Hånd i hånd med Gud

Sist onsdag kom det en ny oversettelse av Bibelen. Vi har hørt to tekster lest etter den gamle oversettelsen, fordi det er den som står i den tekstboken vi bruker her i kirka.

Jeg har valgt å bruke den nye oversettelsen på dagens prekentekst, som jeg skal lese.

Hør Guds ord slik det er oversatt i 2011 til norsk:

Det står skrevet i Salme 73:

     Salme 73, 23 – 28  

Men jeg blir alltid hos deg,

    du har grepet min høyre hånd.

         

Du leder meg med ditt råd,

    og siden tar du imot meg i herlighet.

         

Hvem har jeg ellers i himmelen?

    Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden.

         

Om kropp og hjerte forgår,

    er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del.

         

De som holder seg borte fra deg, går til grunne,

   du gjør ende på alle som er utro mot deg.

         

Men for meg er det godt å være nær Gud.

   Jeg har tatt min tilflukt til Herren GUD.

   Jeg vil fortelle om alle dine gjerninger.

Hellige Far, hellige du oss i sannheten, ditt ord er sannhet. Amen

I dåpen blir vårt liv satt i relasjon til Gud. På en tydelig og konkret måte synliggjøres at vi hører til hos Gud.

Vi kan si det slik at i dåpen griper Gud vår høyre hånd for å gå sammen med oss videre gjennom livet. Han vil alltid være hos oss, så spørsmålet er om vi vil være hos han.

Den teksten jeg akkurat har lest er slutten av Salme 73, og her høres det ut som alt er greit for han som har skrevet dette. Han er trygg i sin tro om at Gud er til stede uansett hva som skjer i livet.

Slik er det ikke gjennom hele salmen. Tidligere i salmen har han sammenlignet sitt liv med de ugudeliges liv, de som tar avstand fra at Gud finnes. Han konstaterer at både den som står Gud nært og den som tar avstand fra Gud opplever gode og vonde dager gjennom livet. Det er ingen forskjell!

Hvor mye vondt og vanskelig vi møter i livet er helt uavhengig av vårt forhold til Gud.

Vi lever i en verden der vi opplever at vonde ting skjer, igjen og igjen. Barn og voksne dør av miner, selv etter at krig er slutt, mennesker blir brutalt drept og ranet, regimer tyranniserer hele folk, terrorister sprer frykt med selvmordsangrep og bomber. Ja, selv her i lille, rolige Norge opplever vi noe av dette. Et helt folk ble rystet av en manns handlinger.

Hva skjedde?

Veldig mange søkte til kirkene utover i landet vårt. I vår søken etter trygghet og fellesskap søker vi til kirkehusene. Både de som var direkte eller indirekte berørt og også veldig mange andre søkte til kirkene.

Dette opplever vi egentlig hver eneste uke, hele året, at mennesker søker til Guds hus, når de møter sorg og smerte i livet, i forbindelse med begravelser.

Vi opplever også at mennesker søker hit i glede, i forbindelse med bryllup, konfirmasjon og dåp.

Samtidig er det mange av oss som også søker hit igjen og igjen, uke etter uke, uansett hvordan livet vårt er akkurat nå.

Hvorfor søker vi oss hit?

”Men jeg blir alltid hos deg,

du har grepet min høyre hånd.”

Slik beskriver salmisten det. Uansett hva som skjer i livet er det en ting som står fast – Gud er Gud og han holder oss i hånden.

Har du sett en stor røslig pappa som tar hånden til sitt lille barn i sin? De går langs en vei, en vei der de kan møte farer og pappa’n tar barnet i hånden.

Slik er forholdet mellom oss og Gud, som i dag blir malt for våre øyne av salmisten.

Vi får lov å identifisere oss med barnet, et barn som får være både liten og redd, der det går med sin hånd i pappas hånd gjennom livet.

Slik kan vi gå hånd i hånd med Gud gjennom livet. Da behøver vi ikke å frykte for det som vil komme langs veien. Ja, vi vil møte livets gode og vonde sider, men vi vil gjøre det hånd i hånd med Gud selv. Han vil lede oss framover og hjelpe oss til å sette føttene på fast grunn, slik at vi ikke faller på vår vei gjennom livet.

Salmisten har kommet fram til at det er en stor forskjell mellom de som holder seg nær Gud og de som ikke gjør det:

”Om kropp og hjerte forgår,

er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del.

De som holder seg borte fra deg, går til grunne,

du gjør ende på alle som er utro mot deg.”

”er Gud for evig”

Det lille ordet ”evig” utgjør den store forskjellen.

Gud er for evig og vi kan følge ham inn i evigheten. Det båndet blir knyttet i dåpen, Gud har grepet vår høyre hånd og han vil ikke slippe oss.

Den som holder seg borte fra Gud skal gå til grunne sier salmisten, ikke her og nå, men i et evighetsperspektiv.

Hvorfor søker vi oss til kirka når vi møter kriser?

Gud er trygghet og vi trenger å igjen få del i denne tryggheten, få bekreftet at vi har vår hånd i hans og dermed kan gå trygt, selv når marken under oss rister.

Salmisten uttrykker det slik:

”For meg er det godt å være nær Gud.

 Jeg har tatt min tilflukt til Herren GUD.”

Selv vi mennesker i Norge i 2011 gjør dette, og mange gjør det nærmest på autopilot, uten å vite hvorfor, det er bare et behov som er der. Når kriser rammer oss søker vi etter trygghet, krisen kan være liten eller stor, den kan ramme noen få eller mange, uansett søker vi etter trygghet midt i det kaotiske. Denne tryggheten har vi i dag fått et navn på – Guds hånd.

Gud har grepet din høyre hånd og du kan få lov til å gå hånd i hånd med Gud gjennom livets gleder og sorger, og får lov til å kjenne varmen fra hans store hånd når du møter farer på din vei gjennom livet.