Prekenblogg

Søndagens prekentekst var fra Luk. 7, 11 – 17: Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring. ”Min sønn var død og lever igjen” (Luk. 15,24). Enken kunne ha sagt dette, men ordene er hentet fra faren til den bortkomne sønnen. Når Jesus forteller den liknelsen lærer han oss at det finnes to måter å leve og vær...

Vi er på vei mot høstens påskesøndag. Tekstene handler om oppstandelse. Jesus gir døde nytt liv på jorden. Den ene leseteksten er hentet fra Jobs bok. Job opplever at hele hans liv raser sammen og gjennom boken får vi følge hans samtaler med Gud og med noen venner. Job er sint og opprørt over det som har skjedd, men på tross av det blir han stående med at Gud er og at Gud er god. I det avsnittet som leses i kirkene på søndag ser Job ut over dette livet, gjennom døden og fram til himmelriket. Han er sikker på at hans gjenløser lever og at han skal komme til jorden en dag og da skal Job få se Gud: Men jeg vet at min gjenløser lever; og som den siste skal han stå fram på jorden. Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg skue Gud. Jeg skal se ham med egne øyne, jeg selv og ikke en fremmed. Å, jeg fortæres av lengsel! Job 19,25-27