”bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.” (Apg. 20,24)
Det er Paulus’ ord i en vanskelig tid. Han frykter for at han vil bli fengslet på grunn av sin tjeneste for Gud. Allikevel står han på videre. Han har fått i oppgave å forvalte Guds vilje, og den oppgaven vil han ikke svikte, uansett hva som skjer.
La oss høre hva Jesus sier om å ta vare på det som er gitt oss, av smått og stort.
En tro og klok forvalter kjenner Guds vilje og følger den.
Mer kan han ikke gjøre, og når han gjort alt har han bare gjort det som var pålagt ham, den han skulle gjøre:
”På samme måte med dere: Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: 'Vi er unyttige tjenere og har bare gjort det vi skulle.'” Luk. 17,10
En klok forvalter kan aldri peke på at han har gjort mer enn han skal.
I Guds rike finnes ingen overtid og enda mindre overtidsbetaling. I Guds rike er vi alle forvaltere av Guds vilje og en klok forvalter følger opp dette.
Hans lykke er gleden i å få gjøre Guds vilje, for han har sin glede i Guds lov, slik salmisten uttrykker det i den første salmen i Salmenes bok
”What would Jesus do?” er et motto som mange kristne har gjort til sitt og det sier noe om hva dette handler om.
Hva ville Jesus gjort?
Jesus ville fulgt Guds vilje – det er helt klart. Så i den grad vi klarer å finne svaret på hva Jesus ville gjort i ulike situasjoner så har vi svaret på hva som er Guds vilje.
For å vite noe om dette må vi kjenne til fortellingene om Jesus. Kilden er altså evangeliene, der kan vi finne svar på hva Jesus ville gjort og dermed hva som er Guds vilje.
Å bli bedre kjent med Guds vilje gir oss mer av Guds hellighet og herlighet, rett og slett fordi vi da ser mer av det. Samtidig fører det til at vi tar imot mer og mer av Guds nåde og kjærlighet, fordi vi ser mer og mer av vårt behov for det og Guds store kjærlighet.
Gud forventer ikke mer av sine kloke og tro forvaltere enn han selv gir. I det kan vi finner vår trøst og trygghet.
Det kan virke uoverkommelig når vi vet at kraven vokser med kunnskapen, slik vi hørte i slutten av dagens prekentekst. Dess mer vi får og tar imot, dess mer blir det krevd av oss.
Allikevel er det faktisk ikke et uoverkommelig krav, fordi vi med økt kunnskap også vet at kraften ikke er vår egen. Hvis kravet er stort er gaven alltid større. Vi gir bare videre av det vi har fått. Vi er forvaltere over det vi har fått fra Gud, uansett om det er mye eller lite.
En troløs og uforstandig forvalter kjenner Guds vilje men følger sin egen.
Vi kan ha mange og gode grunner til å gjøre slik. Ja, det kan da til og med se ut som det er mye å vinne på den måte, i hvert fall på kort sikt. Tiden for å gjøre opp regnskapet ligger langt, langt fram i tid. Herren venter nok en god stund enda, han har jo gjort det hittil – ikke sant?
En troløs og uforstandig tjener kjenner Guds vilje men følger sin egen.
Det er om denne tjeneren Jesus prater mest om i dagens liknelse, sannsynligvis fordi det er vanligere med troløse tjenere enn med tro, med uforstandige forvaltere enn med kloke forvaltere.
I dag er det viktig for oss å se forskjellen mellom troskap og trosløshet. Den store forskjellen handler om perspektivet vi ser det hele i.
Den troløse mener seg ha rett til det han forvalter og har derfor lett for å misbruke både sin makt og sine gaver. Han kjenner Guds vilje, men følger sin egen.
Den uforstandige forvalteren har en synsfeil. Han regner ikke med at også han skal stå til regnskap. I dag sier Jesus at dersom vi tenker slik, så tar vi feil. En gang skal Guds vilje være den eneste og alt skal ses på i det perspektivet.
Hva gjør vi med det vi har fått fra Gud?
Hvordan forvalter vi det?
Vi forvalter alle Guds vilje og skal svare for det.
Dagens tekst handler om oss alle, uansett om du hører til de som kommer til kirka ofte eller bare en sjelden gang. Ja, selv om du bare er her fordi du er invitert i barnedåp. Dette handler om det vi har fått av Gud, det vi har fått helt fra vi var små barn og ble båret til dåpen.
Å velge å bære et barn til dåp i kirka er å forvalte det som er gitt dere.
Fortsettelsen på det er å følge opp dette videre. Et særlig ansvar har foreldre og faddere, men vi har alle et felles ansvar også, for å formidle videre det vi har fått av Gud til nye generasjoner.
Dette er det vanskelige med denne liknelsen. Vi kan ikke bare interessert se på, siden det er om oss Jesus taler. Vi vet alle noe om Guds vilje og der starter vårt ansvar.
Vi har ikke mulighet å si ”jeg vet så lite – jeg kan ikke gjøre noe”.
Vi vet alle noe og ingen kunnskap er så liten at den ikke kan og skal forvaltes.
Gud har tillit til nettopp deg, han mener at du er verdig denne tilliten. Du er født, og så døpt til delaktighet i Jesu seier. Allerede her ligger et forvalteransvar!
For hver gang du har lært noe nytt om Gud har oppgaven vokst. Ja, i og med dagens besøk her har ditt oppdrag vokst enda en gang.
Tilliten, gavene, kunnskapen, ansvaret og kravet vokser parallelt med hverandre. Vi er alle forvaltere. Du og jeg forvalter Guds vilje i ditt og mitt liv.
Guds vilje er at alle mennesker skal bli frelst og få kunnskap om sannheten.
Vår oppgave er å forvalte dette til beste for oss selv og mennesker rundt oss, ikke minst til våre barn og fadderbarn.
Paulus beskrev sitt forvalteransvar slik:
”bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.”
Stafettpinnen er overlevert til deg, oppgaven er å vitne om evangeliet om Guds nåde.
Det er Paulus’ ord i en vanskelig tid. Han frykter for at han vil bli fengslet på grunn av sin tjeneste for Gud. Allikevel står han på videre. Han har fått i oppgave å forvalte Guds vilje, og den oppgaven vil han ikke svikte, uansett hva som skjer.
La oss høre hva Jesus sier om å ta vare på det som er gitt oss, av smått og stort.
Jesus sa:”Lykkelig er den”, sier Jesus om ham som herren finner i arbeid med det han er satt til, når herren kommer hjem.
Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rette tid? Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: 'Det varer lenge før min herre kommer,' og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke kjenner, og hogge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. En tjener som kjenner sin herres vilje, og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. Men en som ikke kjenner den, og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer. (Luk. 12,42 – 48)
En tro og klok forvalter kjenner Guds vilje og følger den.
Mer kan han ikke gjøre, og når han gjort alt har han bare gjort det som var pålagt ham, den han skulle gjøre:
”På samme måte med dere: Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: 'Vi er unyttige tjenere og har bare gjort det vi skulle.'” Luk. 17,10
En klok forvalter kan aldri peke på at han har gjort mer enn han skal.
I Guds rike finnes ingen overtid og enda mindre overtidsbetaling. I Guds rike er vi alle forvaltere av Guds vilje og en klok forvalter følger opp dette.
Hans lykke er gleden i å få gjøre Guds vilje, for han har sin glede i Guds lov, slik salmisten uttrykker det i den første salmen i Salmenes bok
Salig er den som ikke følgerEn klok forvalter vil alltid være å leit etter mer og dypere kunnskap om Guds vilje.
ugudelige menneskers råd
og ikke slår inn på synderes vei
eller sitter sammen med spottere,
men har sin glede i Herrens lov
og grunner på den dag og natt.
Salme 1,1-2
”What would Jesus do?” er et motto som mange kristne har gjort til sitt og det sier noe om hva dette handler om.
Hva ville Jesus gjort?
Jesus ville fulgt Guds vilje – det er helt klart. Så i den grad vi klarer å finne svaret på hva Jesus ville gjort i ulike situasjoner så har vi svaret på hva som er Guds vilje.
For å vite noe om dette må vi kjenne til fortellingene om Jesus. Kilden er altså evangeliene, der kan vi finne svar på hva Jesus ville gjort og dermed hva som er Guds vilje.
Å bli bedre kjent med Guds vilje gir oss mer av Guds hellighet og herlighet, rett og slett fordi vi da ser mer av det. Samtidig fører det til at vi tar imot mer og mer av Guds nåde og kjærlighet, fordi vi ser mer og mer av vårt behov for det og Guds store kjærlighet.
Gud forventer ikke mer av sine kloke og tro forvaltere enn han selv gir. I det kan vi finner vår trøst og trygghet.
Det kan virke uoverkommelig når vi vet at kraven vokser med kunnskapen, slik vi hørte i slutten av dagens prekentekst. Dess mer vi får og tar imot, dess mer blir det krevd av oss.
Allikevel er det faktisk ikke et uoverkommelig krav, fordi vi med økt kunnskap også vet at kraften ikke er vår egen. Hvis kravet er stort er gaven alltid større. Vi gir bare videre av det vi har fått. Vi er forvaltere over det vi har fått fra Gud, uansett om det er mye eller lite.
En troløs og uforstandig forvalter kjenner Guds vilje men følger sin egen.
Vi kan ha mange og gode grunner til å gjøre slik. Ja, det kan da til og med se ut som det er mye å vinne på den måte, i hvert fall på kort sikt. Tiden for å gjøre opp regnskapet ligger langt, langt fram i tid. Herren venter nok en god stund enda, han har jo gjort det hittil – ikke sant?
En troløs og uforstandig tjener kjenner Guds vilje men følger sin egen.
Det er om denne tjeneren Jesus prater mest om i dagens liknelse, sannsynligvis fordi det er vanligere med troløse tjenere enn med tro, med uforstandige forvaltere enn med kloke forvaltere.
I dag er det viktig for oss å se forskjellen mellom troskap og trosløshet. Den store forskjellen handler om perspektivet vi ser det hele i.
Den troløse mener seg ha rett til det han forvalter og har derfor lett for å misbruke både sin makt og sine gaver. Han kjenner Guds vilje, men følger sin egen.
Den uforstandige forvalteren har en synsfeil. Han regner ikke med at også han skal stå til regnskap. I dag sier Jesus at dersom vi tenker slik, så tar vi feil. En gang skal Guds vilje være den eneste og alt skal ses på i det perspektivet.
Hva gjør vi med det vi har fått fra Gud?
Hvordan forvalter vi det?
Vi forvalter alle Guds vilje og skal svare for det.
Dagens tekst handler om oss alle, uansett om du hører til de som kommer til kirka ofte eller bare en sjelden gang. Ja, selv om du bare er her fordi du er invitert i barnedåp. Dette handler om det vi har fått av Gud, det vi har fått helt fra vi var små barn og ble båret til dåpen.
Å velge å bære et barn til dåp i kirka er å forvalte det som er gitt dere.
Fortsettelsen på det er å følge opp dette videre. Et særlig ansvar har foreldre og faddere, men vi har alle et felles ansvar også, for å formidle videre det vi har fått av Gud til nye generasjoner.
Dette er det vanskelige med denne liknelsen. Vi kan ikke bare interessert se på, siden det er om oss Jesus taler. Vi vet alle noe om Guds vilje og der starter vårt ansvar.
Vi har ikke mulighet å si ”jeg vet så lite – jeg kan ikke gjøre noe”.
Vi vet alle noe og ingen kunnskap er så liten at den ikke kan og skal forvaltes.
Gud har tillit til nettopp deg, han mener at du er verdig denne tilliten. Du er født, og så døpt til delaktighet i Jesu seier. Allerede her ligger et forvalteransvar!
For hver gang du har lært noe nytt om Gud har oppgaven vokst. Ja, i og med dagens besøk her har ditt oppdrag vokst enda en gang.
Tilliten, gavene, kunnskapen, ansvaret og kravet vokser parallelt med hverandre. Vi er alle forvaltere. Du og jeg forvalter Guds vilje i ditt og mitt liv.
Guds vilje er at alle mennesker skal bli frelst og få kunnskap om sannheten.
Vår oppgave er å forvalte dette til beste for oss selv og mennesker rundt oss, ikke minst til våre barn og fadderbarn.
Paulus beskrev sitt forvalteransvar slik:
”bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.”
Stafettpinnen er overlevert til deg, oppgaven er å vitne om evangeliet om Guds nåde.
Kommentarer
[Att differentiera,] Den historiska människan som beskrivs i originalversionen av "Matteus" hette Ribi Yehoshua. Han föddes i Betlehem av Miriam och Yoseiph (försvenskat till Josef) 7 år f.v.t. Han blev dödad av romarna 30 år v.t. Han växte upp i Nasaret. Han undervisade i Israel, inklusive i fariséeiska ”synagogor”. Han var Messias som det profeterades om i den judiska Bibeln.
Hans namn redigerades av hellenister till ”Jesus”.
Ribi Yehoshuas – Messias - ursprungliga undervisning var i enlighet med direktiven i ”Moseböckerna” och den förvrängdes sedan av hellenister. Den förvrängda undervisningen finns nu att läsa i ”Matteusevangeliet”. Ribi Yehoshuas – Messias - efterföljare hette Netzarim [försvenskat till ”nasaréer”]. Han kallades ”rabbi”, vilket implicerar att han var det som motsvarar dagens judisk rabbin som undervisade hans efterföljare att hålla direktiven i ”Moseböckerna”.
Således skilde sig hans budskap mot Paulus budskap, vilket implicerar att Paulus var en falsk profet. Det är också dokumenterat på Netzarims hemsida att Paulus blev avskuren från Netzarim -- han var en avfälling.