Vi nærmer oss jul, det under ei uke igjen til julaften.
Vi er i innspurten når det gjelder forberedelsene til jul.
Jeg håper vi er i gang med de aller viktigste forberedelsene
alle sammen.
Det er de forberedelsen vi holder på med her og nå. Vi
forbereder oss på han som skal komme.
Vi hørte det sitert fra Jesaja (fra dagens lesetekst i Rom. 15,8-13):
«Isais rotskudd skal komme, han som reiser seg for å herske
over folkene, til ham skal folkeslagene sette sitt håp.» (Rom. 8,12)
Ham er det vi forbereder oss til å ta imot igjen.
Derfor blir vi oppfordret til å glede oss:
«Gled dere, folkeslag, sammen med hans folk.» (Rom. 8,10)
og til å lovprise Gud:
«Lovsyng Herren, alle folk,
pris ham,
alle folkeslag.» (Rom. 8,11)
Den første som lovpriste Gud for at hans Sønn skulle bli
født var hans mor, Maria.
Hun gledet seg over den oppgaven hun fikk av Gud, å bære
fram Guds Sønn.
Jeg tror hun hadde mange forskjellige følelser under
svangerskapet, men framfor alt tror jeg hun hadde store forventninger til det
som skulle skje og til barnet hun skulle føde.
Forventninger i forhold til hvem han skulle være, hvordan
han ville være som barn. Guds Sønn måtte da være annerledes enn andre barn,
eller?
Hun hadde også forventninger til Gud, som hadde valgt henne
til føde sitt barn.
Forventninger om at Gud skulle holde sin hånd over henne og
beskytte henne og barnet.
Hvilke forventninger har vi til barnet som ble født for over
2000 år siden?
Det lille uskyldige barnet, som ble lagt i en krybbe, fordi
foreldrene ikke fikk plass i et herberge, med senger, hvilke forventninger har
vi til ham?
Det lille barnet, som var Guds Sønn og vokste opp til en
mann som forkynte Guds ord og talte med en autoritet som ingen annen – fordi han
selv var Gud, hvilke forventninger har vi til ham?
Maria forventet nok at barnet skulle være snillere enn andre
barn, siden det var Gud selv.
Hun ble helt i fra seg når han 12 år gammel ble igjen i
tempelet i Jerusalem, da foreldrene reiste hjem igjen. De trodde han var sammen
med noen av slektningene i følget og begynte først å lete etter ham etter noen
dager. Maria skjente på ham når de fant ham i teltet, men Jesus så på henne og
forklarte at de burde da skjønne at han bare var i sin Fars hus.
Maria fikk en sønn som alle andre, en sønn som ga sin mor
både gleder og sorger.
Maria forventet nok at Gud skulle være med både henne og
barnet og gi dem et langt liv.
Når Jesus var drøyt 30 år gammel stod hun sørgende ved
korset der han hang døende, etter å ha blitt anklaget og dømt for
gudsbespottelse.
Maria gråt over å miste sin sønn.
Denne sorgen skulle så igjen vendes til glede. Maria
opplevde at hennes sønn stod opp igjen fra de døde. Plutselig skjedde overnaturlige
ting, nå kunne både hun og andre se at Jesus ikke var en vanlig mann, han var
Gud, og hans død var en kjærlighetshandling for deg og meg, akkurat som hans
komme til verden var det.
Gud elsker oss så høyt at han sendte sin egen sønn til
verden, født av den unge Maria, og så døde han på et kors for at Maria, du, jeg
og alle andre mennesker skal kunne få tilgivelse og evig liv.
Derfor kan du og jeg glede oss over å skulle feire jul
igjen, å skulle feire at Gud ble menneske, født i en stall.
Derfor kan du og jeg lovprise Gud for hans storhet og
kjærlighet til oss.
Jeg vil avslutte med Marias lovprisning.
I dag kan det være vår lovprisning til Gud for alt han har
gjort og gjør for oss.
(Luk. 1,46-55)
«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter
prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans
navn.
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker
i hjertet.
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»
Kommentarer