Selv om temat på 21. søndag etter pinse er familien har jeg valgt å la prekenteksten tale om det det egentlig taler, noe av det mest sentrale i vår kristne tro, hvordan vi kan komme inn i Guds rike.
Teksten er fra Mark. 10,13-16:
«Hvem er den største i himmelriket?» (Matt. 18,1)
Spørsmålet ble stilt av Jesus til disiplene en gang. De regnet med at Jesus ville peke ut noen av dem. I stedet tok Jesus et barn og stilte det foran dem og sa at de måtte vende om og bli som et barn for å kunne komme inn i himmelriket.
Guds barns sanne storhet var en annen enn disiplene trodde.
Dette prater Jesus om i dagens tekst.
Teksten handler om hvordan vi kan komme inn i Guds rike, i himmelriket, hvordan vi kan få del i Guds store gave til oss.
Vår måte å måle på blir satt til side og Jesus viser oss at Gud måler helt annerledes.
Guds barn blir vi allerede i dåpen. Forholdet til Gud har vi altså med oss, men har vi virkelig grepet det? I dåpen får vi del i Guds rike, vi settes inn i et forhold til Gud og han plasserer oss i sin verden.
Det er lett å bli for stor for Guds rike. Disiplene viser nettopp dette i dag. Til tross for at Jesus har undervist dem om den sanne storheten, vil disiplene nå vise bort de som kommer med små barn til Jesus.
Disiplene så de små barna som en forstyrrelse for sin mester. Jesus måtte ikke bli forstyrret av noe så unødvendig som noen små barn, de ville jo uansett ikke forstå hva han pratet om.
Disiplene viser oss i dag at de ikke forsto hva som var viktig. De mener fortsatt at kompetanse og konvensjonell verdighet er vilkår for å komme til Jesus.
Det er så naturlig for oss – vi må være verdige for å komme – vi må ha fortjent for å få.
Slik tenker gjerne vi også.
At menneskelig kompetanse og verdighet er inngangskrav til Guds rike.
Dette er en selvgodhet som Jesus blir forarget på. Den som vil være størst er for stor for Guds rike.
Det er en plass til deg hos Gud i hans rike og den plassen kan du ta imot, slik som et barn tar imot en gave. I tillit til at denne gaven er gitt til deg i kjærlighet, uten noen som helst baktanker, bare fordi du er du, skapt av Gud i hans bilde.
Ingen er for liten for Guds rike.
Det er dagens evangelium. Det er det Jesus prøver å fortelle oss i dag.
I Guds rike er det andre regler enn utenfor. I Guds rike skal de siste bli de første (Mark. 10,31) og den som setter seg selv lavt skal bli opphøyd (Matt. 23,12).
Det er fort gjort å gjøre seg selv for stor for Guds rike, men ingen er for liten.
Derfor tar Jesus fram et barn, når disiplene spør etter hvem som er størst i Guds rike.
Også barna må komme inn, for vi er alle født utenfor, vi er født i verden. Jesus sier altså ikke at barna tilhører Guds rike bare fordi de er barn.
Jesus sier at Guds rike tilhører dem allerede som barn, de har rett til det, rett til å ta imot det.
Derfor kan man ikke hindre dem.
Dette er grunnen til at dette ordet er blitt koblet sammen med dåpen. Denne teksten leses hver gang vi døper barn i kirka, og vi skal lese det i dag.
Gjennom dåpen får barna del i Guds rike, og de har rett på det og det er deres, dersom de tar imot.
Barna har verken kompetanse eller verdighet – de har ikke noen spesiell kunnskap eller er ikke spesielt verdige til å ta i mot, eller få denne gaven.
Barn kan ikke veldig mye, men de er helt avhengige av å ta imot alt de får. Barn har evnen til å ta imot, uten å koble det sammen med kompetanse og verdighet.
Kompetanse og verdighet er vilkår som vi har skapt fordi at det er så vanskelig å forstå at Guds rike er annerledes.
Nettopp fordi at barna ikke har noe å berømme seg av lærer de oss noe viktig om storheten i Guds rike.
Så blir da den minste den største i Guds rike.
Den minste, den som ikke har noe å gi.
Den minste, den som ikke har noe å vise opp og rose seg av.
Dette er en som ikke en gang tenker på å opphøye sin egen litenhet, men som bare åpner sitt liv for den største gaven et menneske kan få – nåden i Kristus Jesus.
Med den gaven i sine hender blir den minste den største.
Dette er så enkelt og samtidig så vanskelig.
Nåden kan aldri fortjenes, den kan bare tas imot.
En plass i Guds rike er ikke en premie for den med en lang og god merittliste å vise til.
En plass i Guds rike kan bare tas imot, slik et barn tar imot.
For et barn er dette såre enkelt.
For oss voksne er det forferdelig vanskelig.
Hva kan du få i denne verden uten å ha gjort deg fortjent til det?
”Jeg fortjener noe godt” – er et utsagn jeg har hørt en del ganger. ”noe godt” kan byttes ut med det man syns man fortjener. Kanskje har du også sagt det noen ganger. Jeg tenker sånn selv innimellom – ”nå fortjener jeg en ny kjole”, for eksempel.
Vi er gjerne opptatt av det å ha gjort oss fortjent til et eller annet.
Ja, til og med en gave må vi ha fortjent!
Se på barna!
De tar imot våre gaver med storøyd forventning og takknemlighet, uten å tenke på om de har fortjent gaven eller ikke.
La barna være våre åndelige læremestere!
Slik som de tar imot gaver, skal vi ta imot den største av alle gaver – en plass i Guds rike.
Teksten er fra Mark. 10,13-16:
De bar små barn til Jesus for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.
«Hvem er den største i himmelriket?» (Matt. 18,1)
Spørsmålet ble stilt av Jesus til disiplene en gang. De regnet med at Jesus ville peke ut noen av dem. I stedet tok Jesus et barn og stilte det foran dem og sa at de måtte vende om og bli som et barn for å kunne komme inn i himmelriket.
Guds barns sanne storhet var en annen enn disiplene trodde.
Dette prater Jesus om i dagens tekst.
Teksten handler om hvordan vi kan komme inn i Guds rike, i himmelriket, hvordan vi kan få del i Guds store gave til oss.
Vår måte å måle på blir satt til side og Jesus viser oss at Gud måler helt annerledes.
Guds barn blir vi allerede i dåpen. Forholdet til Gud har vi altså med oss, men har vi virkelig grepet det? I dåpen får vi del i Guds rike, vi settes inn i et forhold til Gud og han plasserer oss i sin verden.
Det er lett å bli for stor for Guds rike. Disiplene viser nettopp dette i dag. Til tross for at Jesus har undervist dem om den sanne storheten, vil disiplene nå vise bort de som kommer med små barn til Jesus.
Disiplene så de små barna som en forstyrrelse for sin mester. Jesus måtte ikke bli forstyrret av noe så unødvendig som noen små barn, de ville jo uansett ikke forstå hva han pratet om.
Disiplene viser oss i dag at de ikke forsto hva som var viktig. De mener fortsatt at kompetanse og konvensjonell verdighet er vilkår for å komme til Jesus.
Det er så naturlig for oss – vi må være verdige for å komme – vi må ha fortjent for å få.
Slik tenker gjerne vi også.
At menneskelig kompetanse og verdighet er inngangskrav til Guds rike.
Dette er en selvgodhet som Jesus blir forarget på. Den som vil være størst er for stor for Guds rike.
Det er en plass til deg hos Gud i hans rike og den plassen kan du ta imot, slik som et barn tar imot en gave. I tillit til at denne gaven er gitt til deg i kjærlighet, uten noen som helst baktanker, bare fordi du er du, skapt av Gud i hans bilde.
Ingen er for liten for Guds rike.
Det er dagens evangelium. Det er det Jesus prøver å fortelle oss i dag.
I Guds rike er det andre regler enn utenfor. I Guds rike skal de siste bli de første (Mark. 10,31) og den som setter seg selv lavt skal bli opphøyd (Matt. 23,12).
Det er fort gjort å gjøre seg selv for stor for Guds rike, men ingen er for liten.
Derfor tar Jesus fram et barn, når disiplene spør etter hvem som er størst i Guds rike.
Også barna må komme inn, for vi er alle født utenfor, vi er født i verden. Jesus sier altså ikke at barna tilhører Guds rike bare fordi de er barn.
Jesus sier at Guds rike tilhører dem allerede som barn, de har rett til det, rett til å ta imot det.
Derfor kan man ikke hindre dem.
Dette er grunnen til at dette ordet er blitt koblet sammen med dåpen. Denne teksten leses hver gang vi døper barn i kirka, og vi skal lese det i dag.
Gjennom dåpen får barna del i Guds rike, og de har rett på det og det er deres, dersom de tar imot.
Barna har verken kompetanse eller verdighet – de har ikke noen spesiell kunnskap eller er ikke spesielt verdige til å ta i mot, eller få denne gaven.
Barn kan ikke veldig mye, men de er helt avhengige av å ta imot alt de får. Barn har evnen til å ta imot, uten å koble det sammen med kompetanse og verdighet.
Kompetanse og verdighet er vilkår som vi har skapt fordi at det er så vanskelig å forstå at Guds rike er annerledes.
Nettopp fordi at barna ikke har noe å berømme seg av lærer de oss noe viktig om storheten i Guds rike.
Så blir da den minste den største i Guds rike.
Den minste, den som ikke har noe å gi.
Den minste, den som ikke har noe å vise opp og rose seg av.
Dette er en som ikke en gang tenker på å opphøye sin egen litenhet, men som bare åpner sitt liv for den største gaven et menneske kan få – nåden i Kristus Jesus.
Med den gaven i sine hender blir den minste den største.
Dette er så enkelt og samtidig så vanskelig.
Nåden kan aldri fortjenes, den kan bare tas imot.
En plass i Guds rike er ikke en premie for den med en lang og god merittliste å vise til.
En plass i Guds rike kan bare tas imot, slik et barn tar imot.
For et barn er dette såre enkelt.
For oss voksne er det forferdelig vanskelig.
Hva kan du få i denne verden uten å ha gjort deg fortjent til det?
”Jeg fortjener noe godt” – er et utsagn jeg har hørt en del ganger. ”noe godt” kan byttes ut med det man syns man fortjener. Kanskje har du også sagt det noen ganger. Jeg tenker sånn selv innimellom – ”nå fortjener jeg en ny kjole”, for eksempel.
Vi er gjerne opptatt av det å ha gjort oss fortjent til et eller annet.
Ja, til og med en gave må vi ha fortjent!
Se på barna!
De tar imot våre gaver med storøyd forventning og takknemlighet, uten å tenke på om de har fortjent gaven eller ikke.
La barna være våre åndelige læremestere!
Slik som de tar imot gaver, skal vi ta imot den største av alle gaver – en plass i Guds rike.
Kommentarer