«Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen
hans gå opp» (Matt. 2,2)
Noen vismenn fra Østen var kommet til Jerusalem og spurte
etter Jesusbarnet.
Gjennom evangeliene fortelles igjen og igjen om mennesker
som søkte etter Jesus, som ville møte ham. Noen fant ham, mens andre møtte ham,
men aldri fant ham ordentlig.
Å søke Jesus kan vi alle gjøre, og mange av oss gjør det.
Å finne ham er på en måte ikke veldig vanskelig. Dere som er
her i dag har funnet Jesus. Dere får høre om ham og synge om ham, dere får se
og oppleve ham, gjennom dåp og nattverd. Allikevel skal det litt mer til for
virkelig å finne ham.
Den som finner Jesus ser hvem han faktisk er.
Hvem er han, barnet som ble født i en stall i Betlehem?
I dag skal vi få møte ham når han er tolv år gammel.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas
i det 2. kapittel:
Gutten vokste og ble sterk, fylt
av visdom, og Guds nåde var over ham. Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til
Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp
til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus
igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i
reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant
slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for
å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt
han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham,
undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene
så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du
gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men
han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i
min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.
Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok
vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var
til glede for Gud og mennesker. ( Luk. 2,40-52)
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet.
Amen.
Bare den som savner
Jesus søker ham.
I teksten møtte vi to fortvilte foreldre. Josef og Maria,
som savner sin sønn, Jesus.
Jeg kan se dem for meg, løpende rundt og lete og spørre:
«Har dere sett Jesus?»
«Hvor kan han være?»
Til slutt mer og mer fortvilet – han er ikke her! det må ha
skjedd noe!
Det er ikke vanskelig for dere som er foreldre å sette dere
inn i Marias og Josefs situasjon og forstå hvordan de hadde det når de vendte
tilbake til Jerusalem.
Hvor er han?
Det er lett å miste en gutt ut av syne i et stort
reiseselskap, der man kjenner mange av de man reiser sammen med. Man er trygg,
alle er kjente og alle skal til samme sted.
Det er lett for oss å miste Jesus ut av syne på vår reise
gjennom livet også. Det skjer så mye her, det er så mange mennesker her å være
sammen med.
To ting kan skje for oss. Enten skjer ingenting. Vi prater
videre, vi går videre gjennom våre liv. Vi har det vi trenger, vi savner
ingenting, ikke Jesus heller.
Alternativt kan man våkne opp og savne ham. Det kalles
gjerne vekkelse.
Å savne Jesus vitner om en årvåkenhet. Det er et godt tegn.
Det er bare de som savner Jesus som søker ham, og det er utgangspunktet for at
vi kan finne ham, og få del i hans gjerning.
Bare den som søker
Jesus finner ham.
Vi begynner ikke å søke før vi savner. Slik var det Maria og Josef også. Det
var først da de savnet Jesus at de begynte å lete etter ham, å søke etter ham.
De fortvilte foreldrene måtte lete i tre dager før de fant. De søkte etter
Jesus på feil sted, de søkte ikke der han var.
Også for oss kan det være tidkrevende og slitsomt å søke
etter Jesus. Spesielt om man leter på feil sted. De som leter etter Jesus
slipper sjelden unna den uro, som også hans foreldre hadde den gangen i
Jerusalem. «Hvor er han? Hvorfor finner jeg ham ikke? Finnes han ikke?»
Det finnes de som gir opp før de finner ham.
Tenk om Josef og Maria hadde gitt opp etter to dager!
Da hadde de reist hjem til Nasaret og sørget over sin sønn
som om han var død, enda han satt i templet i Jerusalem og hadde det godt.
Det kan ta tid å finne Jesus, men han er her og han lar seg
finne, hvis du vil.
Maria og Josef fant Jesus på den tredje dagen, i Fars hus, i
templet, der hadde han vært hele tiden.
At de ikke visste det!
Det burde være opplagt, og det var det når de endelig fant
ham, men underveis ante de ikke.
«den som leter, han finner, og den som banker på, skal det
lukkes opp for» (Matt. 7,8) sier Jesus en gang til disiplene og andre som hørte
på ham.
Jesus lar seg finne her, i kirka, i salmer, i dåpen og
nattverden, i Bibelen og i bønnen. Søk ham der du kan finne ham!
Bare den som finner
Jesus ser hans herlighet.
Lærerne i templet hadde sett noe det, de ante Jesu
herlighet. De undret seg over hans forstand og hans svar. Disse lærerne forsto
ikke hvem gutten var. Gjennom evangelienes fortellinger hører vi igjen og igjen
hvordan både disiplene og andre undrer seg over det Jesus sier og noen spurte
hvor han hadde sin visdom fra.
Noen ante det og noen få så det.
Kan du se Jesu herlighet?
Hva som skjedde i templet denne dagen er at Jesus åpenbarte,
viste sin herlighet, en Sønns herlighet fra sin Far – altså den herlighet Jesus
har fra Gud, sin Far. Det var den gjeterne så når de fant fram til stallen og
så det lille nyfødte barnet i krybben. De lovpriste Gud for det de hadde sett,
for å ha sett Guds herlighet.
Det var den vismennene så når de fant fram til stallen og så
det lille barnet i krybben. De «falt på kne og hyllet ham» (Matt. 2,11), for de
så Guds herlighet.
Den som virkelig finner Jesus ser hans herlighet, den herlighet
han har fra sin Far, Gud.
I ordene og vannet ved døpefonten, når NN ble døpt,
møtte vi Jesus. Der viste Jesus oss sin herlighet, den han har fra sin Far i
himmelen, Gud.
I brødet og vinen i nattverden, møter vi Jesus. Der vil
Jesus vise oss sin herlighet, som han har fra sin Far i himmelen.
Kommentarer