Gå til hovedinnhold

En for alle

Lesetekster er 1. Mos. 22,1-14, hvor Gud setter Abraham på prøve og Hebr. 4,14-16.

Prekenteksten er  Joh. 11,45-53:

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.


«Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem.» (2. Kor. 5,14-15)

En er død for alle, konstaterer Paulus og konkluderer med at da er vi alle døde.
Dåpens bad symboliserer denne døden med Kristus – vi ser det ikke lengre så godt, siden vi ikke dykker dåpsbarna under vannet.
I dåpen dør vi og står opp igjen med Kristus.
I dåpen blir vi uløselig knyttet sammen med Kristus og i Kristus med hverandre.
Jesus døde for oss – en for alle.

Det var det Rådet bestemte denne dagen.
For dem var dette rett og slett realpolitikk.
De vurderte den politiske situasjonen – Det hadde spredd seg en uro blant befolkningen etter at Jesus hadde vekket opp Lasarus fra de døde. Folket hadde fått et tydelig tegn fra Jesus. Han hadde vist at han hadde makt over døden.
Rådet fryktet for den politiske situasjonen i landet. De var okkupert av romerne og ethvert forsøk på opprør ble slått hardt ned på. En urolig folkemasse, nå like før påskehøytiden, like ved Jerusalem, hvor det samlet seg store mengder mennesker for å feire påsken ved og i templet, kunne føre til farlige situasjoner som kunne oppfattes som opprør, og ja, som kunne være opprør. Hva ville disse menneskene gjøre med Jesus?
Ville de utrope han til leder, til konge?
Ingen visste akkurat nå, men Rådet fryktet for sin og andres sikkerhet, ja til og med for templets framtid.

Inn i denne situasjonen og samtalen sier øverstepresten Kaifas: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.»

Vi må få ryddet denne mannen av veien, han må dø, for å sikre vår framtid, sier Kaifas, og vet ikke hvor rett han har, men på en helt annen måte enn han og Rådet tror.
Kaifas, og Rådet, ser her en mulighet til å roe situasjonen med minst mulig tap – en eneste mann – mot størst mulig gevinst – hele folkets redning.

Vi blir gjort oppmerksomme på at Kaifas her taler profetisk. Han taler Guds ord til Rådet, men hverken han eller de øvrige i Rådet forstår den hele og fulle rekkevidden av dette ordet fra Gud.

Rådet fatter en beslutning – Jesus må dø – basert på den politiske situasjonen, og Kaifas profetiske ord.
Uten at de selv forstår det fatter de det beslutt som Gud allerede har tatt.
Jesus må dø for folket, for hele menneskeheten, og det skal skje nå.

Jesus har nylig vist det store tegnet, i det at han vekte Lasarus opp fra døde, pekte Jesus tydelig fram mot sin egen død og oppstandelse.
Han har flere ganger fortalt disiplene at han må lide, dø og stå opp igjen, uten at disiplene forsto det.
Nå har Jesus vist hva det betyr gjennom å gjøre et under, gi dem et tegn. Jesus selv beskrev situasjonen slik når han fikk høre om at Lasarus var syk:
«Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.»  (Joh. 11,4)

Jesus ventet bevisst med å går til Betania til Lasarus var død, for bare slik kunne han gi folket det tegnet Gud ville gi dem, bare slik kunne han tydelig vise hva som skulle skje med han selv. Han skulle seire over døden, etter at han hadde dødd for oss alle.
En for alle – en som hadde makt over døden og derfor også kunne åpne himmelen for oss.

Gud lar alle samles i den ene, det er forsoningens hemmelighet – så langt ord kan beskrive den.
Gud samler all vår skyld i den enes uskyld – den ene uskyldige må dø for alle oss som er skyldige.
Jesus bar oss alle inn i døden og når nå han har dødd, så har hver enkelt av oss dødd.

Forsoningen har et ytre tegn – noen dør på et kors.
Forsoningens hemmelighet er det som skjer inni dette – alle dør, alt er samlet i han som dør.

At noen lider for en annen er ikke ukjent.
Det skjer at noen gir sitt liv for en annen og det er stort når det er menneskelig kjærlighet som når så langt.
Vi har hørt i dag hvordan Gud satte Abraham på prøve og at Abraham stolte så mye på Gud at han var villig til å ofte sin sønn Isak når Gud ba han om det.
Abraham var drevet av lojaliteten til Gud, av viljen til å følge Gud. Han elsket sin sønn, men satte likevel Gud høyere.
Når Gud fant et menneske som Abraham, som stolte så helt og fullt på Gud, og ville gjøre Guds vilje, da kunne Gud gi oss det ultimate offeret.
Abraham slapp å ofre sin sønn.
Gud ofret sin, for deg og meg.
Guds Sønn var den ene som døde for de mange, for mennesker til alle tider.
Jesu forsoning handler ikke om medlidenhet og oppofrelse men om utgivelse og offer – han led hva våre gjerninger er verdt.

Slik forenes Guds barn i ham og med hverandre.
I dåpen ble vi knyttet til Kristus og til hverandre, på grunn av Jesu død.
I forsoningens hemmelighet er det plass til alle som Gud har skapt.

De som har latt seg samles i ham, de som er døpt og tror dåpen, tror at de er døde og oppstått med Kristus hører sammen i Jesu Kristi kirke.
Vi er lemmer på hans kropp, forenet med hverandre og med Kristus som hode og konge.
Jesus bar oss alle i sin kropp opp på korset, vi som er lemmer på hans kropp.

Guds vilje er at alle mennesker skal samles i Kristus og bæres av ham.
Allikevel opplever vi at det ikke er slik.
Hvorfor?
Derfor at forsoningen må tas imot
Å ta imot forsoning kaller Paulus for å ikle seg Kristus, å kle seg i Jesus Kristus.
Den som er i Kristus er en ny skapning, er født på ny og har fått nye rene klær.

«Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.» (2. Kor. 5,21), sier Paulus i det andre brevet til korinterne.

Han som altså var helt uten synd, ja, som ikke engang visste av synden i sitt eget liv, han gjorde Gud til ett med synden for deg og meg, for vår skyld.
Kledd i Kristus får vi Guds rettferdighet, på grunn av at en døde for alle.

Til slutt vil jeg minne oss om det vi hørte lest fra brevet til hebreerne:
«Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» (Hebr. 4,14-16)

En for alle.
Kristus for deg og meg, og for alle andre mennesker.
La oss holde fast ved forsoningens tegn og hemmelighet og bli i Kristus.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De tre som ble korsfestet

Den dagen Jesus ble korsfestet på Golgata, ble to menn til korsfestet, en på hver side av Jesus. To menn, som var dømt og nå måtte ta sin straff. De to var forbrytere, røvere og de måtte ta sin rettferdige straff. De visste at dette var en mulighet, når de først startet med sine forbrytelser.
Det er tydelig at de to allerede tidligere hadde hørt om Jesus og visste hvem han var. Samtidig har de to helt ulike holdninger til hvem Jesus er. Den ene, han som tradisjonelt er plassert på Jesu venstre side, viser den samme holdning som de som spottet Jesus.
”Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!”
Røveren viser med han sier at han ikke har en anelse om hvor rett han har. Røveren viser at han ikke tror at Jesus er Messias, at han ikke tror at mannen som henger på korset ved siden av ham, vil kunne frelse ham og hele verden, ja at det er nettopp det han er på vei til å fullbyrde. Røveren, på Jesu venstre side ser, på samme måte som mange andre, ikke hvem Jesus faktisk er. Han ser ikke Guds Sønn…

Kristi åpenbaringsdag

Kristi Åpenbaringsdag, eller Epifania-dagen, som den også kalles, er en av de eldste kristne høytidene. Den har sin bakgrunn i feiringen av 6. januar, som en markering av Jesu fødsel, dåp og første under. Vi kan følge linjene helt tilbake til 100-tallet. Dagen har gjennomgått mange forandringer. Først ble feiringen av Jesu fødsel i Vestkirken flyttet til 25. desember rundt år 325 og 6. januar viet minnet om de vise menn.
Vismennene fulgte stjernen på sin vandring mot målet.
”Deilig er den himmel blå,
lyst det er å se derpå,
hvor de gylne stjerner blinker,
hvor de smiler, hvor de vinker
oss fra jorden opp til seg.”
En stjernehimmel er flott å se på, og den er gjerne opphav til undring og forundring. Den forandrer seg gjennom året, fordi vi ser ulike deler av den. Noen ganger dukker det også opp ”nye stjerner” eller rettere sagt ulike lysfenomen på himmelen som ligner på stjerner.
En stjernehimmel kan også brukes til å orientere seg og finne veien.
Vi skal i dag få følge noen menn på vandri…

Fiskefangst

Det er i dag 6. søndag etter pinse eller Aposteldagen, som den også kalles, og prekenteksten er hentet fra Luk. 5,1-11.

Til denne søndagen har jeg skrevet Søndagstanker til avisen Indre Akershus Blad og det er disse jeg gjengir her i dag:

Jeg har så vidt fisket noen ganger, og jeg husker godt sist jeg fikk fisk. Jeg var vel en 13-14 år og var sammen med familien og fisket i en elv en kveld. Plutselig nappet det og jeg ble nokså forfjamset og kastet likeså godt fisken langt inn blant trærne bak oss. Der fant vi den slimete lille ørreten, som ble tatt hånd om og stekt til kveldsmaten. Jeg var ikke veldig begeistret over verken å få napp eller å ta hånd om fisken etterpå. Etter det har jeg slått meg til ro med at fiske ikke er noe for meg. Ikke er jeg glad i å stå ved en elv eller et vann og vente på napp og ikke liker jeg å få napp heller.
Allikevel er jeg blitt fisker, men i en helt annen betydning av ordet. Dette hører vi om i fortellingen om Peters fiskefangst.
I søndagens tekst møter vi…