Menneskefiskere

Det hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 5. kapittel:

En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.

   Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.»  «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham. (Luk. 5,1-11)

Vi har hørt Gud tale til Abram og Abram gikk på Guds ord, han forlot sitt land og dro til et ukjent land med hele sin familie.

Vi har hørt Paulus beskrive det oppdraget han har fått fra Gud, å forkynne Guds evangelium om Jesus Kristus, og føre mennesker «til lydighet i tro».

Abram og Paulus ble begge kalt av Gud og de valgte å gå på Guds ord.

I teksten fra Lukas-evangeliet hørte vi om Simon Peter og Jakob og Johannes.

De var fiskere, ordentlige fiskere, som levde av å fiske på sjøen Gennesaret om natten og så selge fisken om morgenen.

Denne morgenen var det mye folk på stranden, men noen fisk å selge hadde de ikke.

Da dukker Jesus opp og folk stimler seg rundt ham for å høre ham tale. For å komme litt unna og kunne tale slik at flest mulig kunne se og høre ham steg Jesus opp i en av båtene og ba Simon Peter legge litt ut fra land. Der satt Jesus i båten og underviste. Folkemengden på stranda lyttet, Simon Peter og de andre fiskerne lyttet, og alle ble de grepet av det Jesus sa.

Det merker vi ikke minst når Jesus ber Simon Peter ro litt lengre ut, på dypet, og sette gran til fiske.

Fisket gjorde man på natta, og fisken fant man ikke på dypet.

Allikevel gjør Peter og de andre i båten som Jesus sier.

«På ditt ord», sier Peter.

Han forteller at han velger å stole på Jesus og gjøre som han sier.

Denne fortellingen sier også deg og meg noe.

Vi kan stole på Jesu ord og derfor kan vi tørre å gjøre etter det, å gå på det.

Ja, det holder.

Ja, men ikke når det går imot sunn fornuft sier du kanskje.

Husker du hvordan fortellingen vi hørte fortsetter?

Fikk Peter, Jakob og Johannes noen fisk?

 Ja, og de fikk så mye fisk at de måtte har hjelp av sine venner i den andre båten og de fylte begge båtene så de var nær ved å synke.

Jesus er til å stole på.

Han gir ikke lite, han gir mye, ja i overflod, for han er Gud og Gud gir oss rikelig.

Samtidig handler det også om å gjøre som Peter, å kaste ut på dypt vann, å kaste seg selv ut i det ukjente og ikke vite om man når til bunnen og kommer seg opp igjen.

Å gå på Guds ord, på Jesu ord, handler om å gi seg ut på dypt vann, å gå der man ikke selv ville valgt å gå, å gå en annen vei enn den som alltid ser enklest ut.

Denne dagen ved Gennesarets strand startet ett nytt liv for Peter, Jakob og Johannes, de gikk fra å være ordinære fiskere til å bli menneskefiskere, å være Jesu disipler.

I dag er det oss det handler om, deg og meg, om alle oss i kirka.

Vi har hørt Jesu ord og vi er kalt til å gi det videre.

Vi er kalt til å gå ut i havet, folkehavet som menneskefiskere.

Vi er i samme båt, vi som sitter her i kirkeskipet i Aurskog i dag.

Vi blir oppfordret til å kaste garnet ut på dypt vann, det vannet ligger ikke her inne, det vannet er utenfor oss, utenfor vår komfortsone, dit kaller Jesus oss.

Tør vi?

Kan vi?

Abram forlot landet sitt for å finne det landet Gud lovet ham, han ante ikke hva han hadde i vente.

Abram turte. Tør du?

Abram kunne. Kan du?

Simon Peter kastet garnet på Jesu ord.

Simon Peter turte.

Simon Peter kunne.

Begge fikk de mye mer igjen enn de hadde ant.

Abram ble Abraham og ble stamfar til et stort folk, israelittene. I tro på Gud forlot han sitt land.

Simon ble til Peter, klippen og lederen i disippelflokken, den klippen på hvilken Gud ville bygge sin kirke. I tillit til Jesus kastet Simon Peter garnet.

Samtidig skjer noe når Peter ser hvilken stor fangst de får. Peter ser og forstår hvem Jesus er. Ikke bare taler han med myndighet, han gjør også under – det er Gud selv som står foran Peter, og Peter kaster seg ned foran ham, og bekjenner sin synd.

I møte med Gud, ansikt til ansikt med Gud blir det så tydelig hvem vi selv er og hvordan vårt liv er.

Peter var en helt vanlig mann, han levde et vanlig liv som fisker ved Gennesaret sjøen. Han var ikke spesielt syndig, han hadde ikke gjort noe spesielt galt i sitt liv. Allikevel, stående ansikt til ansikt med Gud selv, ser Peter sitt eget liv på en nye måte og må innrømme at ikke alt står rett til.

Det er mange som lurer på og syns det er rart at vi i hver eneste gudstjeneste må be om tilgivelse for våre synder. Det er ikke rart, det er rett og slett et naturlig gjensvar til Gud i det vi står ansikt til ansikt med ham. Vi ser at vårt eget liv ikke alltid er like godt, at vi ikke alltid gjør det rette.

Jesus møter Peter med kallet, kallet til å bli menneskefisker.

I dag er det vi som står ansikt med ansikt med Gud her i kirka.

I dag er det vi som skal få lov til å bekjenne vår synd.

I dag er det vi som mottar kallet til å bli menneskefiskere, til å være Jesu disipler i verden i dag.

I dag kan du rekke dine hender frem mot Gud som tomme skåler, og Gud vil fylle dem og gi deg en oppgave og lede deg på veien.

I dag kan du ta imot Guds gave og oppgave og gå ut fra kirka, ut i verden og være en Jesu etterfølger, en Jesu disippel, slik som Peter, Jakob og Johannes en gang gjorde.