Vi har kommet til Åpenbaringstidens siste søndag, og akkurat
som tidligere søndager i denne tiden skal vi i dag få se mer av hvem Jesus er
og hva som er hans oppgave.
Vi har hørt om Herrens lidende tjener fra profeten Jesaja og
om mellommannen som ga seg selv som løsepenge i Paulus’ brev til Timoteus.
Nå skal vi få høre Jesus selv tale om seg og sitt store
oppdrag, sin oppgave i verden.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas
i det 18. kapittel:
Luk. 18, 31 – 34
Han tok de tolv til side og sa til
dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om
Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli
hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og
den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen
var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa.
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet.
Amen.
I dag presenterer Jesus seg selv som Menneskesønnen. For oss
kan dette navnet virke helt uforståelig. For de som levde på Jesu tid var det
helt annerledes. De hadde forestillinger om hvem Menneskesønnen var, klare
forestillinger. Samtidig er det tydelig at Jesus fylte begrepet med sitt
innhold.
Jødene har sine forestillinger om Menneskesønnen fra det
gamle testamentet, fra Dan. 7,13f:
Jeg så i mine nattsyner, og se!
– med himmelens skyer
kom en som var lik en
menneskesønn.
Han gikk bort mot den som var
gammel av dager
og ble ført fram for ham.
Han fikk herskermakt, ære og
rike
så alle folk og nasjoner og
tungemål skal tjene ham.
Hans herskermakt er en evig makt
som ikke skal forgå.
Hans rike går aldri til grunne.
Menneskesønnen fikk herskermakt, ære og rike.
Dette var de særlige forventningene folk på Jesu tid hadde
til Menneskesønnen, han skulle være en som hadde makt, ære og et rike. De
ventet en som skulle ta over makten i landet og som skulle bli hyllet av
folket. Vi ser tendenser til dette i fortellingen om hvordan Jesus blir hyllet
når han rir inn i Jerusalem like før påske.
Jesus selv la litt andre ting i begrepet. Det ser vi ikke
minst hvis vi ser hvordan han bruker tittelen i evangeliene. Først og fremst er
det bare Jesus som bruker denne tittelen og han gjør det en god del ganger.
Han bruker den om seg selv som en frelsesskikkelse som skal
komme i de siste tider og holde dom.
Han bruker den om seg selv som en som skal forkastes, lide
og dø.
Til slutt bruker Jesus den også om sitt liv og gjerning på
jorden.
Dette peker i helt andre retninger enn de forventningene
folk flest hadde til Menneskesønnen.
På bakgrunn av det er det ikke rart at disiplene sliter med
å forstå det Jesus sier om sin egen lidelse og død. I vår tekst er det jo
nettopp det motivet han knytter tett opp mot Menneskesønnen i det han viser til
at profetenes ord om at han må lide og dø skal gå i oppfyllelse.
Jesus taler om det som profeten Jesaja profeterte om flere
hundre år tidligere og som vi hørte lest i dag, om Herrens lidende tjener.
Hadde vi fortsatt og lest videre utover i kapittel 53 hos Jesaja, så hadde det
blitt enda mer utbrodert hvordan han skal lide og dø.
I det vi hørte ble det sagt at han skal ha framgang og
opphøyes, samtidig som det også ble sagt at han skulle være så ødelagt at han
ikke lignet på en mann.
Jesaja holder sammen bildet av den som skal opphøyes som en
konge og Guds lidende tjener.
Jesaja gjør det samme som Jesus gjør, når han holder sammen
tittelen Menneskesønnen og begrepet Herrens lidende tjener.
I dette bygges også en bro mellom Jesu fødsel og død, en bro
mellom Åpenbaringstid og Fastetid, en bro mellom den opphøyde, Guds Sønn og
Herrens lidende tjener.
Jesus peker i dag framover på sin endelige gjerning på
jorden.
Jesus, Guds Sønn, har kommet til verden for å utføre en
oppgave som er større enn hans forkynnelse og større enn at han helbredet
mennesker, en oppgave som er livsnødvendig for deg og meg – den oppgaven er det
som nå ligger foran ham i nær framtid.
Jesus vet det og han vil forberede sine disipler på det som
skal skje.
Jesus sa:
«Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet
og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal
han stå opp.»
Jesus har talt om sin egen død og oppstandelse to ganger
tidligere. Når han nå gjør det igjen så forandrer han litt på det han sier.
Denne tredje og siste gangen taler han om at han skal overgis til hedningene.
Første gangen sa han det slik:
«Menneskesønnen må
lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han
skal bli slått i hjel, og den tredje dagen skal han reises opp.» (Luk. 9,22)
Altså at han skulle bli forkastet av «de eldste,
overprestene og de skriftlærde» - det er rett og slett den jødiske religiøse
eliten han nevner der.
Den andre gangen sa han:
«Hør nøye etter hva jeg nå sier: Menneskesønnen skal overgis
i menneskers hender.» (Luk. 9,44)
Der taler han om «mennesker», uten nærmere å definere hvem
disse menneskene er.
Nå er det altså hedningene som nevnes. Dette kan virke
tilfeldig og merkelig. I virkeligheten stemmer det helt og holdent med det som
skjer i løpet av Jesu siste timer i live.
Jesus ble forkastet av jødene, det var de som arresterte ham
og dømte ham for blasfemi, for å ha sagt at han var Guds Sønn.
Jesus ble overgitt i menneskers hender, både jøder og
romere, fra nær og fjern var involvert i det at han ble pisket, hånet og
korsfestet.
Jesus ble overgitt til hedningene, lik romerne, det var bare
de som kunne dømme til døden og iverksette en dødsdom.
Overprestene og de skriftlærde var nødt til å sende Jesus
til landshøvdingen Pilatus for å få dommen ratifisert og effektuert.
Jesus var Menneskesønnen som fikk makt ære og rike, gjennom
å være Herrens lidende tjener som døde for din og min skyld.
Kommentarer