I tillegg til prekenteksten ble de to lesetekstene lest, 2 Mos 12,1.3-8.11-14 og 1 Kor 5,6b-8.
Prkenteksten:
På den første dagen i de usyrede
brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre i
stand til påskemåltidet for deg?» Jesus svarte: «Gå inn i byen, til den mannen
dere vet, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min time er nær; hos deg vil jeg holde
påskemåltid med disiplene mine.’» Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem,
og de gjorde i stand påskemåltidet.
Da det ble kveld, tok Jesus plass ved bordet sammen med de tolv. Mens de
spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» Da ble
de dypt bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg,
Herre?» Men han svarte: «Den som har dyppet hånden i fatet sammen med meg, han
skal forråde meg. Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve
det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket
om det aldri var født.» Judas, han som forrådte ham, spurte da: «Det er vel
ikke meg, rabbi?» «Du har sagt det», svarte Jesus. Mens de holdt måltid, tok
Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette
er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For
dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir
tilgitt. Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av
vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» Da
de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. (Matt. 26,17-30)
Ta et lam – et årsgammelt værlam uten feil.
Oppfordringen var klar og tydelig.
Moses fortalte folket hva de nå måtte gjøre.
Gud hadde sendt ni plager over Farao og egypterne. Nå skulle
den tiende og siste plagen kommer over landet. Israelittene måtte forberede seg
både for å overleve plagen og for å være beredt til å dra ut av landet.
Den tiende plagen skulle gi dem friheten etter 430 år i
Egypt og nærmere 400 år som slaver under Farao.
Den tiende plagen var at den førstefødte i alle husstander,
både mennesker og dyr skulle dø. En spesiell natt skulle dødsengelen gå gjennom
landet og ta livet av alt førstefødt.
Moses fortalte folket hva de nå måtte gjøre – for at ingen i
deres husstand skal miste livet, og for at de og deres familie skal reddes ut
av Egypt og gå fra å være slaver til frie menn og kvinner.
Et årsgammelt værlam uten feil er redningen.
Lammet skal slaktes, stekes over ild og spises i hast, men
enda viktigere – de skal ta en isopkvast, dyppe den i blodet i skålen og stryke
blodet på bjelken over døren og på de to dørstolpene. Slik skal de merke huset
sitt, godt synlig for dødsengelen som skal gå gjennom landet. Alle inne i huset
er beskyttet av blodet på bjelken over døren og de to dørstolpene.
Lammets blod beskyttet israelittene denne natten i Egypt for
rundt 3500 år siden.
Lammets blod, det årsgamle værlammet uten feil, beskyttet
dem.
Moses fortalte også at de hvert år etterpå skulle minnes
denne hendelsen ved å feire påske, pesach, og det usyrede brøds høytid.
Pesach er hebraisk og betyr gå forbi.
Dødsengelen gikk forbi – pesach – og til minne om det feirer
jøder den dag i dag pesach og de usyrede brøds høytid i måneden nisan, omtrent
på samme tid som vi feirer påske. Forskjellen i tid handler kun om at vi bruker
ulike kalendre for å tidsbestemme når feiringen skal skje.
Jesus var en god jøde og feiret pesach sammen med sine
disipler i Jerusalem, slik vi hørte. De spiste, drakk, sang og leste, ja de
fulgte de gamle tradisjonene som fulgte dette måltidet. Alle visste de hvordan
det hele skulle forløpe. Alle var de vel kjent med innholdet og betydningen av
måltidet. De mintes sine forfedres lidelse under slaveriet i Egypt og feiret
utgangen fra Egypt.
På bordet fantes bitre urter til minne om lidelsene, usyret
brød fordi det skulle lages i stand i all hast, vin til å drikke og
selvfølgelig lammet, det helstekte årsgamle værlammet vars blod forfedrene
hadde smurt på dørstolpene for å overleve.
Midt inn i dette kjente gjør Jesus noe nytt. Han tar et
brød, takker og bryter det og deler det ut til disiplene og sier noe helt nytt
«Ta imot og spis! Dette er min kropp.».
Brødet blir symbol for Jesu kropp, for den kroppen som om
kort tid skal henge på et kors.
Så tar han et beger og takker, gir dem og sier igjen noe
helt nytt «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir
utøst for mange så syndene blir tilgitt.».
Vinen blir symbol for Jesu blod, det blodet som om kort tid
skal renne ut av hans kropp på korset.
Jesus innstifter en ny pakt, en pakt som bygger på den gamle,
samtidig som den er noe helt nytt.
Blodet til det årsgamle, lyteløse værlammet beskyttet
israelittene i Egypt og førte dem ut av slaveriet til friheten.
Nå er det Jesu Kristi blod som blir utøst, som blir gitt,
for deg og meg. Det er Jesu Kristi blod som skal beskytte deg og meg og føre
oss ut av slaveri, syndens slaveri, til friheten i Jesus Kristus.
Blodet smøres ikke på noen dørstolper, men rant ned langs
korset på Golgata.
Det blodet gir deg og meg tilgivelse for våre synder. Jesus
innstifter i dag en pakt, som oppfylles på korset på langfredag. Hver gang vi
tar imot brød og vin ved nattverdens bord tar vi imot Guds nåde, vi får våre
synder tilgitt, på grunn av Jesu blod, på grunn av Lammets blod.
Offerlammet er byttet ut. Nå er det Gud selv som er offerlammet,
i Jesu skikkelse. Han sitter der, lys levende foran disiplene og inngår en ny
pakt, ut av det gamle oppstår det nye.
Vi skal settes fri fra syndens slaveri. Vi skal ikke lengre
være bundet av synden, men frie i Kristus Jesus, gjennom hans blod og kropp,
gjennom hans offer på Golgata.
Det gamle skal renses ut, på samme måte som israelittene
renser huset for alt syret brød før de usyrede brøds høytid, skal det gamle,
usyrede, synden renses ut.
Nå er det vår tid å holde høytid «ikke med gammel surdeig av
ondskap og synd, men med renheten og sannhetens usyrede brød» (1. Kor. 5,8).
Luther sier at vi er samtidig syndere og tilgitte. Vi
slutter aldri å gjøre galt, å gjøre synd, å synde, så lenge vi er mennesker, så
lenge vi lever her i verden. Samtidig kan vi allerede her og nå få del i
tilgivelsen, i den tilgivelse Gud gir den som setter sin lit til Jesus Kristus
og tar imot hans kropp og blod, den som går inn i den nye pakt, som Jesus
innstiftet kvelden før han døde.
La oss igjen minnes innstiftelsen av måltidet som knytter
oss sammen med Jesu gjerning på korset, måltidet som knytter oss til Jesus
gjennom at vi tar imot hans kropp og blod.
La oss minnes det ved igjen å feire måltidet sammen, den nye
pakts måltid, nattverden.
Kommentarer