommer det av at vi er sjenerte,
andre ganger kan det være på grunn av stolthet. Iblant kan selvfølelsen være en
hindring eller så er vi engstelige for å vise at vi er beroende av andre.
Takknemlighet som vi holder inne i oss selv, og ikke gir
uttrykk for overfor andre, gjør at vi mister en mulighet til å bygge opp et
fellesskap.
Takknemlighet gjør noe med oss, både for den som er
takknemlig og for de som får høre det.
Jeg er sikker på at alle her har noe i livet de kan si de er
takknemlige for. Har du fortalt om din takknemlighet til de som er berørt av
den?
Kanskje er du takknemlig for å ha den ektefellen du har,
eller de foreldrene du har, eller de barna du har. Har du fortalt dem det?
Fortellingen om de ti spedalske viser oss hvor viktig det er
å vise sin takknemlighet. De ni som ikke kom tilbake var nødvendigvis ikke
utakknemlige. De må også ha følt på en ubeskrivelig glede, når de så at
sykdommen deres ble borte. De ni glemte nok aldri det som hadde skjedd og ikke
heller ham som hadde helbredet dem.
Hvorfor gikk de da ikke tilbake for å vise sin
takknemlighet?
Vi vet ikke om det var fordi de var sjenerte, sky eller
stolte eller på grunn av noe annet.
Det vi vet er at en av de ti kom tilbake. En av de ti valgte
å vise sin takknemlighet, mens de ni andre ikke gjorde det.
Noe skjedde i det denne ene kom tilbake til Jesus og viste
sin takknemlighet – han fikk stige inn i et nytt fellesskap.
Å vise sin takknemlighet er å gå inn i en ny nærhet, et nytt
fellesskap.
I det at du forteller noen om din takknemlighet så oppstår
en ny nærhet mellom dere. Du viser noe av deg, og dere kommer nærmere
hverandre.
Dette skjer ikke bare mellom oss mennesker. Det gjelder også
mellom mennesker og Gud.
Også den relasjonen forandrer seg og blir dypere når vi
viser vår takknemlighet og ikke stenger den inne. Kanskje var det dette som
hindret de ni. De ante nok hvilken kraft de hadde kommet nær. Å gå tilbake var
å ta et avgjørende skritt inn i en ny nærhet. De ante kanskje at dersom de kom
nærmere skulle de være hans og ikke like selvstendige som tidligere.
Kanskje føltes det bedre for dere selvfølelse å bare ta imot
gaven fra Jesus og så bli stående på avstand, der kunne de kjenne på
takknemligheten, uten å bli beroende. Det er ikke uvanlig at det blir slik, for
mennesker som tar imot Guds gaver. Å gå tilbake og takke, var å velge Jesus og
bli beroende av ham.
Det er noe de ni her ikke har forstått, noe som mange
mennesker den dag i dag ikke forstår – i dette å være beroende av Jesus Kristus
ligger selve friheten.
En gang til:
I det å være beroende av Jesus Kristus ligger selve
friheten.
Samaritanen forsto det.
Det finnes mennesker i dag også som forstår det.
De menneskene opplever du kanskje som litt annerledes.
De menneskene har gjerne en indre kraft som gjør at de står
stødig i livet.
Samaritanen ante hvilken kraft som hadde møtt ham og at den
hadde mer å gi ham enn kroppens helse.
Samaritanen ville se mer, få mer og komme nærmere.
Derfor vendte han tilbake og tok skrittet inn i en ny nærhet
til Jesus, i det at han ga Gud æren for at han hadde blitt frisk.
Kanskje kjenner du et menneske som har gått inn i denne
nærheten til Jesus.
Kanskje har du hørt om et slik menneske.
Et menneske som viser sin takknemlighet overfor mennesker og
Gud, og som gir Gud æren for sitt liv.
Å vise Gud sin takknemlighet er å gi ham æren.
Noen tar imot Guds gaver som selvfølgeligheter og går så
videre gjennom livet, uten å bry seg mer om Gud. Dersom du er en av dem, kan
jeg love deg at du går glipp av noe stort.
Andre er ikke fornøyde med mindre enn Gud selv og hans nærhet.
De formulerer sin takknemlighet i bønn og lovsang og kommer stadig tilbake,
igjen og igjen. Når takknemligheten får form, ord, retning og blir til handling
da forløser den og fornyer vårt forhold til Gud og hverandre.
Vil du si deg fornøyd med noe mindre?
Nei, gi da Gud den ære som er hans og få velsignelse
tilbake.
Til ham som kom tilbake sa Jesus: ”Din tro har frelst deg.”
Jesus peker her ikke på takknemligheten i seg, men på noe
annet ved mannen, nemlig hans tro. Takknemligheten uttrykte nemlig nettopp
troen, det var den som ble uttrykt i takknemligheten og som ga Gud æren. Troens
glede er aldri bare en glede over gavene vi har fått, men først og sist en
glede over at Gud er Gud.
Kommentarer
Takk for alt det Hellige arbeidet Gud gjør gjennom deg/dere. Hold ut i troen og husk at ingenting er umulig for Gud!
Jeg prIser Gud for denne preknen!
Gud Velsigne dere!