På 2. søndag i adventstiden er teksten hentet fra Johannesevangeliet og for mange er den godt kjent, ja så godt kjent at man vet hva som kommer i versene etter. La tekstavsnittet tale slik det er plukket ut. Det gir oss et perspektiv som står godt til dagen og adventstidens forventninger.
Joh. 14, 1 – 4
La ikke hjertet bli grepet av
angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke
slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?
Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og
ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
«vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være
der jeg er»
Adventus Domini – Herrens komme. I dag handler det om at
Jesus en dag vil komme tilbake.
Jeg har noen ganger det siste året pratet med konfirmantene
om kirkegården og hvordan gravene er plassert.
De ser raskt at gravstøttene er plassert med teksten samme
vei alle sammen, og at teksten vender mot øst. Vi prater også om at man
gravlegges med hodet nærmest gravstøtten og altså «ser» mot øst.
Omtrent like raskt er det en eller annen som forteller at
muslimenes graver vender mot Mekka.
Når jeg da spør hvorfor våre graver er vendt mot øst blir de
gjerne litt flakkende i blikket. Det er ikke gitt at de har fått med seg at vi
venter på Jesu gjenkomst og at han skal komme igjen i morgenrøden, i øst.
Våre forventninger om Jesu gjenkomst og plasseringen av den
ifra øst er så sterk at selv våre graver er plassert i forhold til dette.
Allikevel tror jeg neppe noen av oss går og tenker på dette
støtt, ja det er nok mulig at mange overhodet ikke vil si at de har en
forventning om at Jesus skal komme tilbake.
Dagens tekster forteller oss at det kan vi med stor frimodighet
ha.
Jesus selv forteller det til disiplene i sin avskjedstale.
I teksten fra Hebreerbrevet blir vi minnet om at Guds løfter
står fast. Slik Abraham aldri mistet håpet om at Guds løfte til ham om at han
skulle bli stamfar til en stor slekt, ja så stor at vi ikke kan telle den, slik
skal vi holde fast på håpet om at Jesus kommer igjen.
Jesu lovet disiplene at han vil komme igjen, og det løftet
vil han holde.
Adventstid er tid for å minne oss selv om det.
Salmeteksten vi hørte forteller oss om mennesker som venter
på Herren og setter sin lit til ham.
Vår sjel venter på Herren;
han er vår
hjelp og vårt skjold.
Vårt hjerte gleder
seg i ham,
vi setter
vår lit til hans hellige navn.
La din miskunn være over oss, Herre!
Det er deg
vi venter på. (Salme 33,20-22)
Dagens tekster taler positivt om Jesu gjenkomst.
Dette er noe vi kan glede oss til!
Vi har all grunn til å vente, ja til og med til å lengte,
etter Herren, etter Jesu gjenkomst i herlighet.
Den dagen han kommer skal være en stor dag, en gledens dag,
hvor Guds rike kommer til oss for fullt.
Vi er kjent med at muslimer gjerne bruker uttrykket «hvis
Gud vil» (inshallah) når de sier de skal gjøre noe i framtiden. Det henspiller
på at det er ikke sikkert de lever så lenge at de kan gjøre det de sier.
Hør hva som står i Jakobs brev i det nye testamentet:
13 Og nå, dere som sier: «I dag
eller i morgen drar vi til den eller den byen og blir der et år, driver handel
og tjener penger» – 14 og så vet dere ikke engang hvordan livet deres blir i
morgen! Dere er jo bare røyk, synlig en kort stund og så borte. 15 Dere skulle
heller si: «Om Herren vil, får vi leve og kan gjøre det ene eller det andre.»
(Jak. 4,13-15)
Dette henspiller på det sammen.
Vi kjenner ikke dagen og timen, men en dag er vårt liv her
på jorden slutt, ja en dag kommer Herren Jesus Kristus tilbake og da må vi
forlate denne verden midt i det vi holder på med. Det vi har planlagt å gjøre
neste time, neste dag, neste uke eller senere må vi la bli ugjort, for når
Jesus kommer igjen for å hente oss til himmelen, til stedet med rommet som er
gjort klart for oss, for å bli bildet i dagens tekst, da er det tid for
oppbrudd. Der og da. På en gang.
Når Jesus kommer igjen i herlighet for å hente oss, da blir
vi med.
Det forutsetter at vi er forberedt, at vi lever i
forventninger om at han skal komme tilbake.
Det forutsetter at vi er beredt til å forlate livet her i
verden når det enn måtte være, til fordel for et liv i himmelen hos Gud i all
evighet.
Dagens prekentekst slutter med: «dit jeg går, vet dere
veien.»
Jesus forutsetter at vi kjenner veien som leder oss dit han
nå går.
Hvis vi ikke tar det umiddelbart er vi i godt selskap.
Disippelen Tomas spurte Jesus om det, i verset rett etter vår tekst, så spør
han hvordan vi kan vite det, når vi ikke en gang vet hvor Jesus går hen.
Jesu svar er et av de syv «Jeg-er-utsagnene» i
Johannesevangeliet:
«Jeg er veien, sannheten og livet.»
«Jeg er» Jahve – det er Gud selv som taler, ja Jesus er Gud.
Når han så videre peker på at han er «veien, sannheten og
livet», peker han på at det er bare en måte for oss å kjenne veien til det
stedet han nå går og det er ved å holde oss til ham.
Jesus selv er den veien vi må kjenne.
Det er jo egentlig ikke så rart, for han har jo sagt at han
vil komme for å hente oss til seg. Det betyr at vi må se ham, vi må kjenne ham,
slik at vi skjønner at det er han som kommer.
Alt vi behøver å gjøre for å kjenne veien til himmelen, til
Gud er å holde fast på Jesus, å kjenne ham.
Adventstiden er tid for å minne oss om dette, og for å
virkelig kjenne Jesus så må vi kjenne han som kom til verden, som et lite barn
i Betlehem.
Vi må også kjenne han som kommer til oss her og nå, i dag og
alle dager, mens vi er på jorda.
Da vil vi også kjenne han som kommer til oss fra himmelen
for å hente oss hjem til Gud, for å ta oss med til det sted der han har gjort i
stand et rom for oss.
Kommentarer