Ved porten til Guds rike

Det er et alvor i tekstene på Bots- og bønnedag. Jeg er for tiden i Fet og Dalen menigheter og på grunn av en kulturuke i slutten av oktober har man der lagt Bots- og bønnedag en søndag tidligere enn den egentlig skal være, så sist søndag hadde jeg den gudstjenesten der. Vi brukte bare en lesetekst (GT-teksten) og her er prekenen:

Teksten fra Jeremia (Jer. 18,1-10) oppfordrer oss til å vende om, til å angre på det onde vi har gjort.

 «Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket» (Matt. 7,21a), sier Jesus i Bergprekenen. Det er dette det handler om i dag.

Det finnes mange forskjellige måter å kalle Jesus Herre på.

Det finnes gale og rette måter. De rette er alltid preget av at det er en tiltale eller et rop som kommer fra dypet av vårt indre, fra der det er tomhet og smerte, og det er et rop som faktisk lar ham være Herren.

Det står skrevet hos evangelisten Lukas  i det 13. kapittel:

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.

     Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’  Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’  Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’  Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor.  Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike.  Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Luk 13,22-30

Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet. Amen.

Vi står i dag ved porten til Guds rike.

Der handler det ikke om de andre, men om deg.

Vi har ofte lettere for å se rundt på de andre enn for å se på oss selv. I dag er en dag for å se på seg selv. For å stille de ubehagelige spørsmålene. Hvordan står det til med meg? Kan jeg rope «Herre, Herre!» fra dypet av mitt indre i min nød? Det handler om å innrømme at vi ikke strekker til og det tror jeg kan være noe av det vanskeligste vi gjør. Samtidig er det nettopp det vi må gjøre overfor Gud. Det finnes en ting vi ikke kan klare selv, en ting som er umulig for oss. Det handler ikke om hvor mange som kommer inn i himmelriket, men og du kommer inn. Jesu svar viser oss nettopp det.

«Kjemp for å komme inn»

Å kjempe her handler om å kjempe moralsk, ikke å bruke spisse albuer for å komme først i køen.

I dag handler det om deg og hvorvidt du kommer inn i Guds rike.

I dag handler det ikke om å hjelpe andre i deres nød.

I dag handler det ikke om å fortelle andre om Jesus og peke på ham som deres Frelser.

I dag handler det om å se sin egen nød og se at nettopp du trenger Jesus som din Frelser.

For når det kommer til spørsmålet om det er få som blir frelst, så handler det først og fremst om deg og ditt forhold til Gud, vi har nok med vårt eget og vi får lov til la være å spekulere over alle andre.

Ved porten til Guds rike handler det om deg, der står du alene.

I møte med St. Peter står du alene og det handler om deg og ditt liv. Det er det avgjørende for om porten blir åpnet.

Din nabo, din familie, dine venner og resten av menneskene i verden kommer til å stå der alene de også, de kan ikke komme inn på ditt ord.

I møte med Gud handler det om deg og ditt liv.

Der kan du og bare du gjøre en forskjell.

Kan du si «Herre, Herre!» fra dypet av ditt indre?

Ved porten til Guds rike er den siste den første.

Jesus uttrykker dette igjen og igjen.

Vi finner det i forbindelse med Jesu møte med den unge rike mannen, Matt. 19,30 og Mark. 10,31, og i forbindelse med lignelsen om arbeiderne i vingården, Matt. 20,16.

De første står alltid først i køen, ofte mener de også at de står der fordi det er dere soleklare rett.

Det er mange måter å komme seg først i køen på. Enten kan alle andre vike unna og med stor selvfølgelighet gi plass for den som er bedre enn andre, enten det handler om fromhet eller økonomi. Eller så kan man brukt seg av spisse albuer for å komme seg framover, ofte på bekostning av andre.

Ved porten til Guds rike blir køen snudd, de siste blir de første og de minste skal bli de største.

Det handler rett og slett om at hva som er stort og best er annerledes i Guds øyne enn i våre. Han måler oss på andre måter enn vi måler oss selv og andre.

Guds rike er nådens rike, derfor er det annerledes.

Der slippes kun de inn som er små, de som tar imot Guds rike som et lite barn.

Porten er trang, det er ikke plass for de store.

Ved porten til Guds rike handler det om å kjenne og å være kjent.

«Jeg vet ikke hvor dere er fra.» Det er et overraskende svar Jesus legger i husherrens munn i fortellingen han svarer med i dagens tekst.

Han kunne like gjerne ha sagt – jeg vet ikke hvem dere er. Det er det Jesus ønsker å uttrykke her. Husherren kjenner ikke de som nå står utenfor og banker. Han kjenner heller ikke deres tidligere liv.

Vi er nødt til å kjenne ham, for bare da kjenner han oss. Det er ikke nok å ha lyttet til ham, eller å ha spist og drukket sammen med ham.

Det er ikke nok å gå på gudstjenester eller møter.

Det er ikke nok å lese Bibelen og be.

Det er ikke nok å gå til nattverd og ta imot Jesu kropp og blod.

Ja men, hva skal da til?

Du må virkelig kjenne ham.

I Matteus 10 sier Jesus det slik:

«Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen.» (Matt. 10,32)

«Kjennes ved» handler om å bekjenne ham, å faktisk tørre å bekjenne for andre at jeg hører Jesus til, at jeg tror på ham.

I det at vi bekjenner ham blir vi også bekjent av ham, da sier han at han kjenner oss, at vi hører til hos ham, at vi er Guds barn.

Ved porten til Guds rike handler det om å være kjent av Gud. Den som han kjenner kjenner han igjen på stemmen, fordi de har pratet sammen så ofte.

Å si eller rope «Herre, Herre!» fra dypet handler om å vise vår nød og avhengighet for Gud.

Den som gjør det vil ha behov for å gjøre det igjen og igjen og gjennom bønnens samtaler blir du kjent med og av Gud.

Den som gjør det kan også bekjenne Gud overfor andre, fordi du har sett hvor viktig Gud er for deg i ditt liv. Da vil ditt liv og ditt vitnesbyrd kunne gjøre noe med andre mennesker og deres forhold til Gud.

Den som roper «Herre, Herre!» fra dypet kommer til Gud slik han er, som et lite barn, som er avhengig av sin himmelske Far. Slik blir du kjent med og av ham.

«Kjemp for å komme inn.» svarte Jesus.

Kom slik du er og legg ditt liv fram for Gud, da følger du Jesu oppfordring i dagens tekst, og døren til Guds rike blir åpnet for deg.

Velkommen!