Å bøye seg ned til Gud

Det er Marias lovsang som er prekentekst i år. Lovsangen bryter hun ut i når hun møter sin slektning Elisabet, noen måneder etter at Herrens engel fortalte Maria at hun skulle føde en sønn.

Prekensteksten er fra Luk. 1,46-55

 Da sa Maria:

     «Min sjel opphøyer Herren,

         

 og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.

         

 For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.

 Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,

         

  for store ting har han gjort mot meg,

     han, den mektige; hellig er hans navn.

         

  Fra slekt til slekt varer hans miskunn

    over dem som frykter ham.

         

  Han gjorde storverk med sin sterke arm;

     han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.

         

  Han støtte herskere ned fra tronen

     og løftet opp de lave.

         

  Han mettet de sultne med gode gaver,

     men sendte de rike tomhendte fra seg.

         

  Han tok seg av Israel, sin tjener,

     og husket på sin miskunn

         

  slik han lovet våre fedre,

     Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Maria bøyer seg ned til Gud.

Hun lovpriser ham for at han har sett henne, en ung kvinne fra en helt vanlig familie.

Henne har Gud sett.

Maria har sett Gud og

- derfor kan hun lovprise ham når hun har fått vite at hun skal føde en sønn, hun som er jomfru, og er forlovet med en mann skal føde en sønn, Guds Sønn. Hun burde være skrekkslagen, men i denne situasjonen lovpriser hun Gud.

Det kan hun gjøre fordi Gud har sett henne og hun har sett Gud, dypt nedbøyd i ærefrykt for Gud har hun sett ham.

En jødisk anekdote forteller at en rabbinerelev spurte sin lærer: «Tidligere fantes det mennesker om hadde ett Gud ansikt til ansikt. Hvorfor finnes det ikke slike mennesker i dag?» Rabbien svarte: «Fordi ingen lenger vil bøye seg så dypt ned.» (Skjevesland, s 139 i Ord til tro)

Gud er så høy at han ser bare en vei – nedover, og han ser så dypt ned.

Slik beskriver salmisten det i Salme 113,5-7:

Hvem er som Herren vår Gud,

          han som troner i det høye

     og ser i det dype

          – hvem i himmelen, hvem på jorden?

     Han reiser den svake opp av støvet

          og løfter den fattige fra dyngen.

Gud ser langt ned, han ser helt ned til de aller svakeste menneskene på jord, og det er der nede vi kan se ham.

Maria var en ung kvinne som gjennom denne graviditeten utenfor ekteskapet risikerte å miste alt i sitt liv, ja hele sin framtid med en mann.

Allikevel sa hun ja til å bære fram barnet som var unnfanget av Gud selv.

Ja ikke bare det – hun lovpriser Gud for at han har «sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom», slik hun selv uttrykker det i sin lovsang.

Maria gleder seg i Gud midt i det som kunne ha vært hennes livs tragedie. Mellom denne lovprisningen og det at Maria møtte Herrens engel og ble med barn, har Josef, hennes trolovede bestemt seg for å gifte seg med henne i all hast og på den måten unngå en skandale. Også Josef hadde besøk av en engel fra Gud som fortalte hva som hadde skjedd med Maria.

Maria besøker nå sin slektning Elisabeth som også er gravid og det er i den forbindelse at Maria bryter ut i denne lovsangen til Gud.

Hun gleder seg, ja hun jubler over Guds storhet. Maria ser at Gud er hennes frelser, ja hele verdens Frelser, derfor fryder hun seg, derfor gleder hun seg, hun som skal bli mor til verdens Frelser, Jesus Kristus, Guds Sønn.

Maria peker også på hva Gud har gjort for andre enn henne selv, blant annet på at han har «mettet de sultne med gode gaver», og det er et tema som går igjen, at Gud ser til de som har det vanskelig, og kommer til dem.

Det er faktisk slik at vi må bøye oss ned for å se Gud.

Det betyr ikke at vi alle må bli fattige, eller sultne, eller syke, eller liknende.

Nei, vi kan alle bøye oss ned, uansett hvilke egenskaper vi har, uansett hvor rike vi er på materielle goder i denne verden.

Den som virkelig vill se Gud må bøye seg ned.

For det er bare den som virkelig trenger Gud som kan se ham.

Slik sett skal vi bøye oss ned.

Vi er nødt til å innrømme det som kanskje er aller aller vanskeligst for oss mennesker, nemlig at vi ikke strekker til i oss selv. Uansett hvor rike vi er, uansett hvor flinke vi er, når det kommer til vårt forhold til Gud hjelper det ikke med penger eller talenter. Den eneste som kan se Gud ansikt til ansikt er den som er nedbøyd.

Det er når vi innser vår egen utilstrekkelighet i forhold til Loven, i forhold til Guds gode omsorg for oss, at vi kan bøye oss for ham og be om tilgivelse og hjelp, da kan vi få del i frelsen, i Jesus Kristus.

Det er når vi innser vår egen utilstrekkelighet i forhold til Gud at vi kan se hvor høy han er i forhold til oss, og det er da vi kan lovprise med Maria, synge til Guds ære om hans storverk i verden.

Den unge Maria som lovpriser Gud gjør det med hevet hode og strak rygg, hun er ikke fysisk nedbøyd, men hun ser at hun er Guds tjenerinne og at han, Gud, er den store og sterke. Derfor kan Maria selv stå oppreist og prise Gud, mens det vokser et barn i hennes mage, et barn som er unnfanget på underfullt vis.

Å, Maria, lær meg dine sanger!

Så jeg alltid elsker ham som vandre gjennom død og grav til lysets rike.

Du være lovet, Kristus.

Han som troner i sin høye himmel,

blir et svakt og ubeskyttet foster.

Det er nådens under mot vår verden!

Du være lovet, Kristus. (N13 130,3-4)

Vi skal nå få synge disse ordene i salmen på nummer 130, Alle kilder bryter frem i glede.