Jesus i fest og hverdag.
Denne søndagen handler det om at Jesus går på fest, bryllupsfest, sammen med sine disipler. Her er det god mat og drikke, musikk og dans og festen varte i flere dager:
Slik er ekte kristentro, full av fest og glede midt i hverdagen.
Den kan vi ta del i.
"Gled dere i Herren alltid!" skriver Paulus til menigheten i Filippi. Paulus selv sitter i fengsel og vet ikke helt hvordan det vil slutte, selv om han håper at han snart skal være en fri mann igjen. Han oppmuntrer menigheten i Filippi til å glede seg. Menigheten har også opplevd presset fra styresmaktene. De lever i en på mange måter vanskelig situasjon. Da får de denne oppmuntringen fra Paulus: "Gled dere i Herren alltid".
Gleden over Jesu herlighet midt i nød og elendighet, midt i finanskrise og økt arbeidsledighet, midt i krig og ufred. Det handler om en glede utenfor oss selv. En glede som har sitt utspring i Herren Jesus Kristus. En glede i Herren og over livet, midt i livet, der vi er.
Jesus er på besøk i et vanlig hjem. Han er i Kana i Galilea, en liten by utenfor allfarvei. Her er det ikke de store skarer eller fornemme folk, men et vanlig, enkelt hjem i en avkrok.
Slik tar Ordet for alvor bolig hos oss, midt blant søsken og husdyr og vannkar.
Er det ikke i hjemmet at Jesus også i dag først og fremst vil åpenbare sin herlighet?
Hvordan er det hos oss?
Bor Jesus i våre hjem, gjør han stillestående vann til boblende vin i ditt hjem?
Er han invitert inn i vår hverdag, i ekteskap, i familien, i økonomi og hushold?
Festen foregikk i et vanlig hjem, ikke i leide lokaler, ikke i en synagoge. Jesus gjorde vann til vin i et vanlig hjem.
Tar vi han med inn i vårt hjem slik at han får mulighet til å gjøre det samme der?
Jesus hjelper en familie. Det kunne ha endt med rettsak dersom det ikke hadde kommet mer vin på bordene. Det var slik i jødisk sammenheng at holdt man en fest av et visst omfang når sønnen ble gift, hadde man krav på en liknende fest når naboen holdt bryllup. Og om naboen ikke kunne gjøre gjengjeld, kunne han risikere rettsak!
Vi kjenner dette bare i liten målestokk hos oss. Ingen blir trukket for retten for å ha arrangert en for dårlig fest! Derimot kan noen bli sure og kanskje litt gretne og kommentere festen negativt.
I Nepal er bryllup forbundet med sterke tradisjoner for hva som må til. Det er der en stor skam og vanære å slippe opp fårekjøtt i karrisaus. En enke hadde solgt et jordstykke for å kunne finansiere et storslagent bryllup for sin sønn, slik tradisjonene påbød. Under bryllupsmiddagen var det plutselig ikke mer fårekjøtt igjen. Brødrene til brudgommen sender sin onkel til byen etter mer mat. Alle i familien måtte bidra for å forsvare enkens ære.
Det finnes til og med de som heller begår selvmord enn å lide vanære og miste ansikt under et bryllup.
Dette er i Nepal i dag - det likner på situasjonen for jødene på Jesu tid.
Jesus blir bedt om å hjelpe til, av sin mor. Hun har gjemt på alt som har skjedd helt siden hun fikk vite at hun skulle føde en sønn og gi ham navnet Jesus. Hun har gjemt på alle de glimt av hans herlighet som hun har møtt i årenes løp. Hun vet hvem han er!
Jesus gir henne et bryskt svar tilbake, hun har ingenting å gjøre med det som er hans. Jesus markerer klart at det ikke er hun som kan bestemme hvordan hans herlighet skal åpenbares for mennesker. Det er ikke fordi han ikke ønsker å gjøre noe her, men det er ikke hun som kan bestemme hvordan og når han skal vise sin herlighet.
Jesus bruker sin makt og frelser en vanlig, enkel familie i Kana. De slipper vanære og Jesus viser sin herlighet. Jesus gjør ikke tegn og under for vår skyld, men for å vise sin herlighet, for å vise oss hvem Gud er.
Jesus sitter til bords med sultne og arbeidsløse, med minstepensjonister og gjeldsofre og gråter med dem. Han går fortsatt omkring til verdens fattige familier og velsigner smulene på bordet og vannet i muggen, slik at det blir nok.
Vi har gjerne vanskelig for å se Jesus, for å se de tegn og under han gjør i vår hverdag.
Det handler om å være litt som Maria. Vi har hørt om Jesus og hans herlighet, vi har kanskje til og med opplevd den i våre liv noen ganger. Maria setter sin lit til Jesus. Hun lar seg ikke avspise med et bryskt svar, nei, hun forventer at Jesus vil gjøre et tegn og forteller tjenerne at de må gjøre det han sier.
Slik tør tjenerne la Jesus slippe til og de gjør som han sier - vann blir til vin!
Lar vi Jesus slippe til i hverdag og fest?
Lar vi vann blir til vin?
Uten Jesus blir livet stillestående og dødt som gammelt vann i gamle kar.
Vi er tilbake i lovens tid. Alt handler om å gjøre det rette og si det rette. Alt handler om å passe inn i formene. Vi kan ikke pass inn i noen som helst "kristne former" uten Jesus!
Så lenge vi er fornøyde med å drikke lovens vann blir vi stående på stedet hvil. Dessverre er det sik at det hår an å slippe opp for vin, slik det skjedde i dette bryllupet. Hvis vi ikke passer på vil vi stadig vekk gå tom for vin og stå igjen med lovens vann.
Med Jesus kommer livet, et liv som gnistrer og bobler og slukker tørsten.
Et liv fylt med spenning og glede i Herren.
Et liv i evangeliets tid.
Plutselig passer vi inn i formene og vi vet i grunnen ikke hva som har forandret seg mest, vi selv eller formene. Eller kanskje ingen av delene?
Vi kan slukke tørsten med evangeliets vin.
Det smaker godt!
Det gjør oss varme!
Det gjør oss glade!
Denne søndagen handler det om at Jesus går på fest, bryllupsfest, sammen med sine disipler. Her er det god mat og drikke, musikk og dans og festen varte i flere dager:
Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men hans mor sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann,» sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren,» sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham. (Joh. 2,1-11)
Slik er ekte kristentro, full av fest og glede midt i hverdagen.
Den kan vi ta del i.
"Gled dere i Herren alltid!" skriver Paulus til menigheten i Filippi. Paulus selv sitter i fengsel og vet ikke helt hvordan det vil slutte, selv om han håper at han snart skal være en fri mann igjen. Han oppmuntrer menigheten i Filippi til å glede seg. Menigheten har også opplevd presset fra styresmaktene. De lever i en på mange måter vanskelig situasjon. Da får de denne oppmuntringen fra Paulus: "Gled dere i Herren alltid".
Gleden over Jesu herlighet midt i nød og elendighet, midt i finanskrise og økt arbeidsledighet, midt i krig og ufred. Det handler om en glede utenfor oss selv. En glede som har sitt utspring i Herren Jesus Kristus. En glede i Herren og over livet, midt i livet, der vi er.
Jesus er på besøk i et vanlig hjem. Han er i Kana i Galilea, en liten by utenfor allfarvei. Her er det ikke de store skarer eller fornemme folk, men et vanlig, enkelt hjem i en avkrok.
Slik tar Ordet for alvor bolig hos oss, midt blant søsken og husdyr og vannkar.
Er det ikke i hjemmet at Jesus også i dag først og fremst vil åpenbare sin herlighet?
Hvordan er det hos oss?
Bor Jesus i våre hjem, gjør han stillestående vann til boblende vin i ditt hjem?
Er han invitert inn i vår hverdag, i ekteskap, i familien, i økonomi og hushold?
Festen foregikk i et vanlig hjem, ikke i leide lokaler, ikke i en synagoge. Jesus gjorde vann til vin i et vanlig hjem.
Tar vi han med inn i vårt hjem slik at han får mulighet til å gjøre det samme der?
Jesus hjelper en familie. Det kunne ha endt med rettsak dersom det ikke hadde kommet mer vin på bordene. Det var slik i jødisk sammenheng at holdt man en fest av et visst omfang når sønnen ble gift, hadde man krav på en liknende fest når naboen holdt bryllup. Og om naboen ikke kunne gjøre gjengjeld, kunne han risikere rettsak!
Vi kjenner dette bare i liten målestokk hos oss. Ingen blir trukket for retten for å ha arrangert en for dårlig fest! Derimot kan noen bli sure og kanskje litt gretne og kommentere festen negativt.
I Nepal er bryllup forbundet med sterke tradisjoner for hva som må til. Det er der en stor skam og vanære å slippe opp fårekjøtt i karrisaus. En enke hadde solgt et jordstykke for å kunne finansiere et storslagent bryllup for sin sønn, slik tradisjonene påbød. Under bryllupsmiddagen var det plutselig ikke mer fårekjøtt igjen. Brødrene til brudgommen sender sin onkel til byen etter mer mat. Alle i familien måtte bidra for å forsvare enkens ære.
Det finnes til og med de som heller begår selvmord enn å lide vanære og miste ansikt under et bryllup.
Dette er i Nepal i dag - det likner på situasjonen for jødene på Jesu tid.
Jesus blir bedt om å hjelpe til, av sin mor. Hun har gjemt på alt som har skjedd helt siden hun fikk vite at hun skulle føde en sønn og gi ham navnet Jesus. Hun har gjemt på alle de glimt av hans herlighet som hun har møtt i årenes løp. Hun vet hvem han er!
Jesus gir henne et bryskt svar tilbake, hun har ingenting å gjøre med det som er hans. Jesus markerer klart at det ikke er hun som kan bestemme hvordan hans herlighet skal åpenbares for mennesker. Det er ikke fordi han ikke ønsker å gjøre noe her, men det er ikke hun som kan bestemme hvordan og når han skal vise sin herlighet.
Jesus bruker sin makt og frelser en vanlig, enkel familie i Kana. De slipper vanære og Jesus viser sin herlighet. Jesus gjør ikke tegn og under for vår skyld, men for å vise sin herlighet, for å vise oss hvem Gud er.
Jesus sitter til bords med sultne og arbeidsløse, med minstepensjonister og gjeldsofre og gråter med dem. Han går fortsatt omkring til verdens fattige familier og velsigner smulene på bordet og vannet i muggen, slik at det blir nok.
Vi har gjerne vanskelig for å se Jesus, for å se de tegn og under han gjør i vår hverdag.
Det handler om å være litt som Maria. Vi har hørt om Jesus og hans herlighet, vi har kanskje til og med opplevd den i våre liv noen ganger. Maria setter sin lit til Jesus. Hun lar seg ikke avspise med et bryskt svar, nei, hun forventer at Jesus vil gjøre et tegn og forteller tjenerne at de må gjøre det han sier.
Slik tør tjenerne la Jesus slippe til og de gjør som han sier - vann blir til vin!
Lar vi Jesus slippe til i hverdag og fest?
Lar vi vann blir til vin?
Uten Jesus blir livet stillestående og dødt som gammelt vann i gamle kar.
Vi er tilbake i lovens tid. Alt handler om å gjøre det rette og si det rette. Alt handler om å passe inn i formene. Vi kan ikke pass inn i noen som helst "kristne former" uten Jesus!
Så lenge vi er fornøyde med å drikke lovens vann blir vi stående på stedet hvil. Dessverre er det sik at det hår an å slippe opp for vin, slik det skjedde i dette bryllupet. Hvis vi ikke passer på vil vi stadig vekk gå tom for vin og stå igjen med lovens vann.
Med Jesus kommer livet, et liv som gnistrer og bobler og slukker tørsten.
Et liv fylt med spenning og glede i Herren.
Et liv i evangeliets tid.
Plutselig passer vi inn i formene og vi vet i grunnen ikke hva som har forandret seg mest, vi selv eller formene. Eller kanskje ingen av delene?
Vi kan slukke tørsten med evangeliets vin.
Det smaker godt!
Det gjør oss varme!
Det gjør oss glade!
Kommentarer