Det er i dag 5. søndag etter pinse og tematikken handler om dømmesyke og baktalelse. Dagens tekster å langt fra ferielektyre i sommervarmen. Vi blir utfordret på eget liv.
Klarer vi å overlate dommen til Gud, som er den rettferdige dommer?
Eller vil vi helst vurdere andre selv og felle vår dom over deres liv?
Klarer vi å bære over med hverandre i kjærlighet og hjelpe hverandre til å leve i et rett forhold til Gud?
I møte med dagens tektster er det godt og sakssvarende å få lov å bekjenne egen synd tidlig i gudstjenesten. For i møte med Gud er det vårt eget liv vi skal se og sømfare. I dag har også du mulighet til å gjøre det, og her er ordene vi bruker i innledningen av gudstjenestene:
Evangelieteksten for dagen er fra Matteus (7,1-5) og handler om splinten og bjelken, den kan du lese på bibel.no.
Prekenteksten er hentet fra Jakobs brev, Jak. 4,11-12:
Når sa du noe ufordelaktig om noen sist?
Kunne du ha sagt det direkte til den personen?
Hvor ofte prater vi ikke om andre mennesker, også på en slik måte at det må betegnes som baktaling?
Hvem er vi når vi dømmer et medmenneske?
Når vi taler nedlatende om andre, eller dømmer dem, da forteller det samtidig noe om vår holdning overfor disse menneskene.
Vi har et valg, vi har en reell mulighet til å la være å dømme andre mennesker, og overlate dommen til ”han som har makt både til å frelse og til å ødelegge”, til Gud.
Vi har gjerne lettere for å se det problematiske med at vi dømmer andre, når vi snur det: Hvordan ville det være om noen dømte deg? Hva ville det gjøre med deg?
Ingen av oss ønsker å bli dømt av andre.
Selv skikkelig kjeltringer vil prøve å unngå en fellende dom i en domstol, eller i hvert fall å prøve å få en så lav dom som mulig.
Klarer vi å se på våre medmennesker med kjærlighet og overbærenhet?
Er det mulig å overlate til Gud å dømme, uten å miste loven og å miste øye for at noe er rett og andre ting er gale?
Det er mulig å skjelne mellom mennesket og handlingen. Det er mulig å si at det er galt å stjele, uten å si at den som har stjålet er et generelt dårlig menneske.
Det finnes en nådens dom som dømmer synden, men benåder synderen.
Alle gjør vi feil i løpet av vårt liv.
Alle har vi gjort noe som vi fortjener å dømmes for.
Alle trenger vi å bli elsket på tross av det gale vi har gjort.
Alle har vi en frelser og kan få være Guds barn av nåde og bare nåde, ufortjent, på grunn av Jesu død og oppstandelse.
La oss være mer opptatt av vårt eget liv, vårt eget forhold til Jesus enn andres feiltrinn.
Da vil vi også kunne se på andre med nye øyne og hjelpe hverandre til å stå godt rustet den dagen vi alle skal avlegge regnskap for våre liv.
Klarer vi å overlate dommen til Gud, som er den rettferdige dommer?
Eller vil vi helst vurdere andre selv og felle vår dom over deres liv?
Klarer vi å bære over med hverandre i kjærlighet og hjelpe hverandre til å leve i et rett forhold til Gud?
I møte med dagens tektster er det godt og sakssvarende å få lov å bekjenne egen synd tidlig i gudstjenesten. For i møte med Gud er det vårt eget liv vi skal se og sømfare. I dag har også du mulighet til å gjøre det, og her er ordene vi bruker i innledningen av gudstjenestene:
Hellige Gud, Himmelske Far. Se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld, ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske deg alene.
Evangelieteksten for dagen er fra Matteus (7,1-5) og handler om splinten og bjelken, den kan du lese på bibel.no.
Prekenteksten er hentet fra Jakobs brev, Jak. 4,11-12:
Ikke baktal hverandre, mine søsken. Den som baktaler en bror eller dømmer en bror, baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da gjør du ikke hva den sier, men setter deg til doms over den. Det er én som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Men hvem er du som dømmer din neste?
Når sa du noe ufordelaktig om noen sist?
Kunne du ha sagt det direkte til den personen?
Hvor ofte prater vi ikke om andre mennesker, også på en slik måte at det må betegnes som baktaling?
Hvem er vi når vi dømmer et medmenneske?
Når vi taler nedlatende om andre, eller dømmer dem, da forteller det samtidig noe om vår holdning overfor disse menneskene.
Vi har et valg, vi har en reell mulighet til å la være å dømme andre mennesker, og overlate dommen til ”han som har makt både til å frelse og til å ødelegge”, til Gud.
Vi har gjerne lettere for å se det problematiske med at vi dømmer andre, når vi snur det: Hvordan ville det være om noen dømte deg? Hva ville det gjøre med deg?
Ingen av oss ønsker å bli dømt av andre.
Selv skikkelig kjeltringer vil prøve å unngå en fellende dom i en domstol, eller i hvert fall å prøve å få en så lav dom som mulig.
Klarer vi å se på våre medmennesker med kjærlighet og overbærenhet?
Er det mulig å overlate til Gud å dømme, uten å miste loven og å miste øye for at noe er rett og andre ting er gale?
Det er mulig å skjelne mellom mennesket og handlingen. Det er mulig å si at det er galt å stjele, uten å si at den som har stjålet er et generelt dårlig menneske.
Det finnes en nådens dom som dømmer synden, men benåder synderen.
Alle gjør vi feil i løpet av vårt liv.
Alle har vi gjort noe som vi fortjener å dømmes for.
Alle trenger vi å bli elsket på tross av det gale vi har gjort.
Alle har vi en frelser og kan få være Guds barn av nåde og bare nåde, ufortjent, på grunn av Jesu død og oppstandelse.
La oss være mer opptatt av vårt eget liv, vårt eget forhold til Jesus enn andres feiltrinn.
Da vil vi også kunne se på andre med nye øyne og hjelpe hverandre til å stå godt rustet den dagen vi alle skal avlegge regnskap for våre liv.
Kommentarer