I prekenteksten sist søndag forflyttet vi oss mer enn 2500 år tilbake i tid, til profeten Jesaja. Israelsfolket var bortført til Babel og hadde god grunn til å tenke at Gud hadde forlatt dem. De var helt klart preget av det som hadde skjedd og følte seg straffet og forlatt av Gud.
Inn i dette taler den såkalte Trøsteboken i siste del av Jesaja, fra kapittel 40. Profeten bruker mye plass til å tegne et annet bilde av Gud, en kjærlig og trofast Gud, en som aldri vil snu ryggen til noen av sine:
”Min Far som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive noen ut av min Fars hånd.” (Joh. 10,29)
Guds omsorg overgår alt vi kan forestille oss som mennesker, rett og slett fordi at alle bilder vi prøver oss på er bilder som inneholder noe menneskelig.
Allikevel er det nettopp et slikt bilde vi får i dagens tekst. Jeg vil tro at de aller fleste vil svare et kontant nei på spørsmålet:
”Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?”
Det til tross for at vi vet om mødre som gir bort sine barn og mødre som ikke klarer å ta vare på sine barn og blir fratatt den daglige omsorgen om dem.
Slike ting viser oss at bildet blir haltende, fordi Guds omsorg alltid er der for hver enkelt av oss.
Guds omsorg
- har plass til hver enkelt.
Dagens tekster forteller oss at:
Jeg er tegnet i Guds hånd, jeg er registrert med antall hodehår!
Si dette stille for deg selv noen ganger – Ja, det gjelder faktisk hver eneste en av oss.
Guds hender er så store at han har plass til å tegne oss alle i sin hånd. Der i håndflaten til Gud er det et lite tegn som er deg, et tegn som aldri kan viskes ut.
Problemet med bildet er at vi ser for oss denne lille menneskehånden og fort kan tenke – Hvordan skal alle vi mennesker få plass i den lille hånden?
Se på hånden din.
Hvor mange linjer ser du?
Det er mulig å telle det vi ser med blotte øyet.
Ett fingeravtrykk består av 5% buer, 65% slynger og 30% virvler.
Ser du noen av de?
Normalt ser vi ikke så mange av dem, siden de er så små og så fine.
Tenk deg så en hånd som er stor nok til å ha plass til et tegn for hver eneste en av verdens alle mennesker, som bitte små buer, slynger og virvler, snirklet i hverandre, så små at de ikke er synlige for blotte øyet, men Gud ser hver enkelt.
I Guds hånd er det plass til hver enkelt.
Guds omsorg
- ligner på og overgår en mors hukommelse.
”selv om en mor kan glemme”
Hvem glemmer sitt diende barn?
Det skal godt gjøres for en mor å glemme det barnet som dier.
Når barnet ligger godt til rette og får mat er det vanskelig å ikke kjenne det og hele tiden være klar over at barnet er der.
Når barnet ikke ligger der og får mat, og ikke har gjort det på en stund, vil de aller fleste ammende mødre få melkespreng, og da er det vanskelig å glemme sitt barn.
Vi kan raskt konstatere at det er svært vanskelig for en mor å glemme et barn som fortsatt får pupp.
I en mors hukommelse vil alltid hennes diende barn finnes. Det er en hukommelse som ikke bare sitter i hodet. Denne hukommelsen sitter i hele kroppen, fordi at den også er fysisk. Den kan føles, ses, høres og luktes. Vår hukommelse er bedre når vi kan knytte den til noe fysisk, og til flere av våre sanser.
Et diende barn føles – med følesansen kjenner vi hvordan hud møter hud.
Et diende barn ses – med øynene ser vi hvordan barnet ligger godt til rette.
Et diende barn høres – med våre ører kan vi hører lyden når barnet suger i seg melken, og når det må stoppe opp et øyeblikk for å trekke pusten.
Et diende barn lukter – med vår nese kan vi kjenne lukten av morsmelk og spedbarn.
Fire sanser hjelper en mor til å ikke glemme sitt diende barn.
Profeten sier at Guds omsorg for oss, Guds hukommelse av hver enkelt av oss, ikke bare likner dette, men til og med overgår det.
Uansett hva som skjer vil Gud aldri glemme oss.
Guds omsorg
- gjelder i all slags smerte.
Uansett hvor lenge og hvilken type smerte vi opplever i vårt liv så er Gud der med sin omsorg for oss, slik han var der for israelitten når de var i fangenskap og eksil i Babel.
Gud forteller oss at selv om problemene ikke er løst, selv om de fortsatt pågår, så er vi ivaretatt av ham.
Dette er mulig.
Det er ikke uvanlig at vi mennesker føler at Gud er langt borte fra oss når vi har det vondt og vanskelig, uansett hva det er som plager oss.
Dette er ikke sant!
Når vi har det vondt og vanskelig er Gud aller nærmest oss, ja da blir vi båret av Jesus, han som vet hvordan det er som menneske å kjenne fysisk og psykisk smerte.
Gud har aldri lovet oss mennesker at vi ikke vil møte problemer i våre liv. Heller motsatt:
”Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager.” (1. Mos. 3,17)
I forbindelse med syndefallet fikk mennesket beskjed om at smerte, slit, svette og tårer skulle følge oss gjennom livet her på jorden. Det holder Gud fast på, samtidig som han viser sin uendelige omsorg for oss gjennom å gå sammen med oss gjennom smerten, slitet, svetten og tårene.
Det går an å være ivaretatt selv om ikke problemene er løst.
Det hender vi blir forundret når vi hører hvordan noen mennesker kan leve med og i ulike typer smerter, om det er fysisk eller psykisk, om det er på grunn av sykdom, fangenskap eller andre ting, og fortsatt kan smile og være glade, og fortsatt se positivt på livet.
Det er ikke umulig, men det krever at vi tenker positivt og ser mulighetene vi har i livet der vi er, og ser de godene vi har. I stedet for å tenke ”Dette går ikke”, så går ting letter hvis vi tenker ”Dette kan jeg klare”.
I forhold til Gud handler det da om at vi alltid kan holde fast på at han kjenner oss så godt at han vet hvor mange hårstrå vi har på hodet, vi er tegnet uutslettelig og gjenkjennelig i hans hånd og hans hukommelse overgår en mors.
Si igjen til deg selv: ”Jeg er tegnet i Guds hånd, jeg er registrert med antall hodehår!”
Det gjelder deg, i går, i dag, i morgen og hver eneste dag.
Inn i dette taler den såkalte Trøsteboken i siste del av Jesaja, fra kapittel 40. Profeten bruker mye plass til å tegne et annet bilde av Gud, en kjærlig og trofast Gud, en som aldri vil snu ryggen til noen av sine:
Fryd deg, himmel, og juble, du jord,Jesus omtaler dette slik:
bryt ut i gledesrop, dere fjell!
For Herren trøster sitt folk
og viser barmhjertighet
mot de hjelpeløse som hører ham til.
Sion sier: «Herren har forlatt meg,
min Gud har glemt meg.»
Kan en kvinne glemme sitt diende barn
og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?
Og selv om en mor kan glemme,
så vil jeg aldri glemme deg.
Jeg har tegnet deg i mine hender,
dine murer står alltid for mine øyne.
Jes. 49, 13 - 16
”Min Far som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive noen ut av min Fars hånd.” (Joh. 10,29)
Guds omsorg overgår alt vi kan forestille oss som mennesker, rett og slett fordi at alle bilder vi prøver oss på er bilder som inneholder noe menneskelig.
Allikevel er det nettopp et slikt bilde vi får i dagens tekst. Jeg vil tro at de aller fleste vil svare et kontant nei på spørsmålet:
”Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?”
Det til tross for at vi vet om mødre som gir bort sine barn og mødre som ikke klarer å ta vare på sine barn og blir fratatt den daglige omsorgen om dem.
Slike ting viser oss at bildet blir haltende, fordi Guds omsorg alltid er der for hver enkelt av oss.
Guds omsorg
- har plass til hver enkelt.
Dagens tekster forteller oss at:
Jeg er tegnet i Guds hånd, jeg er registrert med antall hodehår!
Si dette stille for deg selv noen ganger – Ja, det gjelder faktisk hver eneste en av oss.
Guds hender er så store at han har plass til å tegne oss alle i sin hånd. Der i håndflaten til Gud er det et lite tegn som er deg, et tegn som aldri kan viskes ut.
Problemet med bildet er at vi ser for oss denne lille menneskehånden og fort kan tenke – Hvordan skal alle vi mennesker få plass i den lille hånden?
Se på hånden din.
Hvor mange linjer ser du?
Det er mulig å telle det vi ser med blotte øyet.
Ett fingeravtrykk består av 5% buer, 65% slynger og 30% virvler.
Ser du noen av de?
Normalt ser vi ikke så mange av dem, siden de er så små og så fine.
Tenk deg så en hånd som er stor nok til å ha plass til et tegn for hver eneste en av verdens alle mennesker, som bitte små buer, slynger og virvler, snirklet i hverandre, så små at de ikke er synlige for blotte øyet, men Gud ser hver enkelt.
I Guds hånd er det plass til hver enkelt.
Guds omsorg
- ligner på og overgår en mors hukommelse.
”selv om en mor kan glemme”
Hvem glemmer sitt diende barn?
Det skal godt gjøres for en mor å glemme det barnet som dier.
Når barnet ligger godt til rette og får mat er det vanskelig å ikke kjenne det og hele tiden være klar over at barnet er der.
Når barnet ikke ligger der og får mat, og ikke har gjort det på en stund, vil de aller fleste ammende mødre få melkespreng, og da er det vanskelig å glemme sitt barn.
Vi kan raskt konstatere at det er svært vanskelig for en mor å glemme et barn som fortsatt får pupp.
I en mors hukommelse vil alltid hennes diende barn finnes. Det er en hukommelse som ikke bare sitter i hodet. Denne hukommelsen sitter i hele kroppen, fordi at den også er fysisk. Den kan føles, ses, høres og luktes. Vår hukommelse er bedre når vi kan knytte den til noe fysisk, og til flere av våre sanser.
Et diende barn føles – med følesansen kjenner vi hvordan hud møter hud.
Et diende barn ses – med øynene ser vi hvordan barnet ligger godt til rette.
Et diende barn høres – med våre ører kan vi hører lyden når barnet suger i seg melken, og når det må stoppe opp et øyeblikk for å trekke pusten.
Et diende barn lukter – med vår nese kan vi kjenne lukten av morsmelk og spedbarn.
Fire sanser hjelper en mor til å ikke glemme sitt diende barn.
Profeten sier at Guds omsorg for oss, Guds hukommelse av hver enkelt av oss, ikke bare likner dette, men til og med overgår det.
Uansett hva som skjer vil Gud aldri glemme oss.
Guds omsorg
- gjelder i all slags smerte.
Uansett hvor lenge og hvilken type smerte vi opplever i vårt liv så er Gud der med sin omsorg for oss, slik han var der for israelitten når de var i fangenskap og eksil i Babel.
Gud forteller oss at selv om problemene ikke er løst, selv om de fortsatt pågår, så er vi ivaretatt av ham.
Dette er mulig.
Det er ikke uvanlig at vi mennesker føler at Gud er langt borte fra oss når vi har det vondt og vanskelig, uansett hva det er som plager oss.
Dette er ikke sant!
Når vi har det vondt og vanskelig er Gud aller nærmest oss, ja da blir vi båret av Jesus, han som vet hvordan det er som menneske å kjenne fysisk og psykisk smerte.
Gud har aldri lovet oss mennesker at vi ikke vil møte problemer i våre liv. Heller motsatt:
”Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager.” (1. Mos. 3,17)
I forbindelse med syndefallet fikk mennesket beskjed om at smerte, slit, svette og tårer skulle følge oss gjennom livet her på jorden. Det holder Gud fast på, samtidig som han viser sin uendelige omsorg for oss gjennom å gå sammen med oss gjennom smerten, slitet, svetten og tårene.
Det går an å være ivaretatt selv om ikke problemene er løst.
Det hender vi blir forundret når vi hører hvordan noen mennesker kan leve med og i ulike typer smerter, om det er fysisk eller psykisk, om det er på grunn av sykdom, fangenskap eller andre ting, og fortsatt kan smile og være glade, og fortsatt se positivt på livet.
Det er ikke umulig, men det krever at vi tenker positivt og ser mulighetene vi har i livet der vi er, og ser de godene vi har. I stedet for å tenke ”Dette går ikke”, så går ting letter hvis vi tenker ”Dette kan jeg klare”.
I forhold til Gud handler det da om at vi alltid kan holde fast på at han kjenner oss så godt at han vet hvor mange hårstrå vi har på hodet, vi er tegnet uutslettelig og gjenkjennelig i hans hånd og hans hukommelse overgår en mors.
Si igjen til deg selv: ”Jeg er tegnet i Guds hånd, jeg er registrert med antall hodehår!”
Det gjelder deg, i går, i dag, i morgen og hver eneste dag.
Kommentarer