Gå til hovedinnhold

En salving til gravferd og kroning

«Du som freden meg forkynner,
du en frelser, jeg en synder,
du med Amen, jeg med bønn,
du med nåden, jeg med skammen –
å, hvor vi dog passer sammen,
du Guds salvede, Guds Sønn!»


         Matt 26,6 – 13:
Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords.  Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de.  «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.»  Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg.  De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.  Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd.  Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.


Ser dere for dere scenen?
I huset til Simon den spedalske, en av de som er blitt helbredet og har fått et nytt liv av Jesus.
Rundt det lave bordet, som er dekket med god mat, sitter og halvligger Simon, Jesus og hans disipler.
En kvinne kommer bort til Jesus.
I hendene har hun en alabastkrukke med kostbar salve – duften sprer seg over scenen.
Så bøyer hun seg ned og heller salven over Jesu hode.

En tilsynelatende enkel handling som fører til en kraftig reaksjon fra disiplene.
Jesu ord forteller oss at disiplene ikke ser hva som faktisk skjer.

Gjør vi det?
Ser vi hva som skjer i Simons hus denne dagen?
Det er kvelden før kvelden før dødens dag, onsdag i påskeuka.
Ser du hva som skjer?
Hva er det kvinnen gjør?

Hun heller en kostbar salve over Jesu hode.
I samme fortelling hos Markus får vi vite at salven var verdt en årslønn!
I dagens verdi her i landet bar hun med seg en salve i en liten krukke verdt flere hundre tusen!

Denne salven har hun spart til i mange år for å kunne kjøpe og den er helt sikkert bestemt til et spesielt formål, kanskje til hennes egen død, eller til et nært familiemedlem, en av hennes aller kjæreste.

Nå velger hun å ta den fram og bruke den på Jesus.
Hvorfor?
Hva har kvinnen opplevd i tilknytning til Jesus som gjør at hun uoppfordret vil bruke noe av det aller mest verdifulle hun har på ham?

Matteus overlater det til vår fantasi – eller kanskje han rett og slett mener at det ikke er viktig.
Hva er da det viktige?
Det hun gjør!

Jesu ord som avslutter dagens tekst sier alt: «Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

«det hun gjorde»

Det ligger noe mer i den handlingen enn bare at hun sløser bort en kostbar salve.
Hva da?

Jesus setter oss på sporet – der hvor evangeliet blir forkynt skal det fortelles om det hun gjorde.
Evangeliet – det gode budskap – budskapet om at Gud vil frelse oss mennesker gjennom sin Sønn.

Kvinnens handling forteller noe om Jesus og det er det viktige i dagens fortelling. Ikke hvorfor hun gjorde det.
Ja, vi kan se og forstå at dette må ha vært en kjærlighetshandling.
Ja, vi kan lett tenke oss at kvinnen har opplevd noe stort som har ført til at hun vil gi det aller beste hun har til Jesus.
Ja, det kan være at det er Maria, søster til Marta og Lasarus, som nettopp har opplevd at Jesus har vekt opp hennes bror fra de døde, slik Johannes forteller.

Uansett, så er det ikke det som er tekstens kjerne, tekstens viktigste budskap til deg og meg i dag.

Så du at hun helte salven over hans hode?
Hun salvet ham, slik man salver en konge.

«Samuel tok en oljekrukke og helte oljen over Sauls hode. Han kysset ham og sa: «Nå har Herren salvet deg til fyrste over sin eiendom.»» 1. Sam. 10,1

Slik salvet Samuel Israels aller første konge.
Slik salver nå kvinnen Jesus, Israels siste konge – Messias, Kristus, Den Salvede.
Navnene forteller at Jesus er Den Salvede – Messias er hebraisk og Kristus er gresk, begge ordene betyr Den Salvede.

Peter har tidligere svart Jesus på direkte spørsmål om hvem Jesus er at Jesus er «Messias, den levende Guds Sønn.»  Matt. 16,15

Nå blir Jesus også fysisk salvet til den kongen han er.
Kvinnen salver en konge!

Jesus selv forteller oss at hun også salver ham til hans gravferd.
Jesus vet at det ikke er lenge igjen til han skal lide og dø.
Jesus vet at døden er den veien han som konge i Guds rike må gå, for din og min skyld.

Paulus sa det slik i brevet til romerne som vi hørte tidligere:
«Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror.» Rom. 3,25a

Den Salvede Kongen Jesus har en oppgave, hans blod skal sone for de troendes synder, for dine og mine synder.

Kvinnen i Simons hus salvet han til denne oppgaven og til hans gravferd.

Salvet til konge og til gravferd kan Jesus nå gå inn i Jerusalem for siste gang som en fri mann, nå er han rede til å gå i døden for deg, men først vil han dele et siste måltid med sine disipler – kvelden før dødens dag.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De tre som ble korsfestet

Den dagen Jesus ble korsfestet på Golgata, ble to menn til korsfestet, en på hver side av Jesus. To menn, som var dømt og nå måtte ta sin straff. De to var forbrytere, røvere og de måtte ta sin rettferdige straff. De visste at dette var en mulighet, når de først startet med sine forbrytelser.
Det er tydelig at de to allerede tidligere hadde hørt om Jesus og visste hvem han var. Samtidig har de to helt ulike holdninger til hvem Jesus er. Den ene, han som tradisjonelt er plassert på Jesu venstre side, viser den samme holdning som de som spottet Jesus.
”Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!”
Røveren viser med han sier at han ikke har en anelse om hvor rett han har. Røveren viser at han ikke tror at Jesus er Messias, at han ikke tror at mannen som henger på korset ved siden av ham, vil kunne frelse ham og hele verden, ja at det er nettopp det han er på vei til å fullbyrde. Røveren, på Jesu venstre side ser, på samme måte som mange andre, ikke hvem Jesus faktisk er. Han ser ikke Guds Sønn…

Kristi åpenbaringsdag

Kristi Åpenbaringsdag, eller Epifania-dagen, som den også kalles, er en av de eldste kristne høytidene. Den har sin bakgrunn i feiringen av 6. januar, som en markering av Jesu fødsel, dåp og første under. Vi kan følge linjene helt tilbake til 100-tallet. Dagen har gjennomgått mange forandringer. Først ble feiringen av Jesu fødsel i Vestkirken flyttet til 25. desember rundt år 325 og 6. januar viet minnet om de vise menn.
Vismennene fulgte stjernen på sin vandring mot målet.
”Deilig er den himmel blå,
lyst det er å se derpå,
hvor de gylne stjerner blinker,
hvor de smiler, hvor de vinker
oss fra jorden opp til seg.”
En stjernehimmel er flott å se på, og den er gjerne opphav til undring og forundring. Den forandrer seg gjennom året, fordi vi ser ulike deler av den. Noen ganger dukker det også opp ”nye stjerner” eller rettere sagt ulike lysfenomen på himmelen som ligner på stjerner.
En stjernehimmel kan også brukes til å orientere seg og finne veien.
Vi skal i dag få følge noen menn på vandri…

Fiskefangst

Det er i dag 6. søndag etter pinse eller Aposteldagen, som den også kalles, og prekenteksten er hentet fra Luk. 5,1-11.

Til denne søndagen har jeg skrevet Søndagstanker til avisen Indre Akershus Blad og det er disse jeg gjengir her i dag:

Jeg har så vidt fisket noen ganger, og jeg husker godt sist jeg fikk fisk. Jeg var vel en 13-14 år og var sammen med familien og fisket i en elv en kveld. Plutselig nappet det og jeg ble nokså forfjamset og kastet likeså godt fisken langt inn blant trærne bak oss. Der fant vi den slimete lille ørreten, som ble tatt hånd om og stekt til kveldsmaten. Jeg var ikke veldig begeistret over verken å få napp eller å ta hånd om fisken etterpå. Etter det har jeg slått meg til ro med at fiske ikke er noe for meg. Ikke er jeg glad i å stå ved en elv eller et vann og vente på napp og ikke liker jeg å få napp heller.
Allikevel er jeg blitt fisker, men i en helt annen betydning av ordet. Dette hører vi om i fortellingen om Peters fiskefangst.
I søndagens tekst møter vi…