Gå til hovedinnhold

Å søke Jesus og å finne ham

”Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp” (Matt. 2,2)
Noen vismenn fra Østen var kommet til Jerusalem og spurte etter Jesusbarnet.
Gjennom evangeliene fortelles igjen og igjen om mennesker som søkte etter Jesus, som ville møte ham. Noen fant ham, mens andre for så vidt møtte ham, men aldri fant ham ordentlig.
Å søke Jesus kan vi alle gjøre, og mange av oss gjør det.
Å finne ham er ikke veldig vanskelig. Dere som er her i dag har på en måte funnet Jesus. Dere får høre om ham og synge om ham, dere får se og oppleve ham, gjennom dåp og nattverd. Allikevel skal det litt mer til for virkelig å finne ham.
Den som finner Jesus ser hvem han faktisk er.

Gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.
Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.
Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker. (Luk. 2, 40-52)
Bare den som savner Jesus søker ham.
I teksten møtte vi to fortvilte foreldre. Josef og Maria savner sin sønn, Jesus. Hvor er han?
Jeg kan se dem for meg, løpende rundt og lete og spørre:
Har dere sett ham?
Hvor er han?

Til slutt mer og mer fortvilet – han er ikke her! det må ha skjedd noe!
Det er ikke vanskelig for dere som er foreldre å sette dere inn i Marias og Josefs situasjon og forstå hvordan de hadde det når de vendte tilbake til Jerusalem.

Hvor er han?
Spørsmålet kan komme plutselig. Er han med? Jeg trodde han var her!
Det er lett å miste en gutt ut av syne i et stort reiseselskap, der man kjenner mange av de man reiser sammen med. Man er trygg, alle er kjente og alle skal til samme sted.
Det er lett å miste Jesus ut av syne på reisen gjennom livet også. Det skjer så mye her, det er så mange mennesker her å være sammen med.

To ting kan skje for oss. Enten skjer ingenting. Vi prater videre, vi går videre gjennom våre liv. Vi har det vi trenger, vi savner ingenting, ikke Jesus heller.
Alternativt kan man våkne opp og savne ham. Det kalles gjerne vekkelse.

Å savne Jesus viser om årvåkenhet. Det er et godt tegn. Det er bare de som savner Jesus som søker ham, og det er utgangspunktet for å finne ham, for å få del i hans gjerning.

Bare den som søker Jesus finner ham.
Vi begynner ikke å søke før vi savner. Slik var det Maria og Josef også. Det var først da de savnet Jesus at de begynte å lete etter ham, å søke etter ham. De fortvilte foreldrene måtte lete i tre dager før de fant. De søkte etter Jesus på feil sted, de søkte ikke der han var.

Også for oss kan det være tidkrevende og slitsomt å søke etter Jesus. Spesielt om man leter på feil sted. De som leter etter Jesus slipper sjelden unna den uro, som også hans foreldre hadde den gangen i Jerusalem. Hvor er han? Hvorfor finner jeg ham ikke? Finnes han ikke?
Det finnes de som gir opp før de finner ham.
Tenk om Josef og Maria hadde gitt opp etter to dager!
Da hadde de reist hjem til Nasaret og sørget over sin sønn som om han var død, enda han satt i templet i Jerusalem og hadde det godt.
Det kan ta tid å finne Jesus, men han er her og han lar seg finne, hvis du vil.
Maria og Josef fant Jesus på den tredje dagen, i Fars hus, i templet, der hadde han vært hele tiden.
At de ikke visste det!
Det burde være opplagt, og det var det når de endelig fant ham, men underveis ante de ikke.
”den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for” (Matt. 7,8), til Fars hus, til Guds hus.
Vil du være med inn?

Bare den som finner Jesus ser hans herlighet.
Lærerne i templet hadde sett det, de ante Jesu herlighet. De undret seg over hans forstand og hans svar. Disse lærerne forsto ikke hvem gutten var. Gjennom evangelienes fortellinger hører vi igjen og igjen hvordan både disiplene og andre undrer seg over det Jesus sier og noen spurte hvor han hadde sin visdom fra.
Noen ante det.
Kan du se det?

Hva som skjedde i templet denne dagen er at Jesus åpenbarte, viste sin herlighet, en Sønns herlighet fra sin Far – altså den herlighet Jesus har fra Gud, sin Far. Det var de gjeterne så når de fant fram til stallen og så det lille nyfødte barnet i krybben. De lovpriste Gud for det de hadde sett.
Det var de vismennene så når de fant fram til stallen og så det lille barnet i krybben. De ”falt på kne og hyllet ham” (Matt. 2,11).

Den som finner Jesus ser hans herlighet.
Denne herligheten kan ikke ses hvor som helst. Selvfølgelig finnes Jesus overalt, men det betyr ikke at vi ikke skal søke ham hjemme, der han bor.
Hvor finner vi Jesus da?
Hvor bor han?

Han bor med sin Far, Herren er i sitt hellige tempel. Dit må vi gå for å finne ham.
Vil du være med?

Vi kan se ham i dag, her i kirka, ikke fordi vi er i en kirke, men fordi han bor her i dag.
I ordene og vannet ved døpefonten, når Mathilde døpes, møter vi Jesus.
I brødet og vinen i nattverden, møter vi Jesus.
Så vil han gå sammen med oss på veien ut i hverdagen, gjennom livet.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De tre som ble korsfestet

Den dagen Jesus ble korsfestet på Golgata, ble to menn til korsfestet, en på hver side av Jesus. To menn, som var dømt og nå måtte ta sin straff. De to var forbrytere, røvere og de måtte ta sin rettferdige straff. De visste at dette var en mulighet, når de først startet med sine forbrytelser.
Det er tydelig at de to allerede tidligere hadde hørt om Jesus og visste hvem han var. Samtidig har de to helt ulike holdninger til hvem Jesus er. Den ene, han som tradisjonelt er plassert på Jesu venstre side, viser den samme holdning som de som spottet Jesus.
”Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!”
Røveren viser med han sier at han ikke har en anelse om hvor rett han har. Røveren viser at han ikke tror at Jesus er Messias, at han ikke tror at mannen som henger på korset ved siden av ham, vil kunne frelse ham og hele verden, ja at det er nettopp det han er på vei til å fullbyrde. Røveren, på Jesu venstre side ser, på samme måte som mange andre, ikke hvem Jesus faktisk er. Han ser ikke Guds Sønn…

Kristi åpenbaringsdag

Kristi Åpenbaringsdag, eller Epifania-dagen, som den også kalles, er en av de eldste kristne høytidene. Den har sin bakgrunn i feiringen av 6. januar, som en markering av Jesu fødsel, dåp og første under. Vi kan følge linjene helt tilbake til 100-tallet. Dagen har gjennomgått mange forandringer. Først ble feiringen av Jesu fødsel i Vestkirken flyttet til 25. desember rundt år 325 og 6. januar viet minnet om de vise menn.
Vismennene fulgte stjernen på sin vandring mot målet.
”Deilig er den himmel blå,
lyst det er å se derpå,
hvor de gylne stjerner blinker,
hvor de smiler, hvor de vinker
oss fra jorden opp til seg.”
En stjernehimmel er flott å se på, og den er gjerne opphav til undring og forundring. Den forandrer seg gjennom året, fordi vi ser ulike deler av den. Noen ganger dukker det også opp ”nye stjerner” eller rettere sagt ulike lysfenomen på himmelen som ligner på stjerner.
En stjernehimmel kan også brukes til å orientere seg og finne veien.
Vi skal i dag få følge noen menn på vandri…

Fiskefangst

Det er i dag 6. søndag etter pinse eller Aposteldagen, som den også kalles, og prekenteksten er hentet fra Luk. 5,1-11.

Til denne søndagen har jeg skrevet Søndagstanker til avisen Indre Akershus Blad og det er disse jeg gjengir her i dag:

Jeg har så vidt fisket noen ganger, og jeg husker godt sist jeg fikk fisk. Jeg var vel en 13-14 år og var sammen med familien og fisket i en elv en kveld. Plutselig nappet det og jeg ble nokså forfjamset og kastet likeså godt fisken langt inn blant trærne bak oss. Der fant vi den slimete lille ørreten, som ble tatt hånd om og stekt til kveldsmaten. Jeg var ikke veldig begeistret over verken å få napp eller å ta hånd om fisken etterpå. Etter det har jeg slått meg til ro med at fiske ikke er noe for meg. Ikke er jeg glad i å stå ved en elv eller et vann og vente på napp og ikke liker jeg å få napp heller.
Allikevel er jeg blitt fisker, men i en helt annen betydning av ordet. Dette hører vi om i fortellingen om Peters fiskefangst.
I søndagens tekst møter vi…