Morgen (av Håvard Rem)
Eterisk sollys i en jødisk morgen,
med roen etter høytiden om våren,
med ro og morgensollys gjennom haven,
og vaktene ved stenen foran graven:
en hule som er hugget inn i sten,
og aldri har vært grav for noens ben,
men noen tok hans kropp og la den der,
og la den der i rene, lette klær
av lin, med duft av myrra og aloe,
med stive, røde merker etter blodet
fra sår i side, håndflater og føtter.
Et stille ansikt, øyelokk som gløtter,
og ansiktstrekk som gradvis blir bevisste
mens marken utenfor tar til å riste
og skjelve under engelen som slår ned
i haven, som et lyn, og hvit som sne.
Og stirrende slås vaktene med skrekk,
så ruller englen stenen vekk.
Og ansiktet i åpningen er vendt
mot sol og ild i luftens element.
II
I luftens friske blålighet er skjær
av morgensol i dugg på citrustrær.
En kvinne kommer gående med lette
og unge, friske steg igjennom dette,
igjennom haven, men hun stanser brått
ved åpningen der stenen hadde stått,
hun stanser lamslått, og hun lener pannen
mot bergveggen, og kvinnen ser i sanden
ved føttene at sanden former bjeller
med støvlag rundt – av tårene hun feller
fra vakre øyne, over våte kinn.
Hun bøyer seg mot graven, og ser inn,
hun vet at det hun kom hit for å finne
er bort, den er tom, hun ser, og inne
i graven ser hun hvite engler skinne,
de sier: hvorfor gråter du, kvinne?
La oss reise oss og synge dagens høytidsvers på nummer 193,
Han er oppstanden, store bud.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes
i det 20. kapittel:
Joh. 20, 1 – 10
Tidlig om morgenen den første
dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser
hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon
Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har
tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter
og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre
disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så
linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og
han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt
over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for
seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til
graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier,
at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem.
«Han så og trodde.»
Maria Magdalena så og løp til disiplene og fortalte at noen
hadde tatt Jesus bort fra graven.
Peter så linklærne som lå der og tørkleet som Jesus hadde
hatt over hodet, det lå sammenrullet på et sted for seg selv.
De så den åpne, tomme grav med linklærne som noen dager
tidligere var svøpt rundt liket.
De så en tom grav.
Jesus er borte.
Johannes forteller at han så og trodde.
Andpusten etter løpeturen gjennom byen står Johannes der og
ser inn i den mørke, tomme graven.
Der ser han to tøybylter, linklærne og hodekledet, ja
hodekledet var til og med pent sammenrullet og lå for seg selv.
Maria hadde ment at noen hadde fjernet Jesus i løpet av
natten, men ingen gravrøver ville vel la klærne som den døde var svøpt i ligge
igjen i graven?
Ingen røver ville ta seg tid til å brette hodekledet pent
sammen!
Johannes ser og forstår.
Jesus har fortalt dem det, igjen og igjen og igjen, ja tre
ganger hadde han talt til dem om sin død og oppstandelse, uten at de hadde
trodd på ham.
Johannes så og trodde.
Jesus er oppstanden!
Hva ser du?
Jeg tror Johannes også så noe mer, i det han ser på
tøybyltene i den tomme graven.
Bare få dager tidligere hadde Johannes sett Jesus binde et
linklede rundt seg og begynne å vaske disiplenes føtter. Ja, han hadde vasket alles
føtter, selv om Peter hadde protestert.
Johannes husker at Jesus sa at de ville forstå det han gjorde
siden. Der hadde Jesus tatt på seg en tjeners oppgave og bøyd seg ned og vasket
føttene deres.
Johannes så og trodde.
Jesus var Herrens lidende tjener.
Han som tjente sine disipler måtte lide og dø.
Slik hadde profeten Jesaja profetert om Herrens lidende
tjener.
Johannes hadde fått vite at Jesus hadde gått døden i møte
stille og rolig, som et lyteløst offerlam. Taus lot han det skje og Johannes
hadde sett ham dø på korset, lik et lam som føres til slaktebenken.
Påskelammet befridde israelittene fra egypternes åk.
Linklær kledde øverstepresten seg i på den store forsoningsdagen,
for så å bære fram det store sonoffer. Da bar man fram offer for folkets synder
og folkets misgjerninger ble symbolsk lagt på en bukk som så ble drevet ut i
ørkenen til de onde maktene.
Menneskenes skyld overfor Gud ble tatt bort.
Johannes så linklærne i graven og forsto – Jesus trengte dem
ikke lenger, han hadde utført sin siste tjeneste som tjener og øverstepresten
Jesus hadde båret fram sonofferet for aller siste gang – presten selv, Jesus
Kristus var offeret. Guds Sønn hadde gått i døden for dem, og tatt på seg deres
synd og skyld, lik et sonofferlam.
Johannes så og trodde.
Jesus var ikke lenger i graven.
Jesus lever!
Jesus er vårt påskelam, som befrir oss fra synd og død.
Jesus har vunnet over mørke og død, han har seiret over
djevelen og stod opp igjen.
Jesus lever!
Johannes så og trodde.
Ser du din Frelser, han som døde og stod opp for deg?
Tror du din Frelser, han som døde og stod opp for deg?
Graven er tom!
Jesus lever!
«Han er oppstanden. Halleluja!
Lov ham og pris ham! Halleluja!
Jesus vår Frelser, lenkene brøt.
Han har beseiret mørke og død.» (NoS 204,1)
Kommentarer