Søndagens prekentekst var fra Luk. 7, 11 – 17:
”Min sønn var død og lever igjen” (Luk. 15,24). Enken kunne ha sagt dette, men ordene er hentet fra faren til den bortkomne sønnen.
Når Jesus forteller den liknelsen lærer han oss at det finnes to måter å leve og være død på. Det er det fysiske livet og den fysiske død – som det handler om i Nain, i dagens tekst. Det er også det åndelige liv og den åndelige død – som det handler om i liknelsen om den bortkomne sønnen.
Selv om dette er to forskjellige måter å leve og være død på er det samtidig en sammenheng mellom de to.
I dag er det en konkret hendelse som blir fortalt for oss. Jesus møter et gravfølge og det er en enke som har mistet sin sønn. Denne konkrete fortellingen om fysisk død og liv kan også si noe i overført betydning om åndelig død og liv.
Døden setter en grense for livets makt.
Det opplevde enken i Nain. Hun har mistet sin mann tidligere og nå er det hennes sønn som ligger død på en båre og bæres til det siste hvilested.
De fleste av oss har noen gang fulgt en båre på veien til graven. Vi er kjent med den erfaring enken har gjort, døden setter en grense for livets makt. En dag er livet slutt, det er ikke til å unngå.
Mot denne sannhet prøver vi gjerne å forsvare oss gjennom å tie om det hele og late som ingenting. Vi har gjerne vanskeligheter med å prate om døden. Det er akkurat som om vi tror at den kan bli borte hvis vi ikke nevner den.
I dag lærer Jesus oss at det er feil å dra grensen der vi ser den. Døden er ikke bare et punkt der det fysiske livet opphører. Døden er både større og mindre enn som så. Den finnes med fra begynnelsen i livets alle negasjoner.
Livet har ikke noen negasjoner, de kommer fra døden og er funksjoner av det som står livets Gud imot:
svakhet, sykdom, bedrøvelse, frykt, utrygghet hører til i dødens sfære. De er ytringer av livets fiendtlige makt.
I kamp mot dette setter Jesus inn livets egen makt når han helbreder syke, tilgir synder, trøster de som sørger og oppvekker døde. Hva vi ser er at døden setter en grense for livets makt. Ett sted tar livet her slutt, vi vet at vi ikke kan leve evig på jorden.
Det finnes en annen virkelighet der:
Livet selv setter grense for dødens makt.
Det fikk enken erfare.
Det Jesus gjør her er ikke bare en gjerning av medlidenhet overfor en fattig enke.
Samtidig gir Jesus nemlig en anskuelig undervisning om livets makt over døden. Det peker framover mot Jesu egen død og oppstandelse.
Menneskene ser hva han gjør denne dagen og trekken den eneste rette slutningen: ”Gud har gjestet sitt folk.”
Gud vil livet, fordi at Gud er livet selv. Det er ikke meningsløsheten som er det innerste i tilværelsen. Derfor vil Jesus lære oss å ikke dra grensen der som vi ser den. Døden er ikke slutten, sier Jesus til oss i dag, gjennom denne fortellingen. Det er vi som setter døden som grense for livet.
Gud har en annen virkelighet som Jesus tilbyr oss, der livet setter grense for døden.
Grensen mellom liv og død går ikke ved et visst punkt i tiden. Den går vertikalt gjennom hele tilværelsen. Hver dag en er dag der vi kan oppstå til ett nytt liv.
Hver dag er en dag der vi kan oppstå til et nytt menneske.
Hver dag er en dag vi kan komme med våre liv, med våre synder til Gud og bli tatt i mot og få del i hans virkelighet.
Hver dag kan du igjen og igjen få del i den virkelighet at livet setter grense for dødens makt.
Å stå opp til et lenger liv her på jorden er ikke det viktigste. Det aller viktigste er å oppstå til et annet liv, det som er livet selv, som er den store muligheten. Det er det livet som setter grense for dødens makt.
Dødens makt har grenser men livet selv er grenseløst.
Dette er så annerledes enn det vi ser til daglig. For oss kan døden se ut som den siste grense for livet og da er også dødens makt større enn livets makt.
I troen kan vi se at livet er grenseløst.
I tro ser vi at Jesus vant over dødsrikets krefter og sto opp til livet, livet selv, det evige liv hos Gud.
Det er noe ganske annet enn livet her på jorden, det er livets selv, et grenseløst evig liv. Med sin grenseløshet begrenser det dødens makt. Døden kan avslutte ditt liv her på jorden, men ikke ditt liv hos Gud, det varer evig.
Det livet, livet hos Gud, får vi del i allerede ved dåpen.
I dåpen blir vi Guds barn, født på ny av vann og ånd, født til delaktighet i det evige liv.
Virker dette som uvirkelig, langt fra din virkelighet?
Da har du kanskje mistet det du en gang har fått. Heldigvis er det ikke vanskelig å få det tilbake.
På samme måte som enken i Nain fikk sin sønn tilbake kan du få livet selv, det evige liv, tilbake fra Jesu hånd.
Jesus ser deg på samme måte som han så enken i Nain, han har medlidenhet med deg og han vil gi deg livet tilbake.
Kom og ta imot det.
Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.
”Min sønn var død og lever igjen” (Luk. 15,24). Enken kunne ha sagt dette, men ordene er hentet fra faren til den bortkomne sønnen.
Når Jesus forteller den liknelsen lærer han oss at det finnes to måter å leve og være død på. Det er det fysiske livet og den fysiske død – som det handler om i Nain, i dagens tekst. Det er også det åndelige liv og den åndelige død – som det handler om i liknelsen om den bortkomne sønnen.
Selv om dette er to forskjellige måter å leve og være død på er det samtidig en sammenheng mellom de to.
I dag er det en konkret hendelse som blir fortalt for oss. Jesus møter et gravfølge og det er en enke som har mistet sin sønn. Denne konkrete fortellingen om fysisk død og liv kan også si noe i overført betydning om åndelig død og liv.
Døden setter en grense for livets makt.
Det opplevde enken i Nain. Hun har mistet sin mann tidligere og nå er det hennes sønn som ligger død på en båre og bæres til det siste hvilested.
De fleste av oss har noen gang fulgt en båre på veien til graven. Vi er kjent med den erfaring enken har gjort, døden setter en grense for livets makt. En dag er livet slutt, det er ikke til å unngå.
Mot denne sannhet prøver vi gjerne å forsvare oss gjennom å tie om det hele og late som ingenting. Vi har gjerne vanskeligheter med å prate om døden. Det er akkurat som om vi tror at den kan bli borte hvis vi ikke nevner den.
I dag lærer Jesus oss at det er feil å dra grensen der vi ser den. Døden er ikke bare et punkt der det fysiske livet opphører. Døden er både større og mindre enn som så. Den finnes med fra begynnelsen i livets alle negasjoner.
Livet har ikke noen negasjoner, de kommer fra døden og er funksjoner av det som står livets Gud imot:
svakhet, sykdom, bedrøvelse, frykt, utrygghet hører til i dødens sfære. De er ytringer av livets fiendtlige makt.
I kamp mot dette setter Jesus inn livets egen makt når han helbreder syke, tilgir synder, trøster de som sørger og oppvekker døde. Hva vi ser er at døden setter en grense for livets makt. Ett sted tar livet her slutt, vi vet at vi ikke kan leve evig på jorden.
Det finnes en annen virkelighet der:
Livet selv setter grense for dødens makt.
Det fikk enken erfare.
Det Jesus gjør her er ikke bare en gjerning av medlidenhet overfor en fattig enke.
Samtidig gir Jesus nemlig en anskuelig undervisning om livets makt over døden. Det peker framover mot Jesu egen død og oppstandelse.
Menneskene ser hva han gjør denne dagen og trekken den eneste rette slutningen: ”Gud har gjestet sitt folk.”
Gud vil livet, fordi at Gud er livet selv. Det er ikke meningsløsheten som er det innerste i tilværelsen. Derfor vil Jesus lære oss å ikke dra grensen der som vi ser den. Døden er ikke slutten, sier Jesus til oss i dag, gjennom denne fortellingen. Det er vi som setter døden som grense for livet.
Gud har en annen virkelighet som Jesus tilbyr oss, der livet setter grense for døden.
Grensen mellom liv og død går ikke ved et visst punkt i tiden. Den går vertikalt gjennom hele tilværelsen. Hver dag en er dag der vi kan oppstå til ett nytt liv.
Hver dag er en dag der vi kan oppstå til et nytt menneske.
Hver dag er en dag vi kan komme med våre liv, med våre synder til Gud og bli tatt i mot og få del i hans virkelighet.
Hver dag kan du igjen og igjen få del i den virkelighet at livet setter grense for dødens makt.
Å stå opp til et lenger liv her på jorden er ikke det viktigste. Det aller viktigste er å oppstå til et annet liv, det som er livet selv, som er den store muligheten. Det er det livet som setter grense for dødens makt.
Dødens makt har grenser men livet selv er grenseløst.
Dette er så annerledes enn det vi ser til daglig. For oss kan døden se ut som den siste grense for livet og da er også dødens makt større enn livets makt.
I troen kan vi se at livet er grenseløst.
I tro ser vi at Jesus vant over dødsrikets krefter og sto opp til livet, livet selv, det evige liv hos Gud.
Det er noe ganske annet enn livet her på jorden, det er livets selv, et grenseløst evig liv. Med sin grenseløshet begrenser det dødens makt. Døden kan avslutte ditt liv her på jorden, men ikke ditt liv hos Gud, det varer evig.
Det livet, livet hos Gud, får vi del i allerede ved dåpen.
I dåpen blir vi Guds barn, født på ny av vann og ånd, født til delaktighet i det evige liv.
Virker dette som uvirkelig, langt fra din virkelighet?
Da har du kanskje mistet det du en gang har fått. Heldigvis er det ikke vanskelig å få det tilbake.
På samme måte som enken i Nain fikk sin sønn tilbake kan du få livet selv, det evige liv, tilbake fra Jesu hånd.
Jesus ser deg på samme måte som han så enken i Nain, han har medlidenhet med deg og han vil gi deg livet tilbake.
Kom og ta imot det.
Kommentarer