Gå til hovedinnhold

Kirkens vei i motvind

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 14. kapittel:

Matt. 14, 22 – 34

«Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be.
        Da kvelden kom, var han der alene. Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst. Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»
    Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!» Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret.»

Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet. Amen.


«Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn, til et vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham.»

Hver eneste en som er døpt er tegnet med dette korsets tegn, et tegn på at du skal tilhøre Jesus Kristus og tro på ham.

Tilhørighet og tro.
Dagens tekst handler om nettopp det.

Disiplene er en del av et fellesskap – de hører Jesus til, akkurat som vi gjør. Det store fellesskapet av de som hører Jesus til kaller vi kirka med en fellesbetegnelse. Kirka er rett og slett fellesskapet av de som hører Jesus til og tror på ham.

Båten «kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind.»
Kirken liknes ofte med et skip som kjemper på bølgene. Vi er da passasjerer i dette skip, akkurat som disiplene var i båten på Gennesaretsjøen denne natten.
Havet har helt fra skapelsesfortellingen vært symbolet for ondskap, fordervelse, undergang og de makter som skaper kaos. Men skipet går over bølgene mot stranden også i motvind.

Jesus sendte selv disiplene ut i båten og ble igjen på stranda. Slik sendes også vi ut i verden, ut i hverdagene.
Disiplene dro ut i båt og møtte bølger og motvind, mens Jesus gikk opp i fjellet for å være alene. Hans bønner fulgte disiplene i båten. Jesus fulgte med på deres ferd, det ser vi etter hvert i fortellingen.
Slik Jesus sendte i fra seg disiplene denne kvelden, slik sender han oss ut i verden, som kristne og som kirke. Vi sendes ut i verden som fellesskap og som enkeltpersoner.
Vi møter motvind på vår vei og i motvind prøves troen vår.
Når Jesus sendte ut disiplene gjorde han det for å lære dem og oss noe viktig. Jesus ville gi oss en dypere innsikt i våre behov for hjelp og trøst, fra en som har makt.
Det er bare gjennom å dra ut på dypt vann, dra ut i verden at vi kan erfare at troen bærer gjennom livet. Det er bare når vi er ute på dypt vann at Jesus virkelig kan få vist oss sin styrke – der ute kan vi lære oss forskjellen på en tro som bever og en som bærer.

Hva skjer med oss troende som er i båten når den møter motvind?
Det er slitsomt å gå i motvind og det er fristende da å snu og gå med vinden i ryggen i stedet, for da blir vi skjøvet framover og slipper å jobbe oss framover.
Gjør vi det vil vi ikke nå målet.
Det gjelder både for den enkelte av oss og for oss som fellesskap i kirka.

Hver eneste dag er det en fristelse for oss og for kirka. Hvis kirka velger å søke trygghet i medvindens makter, betyr det at vi som fellesskap snur og aldri vil komme til målet.
Når kirken begynner å se mer på seg selv enn på sin Herre, mer på motvinden og bølgene enn på ham, da trenger vi å huske Peter.
For mange av oss er det slik vi opplever kirka i dag.

Nå er det tid for oss å huske Peter, han gikk på Jesu ord ut av båten, ut på vannet og det bar – helt til han slapp Jesus med blikket og begynte å se på bølgene og kjenne på vinden som blåste hardt rundt ham – da ble Peter redd og da begynte han å synke. Heldigvis hadde han ikke helt mistet blikket på Jesus, så når Jesus strakte ut hånden kunne Peter ta tak i den og bli holdt fast..

Vi er nødt til å beholde blikket festet på Jesus og stole på at han vil strekke ut hånden og holde oss fast midt i uværet.

Vi hørte Paulus fortelle om opplevelser i Asia i brevet til menigheten i Korint. Han forteller at de led mer nød enn de kunne bære og midt i det sier han:
«vi skulle ikke stole på oss selv, men på Gud, som oppreiser de døde. Han reddet oss fra den visse død, og han skal gjøre det igjen. Til ham har vi satt vårt håp, og han skal redde oss på ny.» (2. Kor. 1-9b-10).

I motvind må vi som kirke igjen og igjen fornye vår Kristusbekjennelse.
I teksten finnes det to bekjennelser.
Den første kommer Peter med når han roper til Jesus i det han kjenner at han begynner å synke «Herre, berg meg!». Peter roper på hjelp fra Jesus, han legger sitt liv i Jesu hånd i det han innrømmer at han selv ikke får dette til. Peter innser at han ikke er sterk nok til å gå på vannet alene – han trenger Jesus. Det er en syndsbekjennelse Peter kommer med, et nødrop om hjelp fra han som har all makt.
Det er når vi ser at vi trenger Jesus og roper til ham at han kan strekke ut sin hånd til oss og holde oss oppe.

Den andre bekjennelsen er den disiplene kommer med når Jesus og Peter kommer opp i båten og vinden stilner. Da faller disiplene på kne og tilber: «Du er i sannhet Guds Sønn!». Det er en trosbekjennelse de kommer med, en tilbedelse av Jesus som Gud.
De som var redde når de tilsynelatende så et gjenferd komme på vannet har nå fått den store tryggheten. De har fått sin Herre, Jesus Kristus, med i båten. Det var han som kom gående over vannet. Vannet lik symbolet for ondskap, fordervelse, undergang og de makter som skaper kaos ble overvunnet av Jesus, av Guds sønn. Jesu makt er større en ondskapens.

Vi møter disse mørke onde kreftene hver dag, i større eller mindre grad. Denne helga er vi blitt mint om de onde kreftene i verden igjen, gjennom hendelsene i Paris fredag kveld. Ekstreme troende muslimer valgte å aksjonere mot tilfeldige mennesker i en av Europas største byer.
I møte med disse onde kreftene må vi vende oss til Gud i tillit og bønn. Samtidig må vi huske på at de fleste mennesker i verden, uansett hvilken tro de har eller ikke har, er fredelige mennesker.
I møte med disse onde kreftene kan vi vende oss til Gud med vår frykt for livet og rope som Peter: «Herre, berg meg!»
Strekk ut din hånd, så vil Jesus holde deg fast og du vil få mot fra ham til å gå videre i livet, på tross av de farer vi vet kan true oss på veien.

Husk at du er tegnet med korsets tegn, som et synlig bevis på at du hører Herren til, akkurat som dagens to dåpsbarn ble tegnet med korsets tegn.

Velt alle dine veier
og all din hjertesorg
på ham som evig eier
den hele himlens borg.
Han som kan stormen binde
og bryte bølgen blå,
han skal og veien finne,
den vei hvor du kan gå.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De tre som ble korsfestet

Den dagen Jesus ble korsfestet på Golgata, ble to menn til korsfestet, en på hver side av Jesus. To menn, som var dømt og nå måtte ta sin straff. De to var forbrytere, røvere og de måtte ta sin rettferdige straff. De visste at dette var en mulighet, når de først startet med sine forbrytelser.
Det er tydelig at de to allerede tidligere hadde hørt om Jesus og visste hvem han var. Samtidig har de to helt ulike holdninger til hvem Jesus er. Den ene, han som tradisjonelt er plassert på Jesu venstre side, viser den samme holdning som de som spottet Jesus.
”Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!”
Røveren viser med han sier at han ikke har en anelse om hvor rett han har. Røveren viser at han ikke tror at Jesus er Messias, at han ikke tror at mannen som henger på korset ved siden av ham, vil kunne frelse ham og hele verden, ja at det er nettopp det han er på vei til å fullbyrde. Røveren, på Jesu venstre side ser, på samme måte som mange andre, ikke hvem Jesus faktisk er. Han ser ikke Guds Sønn…

Kristi åpenbaringsdag

Kristi Åpenbaringsdag, eller Epifania-dagen, som den også kalles, er en av de eldste kristne høytidene. Den har sin bakgrunn i feiringen av 6. januar, som en markering av Jesu fødsel, dåp og første under. Vi kan følge linjene helt tilbake til 100-tallet. Dagen har gjennomgått mange forandringer. Først ble feiringen av Jesu fødsel i Vestkirken flyttet til 25. desember rundt år 325 og 6. januar viet minnet om de vise menn.
Vismennene fulgte stjernen på sin vandring mot målet.
”Deilig er den himmel blå,
lyst det er å se derpå,
hvor de gylne stjerner blinker,
hvor de smiler, hvor de vinker
oss fra jorden opp til seg.”
En stjernehimmel er flott å se på, og den er gjerne opphav til undring og forundring. Den forandrer seg gjennom året, fordi vi ser ulike deler av den. Noen ganger dukker det også opp ”nye stjerner” eller rettere sagt ulike lysfenomen på himmelen som ligner på stjerner.
En stjernehimmel kan også brukes til å orientere seg og finne veien.
Vi skal i dag få følge noen menn på vandri…

Vingårdssøndag

Prekenteksten på Vingårdssøndag i år er en lignelse. Det er Jesus som forteller den for sine disipler. Lignelsen handler om hvordan Gud lønner oss.
Jesus sa: For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: 'Gå også dere bort i vingården! Jeg vil gi dere det som rett er.' Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: 'Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?' 'Fordi ingen har leid oss,' svarte de. Han sa til dem: 'Gå bort i vingården, dere også.'
Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: 'Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de sis…