Her har jeg ikke min egen rettferdighet, den som loven gir, men den rettferdighet jeg får ved tro på Kristus, den som er fra Gud og bygger på tro. (Fil. 3,9)
Slik omtaler Paulus forskjellen mellom sin egen rettferdighet og den nye rettferdighet, som kommer av troen på Jesus Kristus.
Prekenteksten fra Bergprekenen taler også om rettferdighet, samtidig som Jesus også taler om hvordan vi skal leve, som Kristi etterfølgere.
Fariseernes retterferdighet er utilstrekkelig for himmelriket. Den er ikke god nok for å komme inn i Guds rike.
Fariseernes rettferdighet bygger på deres eget og de ser himmelriket som en belønning for å ha holdt loven. Paulus levde på denne måten før han ble kristen, og det er det han taler om når han taler om sin egen rettferdighet, gitt av loven.
Det er egentlig veldig tiltalende å kunne fortjene rettferdighet og på den måten komme inn i Guds rike. Tenk det, jeg kan oppnå rettferdighet overfor Gud, bare jeg holder disse budene.
Det er godt for oss å holde budene, samtidig kan verken vi eller fariseerne oppnå rettferdighet i egen kraft. Fariseerne og Paulus var ivrige i sin gudstro, slik også vi kan være, men de kjente ikke rettferdigheten fra Gud:
Jesus innskjerper budene, her representert ved det femte bud – Du skal ikke slå i hjel. Dette er et bud de aller fleste av oss kan klare å oppfylle, så lenge vi tar det helt bokstavelig. Vi har ikke tatt livet av noen. Jesus kommer og skjerper budet til noe helt annet. Han sier at vi ikke bare kan slå folk i hjel med våre hender men også med vårt sinne og våre ord.
Dette blir det umulig for oss å komme ut av uten skyld. Plutselig kan ikke våre egne gjerninger settes opp som kriterier for å oppnå rettferdighet.
Hva har vi da?
Enten kan vi skrive om Guds lov, slik at den blir mulig å oppfylle, eller så kan vi innrømme vårt nederlag. Det er her grensen mellom den utilstrekkelige og den sanne rettferdigheten går, mellom min egen rettferdighet og den nye rettferdighet, gitt gjennom Jesus Kristus.
Jesus har et veldig godt poeng med å innskjerpe lovens bud, slik at de blir umulige for oss å klare å oppnå. Jesus vil lære oss å bygge på nåden alene.
Ikke ved mitt eget verk, men på Jesu Kristi verk, hviler den nye rettferdigheten, og ved det åpnes himmelens port.
Den nye rettferdigheten kan du ikke fortjene!
Det er Jesu budskap til oss.
Hvordan skal jeg da få den, når jeg ikke selv kan gjøre noe som helst?
Problemet for oss er at her skal vi bygge på en gjerning som Jesus har gjort, ikke på en gjerning vi selv gjør.
For å få del i den gjerning som Jesus allerede har gjort må vi se at vårt eget ikke er tilstrekkelig, og legge det bort, for å kunne ta imot.
Den nye rettferdighet blir gitt til deg ufortjent. Det kan oppleves urimelig å få noe på denne måten og det kan bli så problematisk at vi faktisk fortsetter å arbeide for å fortjene den.
Vi må tenke helt annerledes sier Jesus.
Skal vi få en rettferdighet som overgår fariseernes, så må vi ta imot den rettferdighet som Jesus har.
Den rettferdigheten kan vi ikke fortjene, verken før eller etter at vi har fått den.
Den rettferdigheten vil Gud gi deg på grunn av sin kjærlighet til deg.
Vil du ha den nye rettferdigheten kan du bare ta den imot, i tro på at det Jesus gjorde på korset når han forsonet menneskeheten med Gud, gjelder også for deg.
Det du kan gjøre er å gi videre av den kjærligheten til dine medmennesker, ikke for å fortjene rettferdigheten, men i glede over det du selv allerede har fått.
Det mennesket som er forsonet er et nytt menneske med en ny vilje og en ny innstilling. Det er et menneske som har tatt imot en ny rettferdighet som ikke er hennes egen. Denne rettferdigheten har sine frukter, slik Paulus uttrykker det i Galaterbrevet 5,22:
Den må også legge bort andre ting, slik Paulus forklarer i brevet til Kolosserne 3,8:
Det nye mennesket er forsonet til forsonlighet. Hun skal tilgi, slik hun selv er tilgitt.
Her ligger vår eneste mulighet til å gjøre noe. Vi kan bare ta imot rettferdigheten fra Gud, men vi kan gi videre av den til andre mennesker.
Når vi vet at den forsoningen vi har tatt imot er en gave vi har fått uforskyldt fra Gud, da bør vi også vite at den er nært knyttet sammen med vårt liv her på jorden og vårt forhold til andre mennesker.
Disse tingen er så nært knyttet sammen at vårt eget forhold til Gud skades eller ødelegges om ikke vår egen forsonlighet får skape forsoning mellom mennensker. Den som ikke vil tilgi står under Guds vrede og hindrer sin egen tilgivelse. Det utilgivelige, både det som vi nekter å tilgi og det vi nekter å søke tilgivelse for, følger oss hele veien fram for dommeren.
Skal vår rettferdighet overgå fariseernes må vi innrømme vårt nederlag og ta imot forsoning for Jesu skyld og la det hellige oss til forsonlighet. Den eneste tilstrekkelige rettferdigheten bygger på nåden og lever i kjærlighet og tilgivelse.
Paulus sier:
Ta imot Guds rettferdighet, fordi Gud elsker deg, og lev som Jesu etterfølger, i takknemlighet over det du har fått.
Slik omtaler Paulus forskjellen mellom sin egen rettferdighet og den nye rettferdighet, som kommer av troen på Jesus Kristus.
Prekenteksten fra Bergprekenen taler også om rettferdighet, samtidig som Jesus også taler om hvordan vi skal leve, som Kristi etterfølgere.
Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. Dere har hørt det er sagt til forfedrene: 'Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.' Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: 'Din idiot!' skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: 'Din ugudelige narr!' skal være skyldig til helvetes ild.
Om du bærer din offergave fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din!
Skynd deg å komme overens med din motpart mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre!
Matt. 5,20–26
Fariseernes retterferdighet er utilstrekkelig for himmelriket. Den er ikke god nok for å komme inn i Guds rike.
Fariseernes rettferdighet bygger på deres eget og de ser himmelriket som en belønning for å ha holdt loven. Paulus levde på denne måten før han ble kristen, og det er det han taler om når han taler om sin egen rettferdighet, gitt av loven.
Det er egentlig veldig tiltalende å kunne fortjene rettferdighet og på den måten komme inn i Guds rike. Tenk det, jeg kan oppnå rettferdighet overfor Gud, bare jeg holder disse budene.
Det er godt for oss å holde budene, samtidig kan verken vi eller fariseerne oppnå rettferdighet i egen kraft. Fariseerne og Paulus var ivrige i sin gudstro, slik også vi kan være, men de kjente ikke rettferdigheten fra Gud:
De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet. Derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud. For Kristus er lovens ende og mål, så hver den som tror, skal bli rettferdig for Gud.
(Rom. 10,2-3)
Jesus innskjerper budene, her representert ved det femte bud – Du skal ikke slå i hjel. Dette er et bud de aller fleste av oss kan klare å oppfylle, så lenge vi tar det helt bokstavelig. Vi har ikke tatt livet av noen. Jesus kommer og skjerper budet til noe helt annet. Han sier at vi ikke bare kan slå folk i hjel med våre hender men også med vårt sinne og våre ord.
Dette blir det umulig for oss å komme ut av uten skyld. Plutselig kan ikke våre egne gjerninger settes opp som kriterier for å oppnå rettferdighet.
Hva har vi da?
Enten kan vi skrive om Guds lov, slik at den blir mulig å oppfylle, eller så kan vi innrømme vårt nederlag. Det er her grensen mellom den utilstrekkelige og den sanne rettferdigheten går, mellom min egen rettferdighet og den nye rettferdighet, gitt gjennom Jesus Kristus.
Jesus har et veldig godt poeng med å innskjerpe lovens bud, slik at de blir umulige for oss å klare å oppnå. Jesus vil lære oss å bygge på nåden alene.
Ikke ved mitt eget verk, men på Jesu Kristi verk, hviler den nye rettferdigheten, og ved det åpnes himmelens port.
Den nye rettferdigheten kan du ikke fortjene!
Det er Jesu budskap til oss.
Hvordan skal jeg da få den, når jeg ikke selv kan gjøre noe som helst?
Problemet for oss er at her skal vi bygge på en gjerning som Jesus har gjort, ikke på en gjerning vi selv gjør.
For å få del i den gjerning som Jesus allerede har gjort må vi se at vårt eget ikke er tilstrekkelig, og legge det bort, for å kunne ta imot.
Den nye rettferdighet blir gitt til deg ufortjent. Det kan oppleves urimelig å få noe på denne måten og det kan bli så problematisk at vi faktisk fortsetter å arbeide for å fortjene den.
Vi må tenke helt annerledes sier Jesus.
Skal vi få en rettferdighet som overgår fariseernes, så må vi ta imot den rettferdighet som Jesus har.
Den rettferdigheten kan vi ikke fortjene, verken før eller etter at vi har fått den.
Den rettferdigheten vil Gud gi deg på grunn av sin kjærlighet til deg.
Vil du ha den nye rettferdigheten kan du bare ta den imot, i tro på at det Jesus gjorde på korset når han forsonet menneskeheten med Gud, gjelder også for deg.
Det du kan gjøre er å gi videre av den kjærligheten til dine medmennesker, ikke for å fortjene rettferdigheten, men i glede over det du selv allerede har fått.
Det mennesket som er forsonet er et nytt menneske med en ny vilje og en ny innstilling. Det er et menneske som har tatt imot en ny rettferdighet som ikke er hennes egen. Denne rettferdigheten har sine frukter, slik Paulus uttrykker det i Galaterbrevet 5,22:
Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.
Den må også legge bort andre ting, slik Paulus forklarer i brevet til Kolosserne 3,8:
Men legg nå av alt dette: sinne, hissighet, ondskap, spott og rått snakk.
Det nye mennesket er forsonet til forsonlighet. Hun skal tilgi, slik hun selv er tilgitt.
Her ligger vår eneste mulighet til å gjøre noe. Vi kan bare ta imot rettferdigheten fra Gud, men vi kan gi videre av den til andre mennesker.
Når vi vet at den forsoningen vi har tatt imot er en gave vi har fått uforskyldt fra Gud, da bør vi også vite at den er nært knyttet sammen med vårt liv her på jorden og vårt forhold til andre mennesker.
Disse tingen er så nært knyttet sammen at vårt eget forhold til Gud skades eller ødelegges om ikke vår egen forsonlighet får skape forsoning mellom mennensker. Den som ikke vil tilgi står under Guds vrede og hindrer sin egen tilgivelse. Det utilgivelige, både det som vi nekter å tilgi og det vi nekter å søke tilgivelse for, følger oss hele veien fram for dommeren.
Skal vår rettferdighet overgå fariseernes må vi innrømme vårt nederlag og ta imot forsoning for Jesu skyld og la det hellige oss til forsonlighet. Den eneste tilstrekkelige rettferdigheten bygger på nåden og lever i kjærlighet og tilgivelse.
Paulus sier:
Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik idet jeg dør som han – måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde! (Fil. 3,10-11)
Ta imot Guds rettferdighet, fordi Gud elsker deg, og lev som Jesu etterfølger, i takknemlighet over det du har fått.
Kommentarer