Det er ni måneder til jul og midt i den fiolette fastetiden er Maria budskapsdag en hvit festdag!
Maria har hatt englebesøk.
Engelen Gabriel var sendt ut fra Gud til Maria, for å gi henne en viktig beskjed.
”Hvordan skal dette skje?”
Maria er forskrekket og det er ikke rart. Hun skal bli redskap for Guds fødsel og frelse. Hvordan kan noe slikt skje? Maria var den første som undret seg over dette, men ikke den siste.
Fødselens under har alltid vakt menneskers undring.
Ingenting er egentlig mer naturlig. Vi aksepterer jo det vanlige, det som ofte gjentas, men står undrende i møte med det unike. Det unike er vi frista til å fornekte nettopp fordi det er unikt. Men for den som har med Gud å gjøre blir underet uunngåelig.
Vi liker ikke det unike og uforklarlige. Vi vil redusere det og finne naturlige forklaringer. Det er et selvforsvar i møte med det som er alt for stort. Slik har også fødselens under fått mange forklaringer som skulle gjøre det ubegripelige begripelig.
Tror kirken også i dag at Jesu fødsel skjedde gjennom et under? Ja, det gjør den – og si en eneste grunn til hvorfor den ikke skulle gjøre det. At enkelte mennesker benekter det er ikke en slik grunn. Kirken tror jo at Gud er Gud. Derfor bekjenner den frimodig at Jesus Kristus er unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria.
Fødselens under er frelsens grunn.
Det som skjer gjennom Maria legger grunnlaget for frelsen. Derfor er det så nødvendig å bekjenne det. Bare Gud selv kan forsone verden med seg selv. Derfor ble Gud selv menneske, for å frelse sitt folk. Var det ikke Gud selv som ble født og døde, finnes det ingen forsoning og ingen frelse av nåde alene.
Fødselens under er frelsens grunnlag. Den som skal frelse mennesket må selv være menneske. Bare den som deler alt med mennesket kan virkeliggjøre Guds tanke med henne.
Derfor må Gud bli menneske. Bare den som er uten synd kan forsone syndene og bære straffen for andre. Bare slik får hans død en uendelig verdi. Alle andre lider bare hva deres gjerninger er verdt.
Derfor er Marias bebudelse den store gledesdagen midt i fasten. Den samler evangeliets store glede og lar oss se hvordan fødsel og frelse hører sammen. Den Høyestes krav, som hviler over Maria, veltet bort steinen på påskedagsmorgen.
Frelsens under er et fødselsunder.
Slik beskrives frelsen stadig, som en ny fødsel til et nytt liv, en fødsel av Guds kraft, ikke gjennom noe menneskes vilje men av Guds, Joh. 1,13 – ”De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud.”
Ingen kan føde seg selv, ingen kan løfte seg selv til Gud. Det var han som valgte veien til oss for at vi skulle fødes på nytt. Når han beredte seg en vei til menneskene ble også vår vei til ham lagt åpen.
Den Høyestes kraft, som hvilte over Maria, hviler enda over dåpens vann som i skapelsens morgen. Der finnes den nye fødselens fostervann. Der legges frelsens grunn, der bekjenner han seg til oss. Og vi kan si som Maria: Må det skje med meg som du har sagt.
Ingen kvinne skal mer få Marias oppdrag. Guds gjerning er fullbrakt. For hennes lydighets skyld kan vi si til hverandre som engelen sa til Maria: Frykt ikke, du har funnet nåde hos Gud.
Maria har hatt englebesøk.
Engelen Gabriel var sendt ut fra Gud til Maria, for å gi henne en viktig beskjed.
Luk. 1,26-38: Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne:
«Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.
Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn,
og du skal gi ham navnet Jesus.
Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn,
og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone.
Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid;
det skal ikke være ende på hans kongedømme.»
Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje, når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte:
«Den hellige ånd skal komme over deg,
og Den høyestes kraft skal overskygge deg.
Derfor skal barnet som blir født,
være hellig og kalles Guds Sønn.
Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som ble kalt ufruktbar, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er en tjener for Herren. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.
”Hvordan skal dette skje?”
Maria er forskrekket og det er ikke rart. Hun skal bli redskap for Guds fødsel og frelse. Hvordan kan noe slikt skje? Maria var den første som undret seg over dette, men ikke den siste.
Fødselens under har alltid vakt menneskers undring.
Ingenting er egentlig mer naturlig. Vi aksepterer jo det vanlige, det som ofte gjentas, men står undrende i møte med det unike. Det unike er vi frista til å fornekte nettopp fordi det er unikt. Men for den som har med Gud å gjøre blir underet uunngåelig.
Vi liker ikke det unike og uforklarlige. Vi vil redusere det og finne naturlige forklaringer. Det er et selvforsvar i møte med det som er alt for stort. Slik har også fødselens under fått mange forklaringer som skulle gjøre det ubegripelige begripelig.
Tror kirken også i dag at Jesu fødsel skjedde gjennom et under? Ja, det gjør den – og si en eneste grunn til hvorfor den ikke skulle gjøre det. At enkelte mennesker benekter det er ikke en slik grunn. Kirken tror jo at Gud er Gud. Derfor bekjenner den frimodig at Jesus Kristus er unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria.
Fødselens under er frelsens grunn.
Det som skjer gjennom Maria legger grunnlaget for frelsen. Derfor er det så nødvendig å bekjenne det. Bare Gud selv kan forsone verden med seg selv. Derfor ble Gud selv menneske, for å frelse sitt folk. Var det ikke Gud selv som ble født og døde, finnes det ingen forsoning og ingen frelse av nåde alene.
Fødselens under er frelsens grunnlag. Den som skal frelse mennesket må selv være menneske. Bare den som deler alt med mennesket kan virkeliggjøre Guds tanke med henne.
Derfor må Gud bli menneske. Bare den som er uten synd kan forsone syndene og bære straffen for andre. Bare slik får hans død en uendelig verdi. Alle andre lider bare hva deres gjerninger er verdt.
Derfor er Marias bebudelse den store gledesdagen midt i fasten. Den samler evangeliets store glede og lar oss se hvordan fødsel og frelse hører sammen. Den Høyestes krav, som hviler over Maria, veltet bort steinen på påskedagsmorgen.
Frelsens under er et fødselsunder.
Slik beskrives frelsen stadig, som en ny fødsel til et nytt liv, en fødsel av Guds kraft, ikke gjennom noe menneskes vilje men av Guds, Joh. 1,13 – ”De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud.”
Ingen kan føde seg selv, ingen kan løfte seg selv til Gud. Det var han som valgte veien til oss for at vi skulle fødes på nytt. Når han beredte seg en vei til menneskene ble også vår vei til ham lagt åpen.
Den Høyestes kraft, som hvilte over Maria, hviler enda over dåpens vann som i skapelsens morgen. Der finnes den nye fødselens fostervann. Der legges frelsens grunn, der bekjenner han seg til oss. Og vi kan si som Maria: Må det skje med meg som du har sagt.
Ingen kvinne skal mer få Marias oppdrag. Guds gjerning er fullbrakt. For hennes lydighets skyld kan vi si til hverandre som engelen sa til Maria: Frykt ikke, du har funnet nåde hos Gud.
Kommentarer