Setskog kirke var i dag pyntet til høsttakkefest. Tusen takk til dere i S-klubben!
På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom
grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom
ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester,
ha barmhjertighet med oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og
mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at
han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu
føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus
sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne
fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og
gå! Din tro har frelst deg.»
Ti mennesker ropte på Jesus:
«Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss.»
«Kyrie, eleison, Gud Fader, miskunne deg» sang vi tidlig i
gudstjenesten.
Det samme nødropet til Gud, til Jesus, som de ti mennene
ropte til Jesus.
«Kyrie, eleison» Herre miskunne deg, Herre vis oss barmhjertighet
– på gresk. Ropet har holdt seg gjennom hele kirkens historie og ropes ut hver
eneste søndag.
Ja, men har vi noen grunn til å rope ut vår nød?
Er du syk, slik som disse mennene var?
De var så syke at de var utstøtte fra samfunnet. Deres sykdom,
spedalskhet, eller lepra, var så smittsom og kunne være så farlig at man for å
beskytte samfunnet hadde bestemt at den som fikk sykdommen måtte flytte fra
sitt hjem og leve sammen med andre med samme sykdom. Alt for å hindre videre
smitte.
Er du så syk?
Nei, ingen av oss er det. Ingen av oss har en så smittsom og
alvorlig sykdom at vi må isoleres fra menneskene rundt oss.
Allikevel roper vi det samme nødropet hver gang vi møtes til
gudstjeneste.
Hvorfor det?
La oss se igjen på hva som skjedde videre i fortellingen.
De ti fikk beskjed om å gå og vise seg for prestene og på
veien dit ble de friske. Prestene kunne se at de var friske og de fikk igjen
lov til å være sammen med hvem de ville og slapp å være isolerte.
Så var det en av dem som gikk tilbake til Jesus og da priste
han Gud med høy røst og kastet seg ned foran Jesus og takket ham.
Denne mannen forsto at Jesus var Gud.
De visste alle at Jesus var en mirakelmann som gjorde under
og helbredet folk, det var derfor de kom til ham.
Denne ene mannen så hvem Jesus faktisk er – Guds Sønn, Gud
selv på jorden.
Nå ville han takke Gud og gi Gud æren for det mirakelet som
hadde skjedd.
Mannens rop gikk fra «Kyrie eleison» til «Gloria», fra
«Herre miskunne deg» til «Ære være».
Jesu siste ord til mannen er: «Reis deg og gå! Din tro har
frelst deg.»
Jesus anerkjenner mannens tro – han sier rett og slett at
mannen har rett – Jesus er Gud.
Så gir han mannen del i noe som faktisk er mye større enn
helbredelse fra sykdom her i verden – frelsen, det evige liv hos Gud.
Jesus åpner veien til himmelen for denne mannen.
I utgangspunktet var dette en mann som var utstøtt av det
gode selskap på to måter sett fra en jødes synsvinkel, han hadde lepra og han
var samaritan. Samaritanerne ble ikke regnet som jøder, siden de ikke brukte
hele det gamle testamentet som sin hellige skrift, men bare Mosebøkene.
Jesus helbreder mannen og han gir ham frelsens gave.
Jesus bryter med tradisjonen og det som ble ansett som
riktig ut fra hans folks, jødenes, ståsted.
Samtidig bemerker Jesus dette i det han sier: «Var det ingen
andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?»
«denne fremmede», også Jesus så ham som en fremmed, men han
gjorde ingen forskjell på ham og de andre. Når han påpeker at denne mannen var
en fremmed er det for å vise at det ikke nødvendigvis er den som ser ut til å
høre til som faktisk ser hvem Jesus er og kommer til han med takken.
Jesus vil også vise oss at det er når vi ser at han er Gud
at vi kan takke og da har vi så mye mer å få enn helbredelse for sykdom, da får
vi frelsen, altså tilgivelsen for syndene, for det gale vi gjør.
Nettopp, der har vi en grunn til å rope ut vår nød til Gud
igjen og igjen.
Vi, mennesker i verden, som lever så godt vi kan, snubler og
gjør feil igjen og igjen. Jada, de færreste av oss er verre enn naboen, men de
aller fleste av oss gjør stadig noe vi ser er galt og angrer på. Det kan være
noe vi sier eller gjør, eller ikke sier eller ikke gjør. Kanskje var du litt
brå i svaret til ditt barn i dag tidlig.
Kanskje ryddet du ikke rommet ditt i går, når du ble bedt om
det.
Kanskje tok du ikke med deg søppelet ut til søppelkassa når
du gikk, men lot det stå, og når du kom hjem hadde en annen vært ute med det.
Vi klarer ikke alltid å vise at vi er glade i hverandre og i
Gud, ja vi gjør og sier til og med ting som kan tyde på det motsatte. Da gjør
vi imot Guds vilje, og da trenger vi tilgivelse og frelse.
Derfor roper vi Kyrie, eleison, når vi kommer på
gudstjeneste.
I takknemlighet til at Gud tar imot oss og gir oss
tilgivelse og frelse takker vi han også, gjennom lovprisningen, ære være Gud i
det høyeste.
Så har vi så mye annet å være takknemlige for også.
I dag bugner kirka av frukt og grønt, mat som er gitt oss av
Gud, slik at vi kan få i oss det vi trenger for å leve.
Vi er heldige og har alt vi trenger av både mat og klær. Ja,
mange har til og med ting i overflod, vi har mer enn nok.
Dessverre har vi lett for å gjøre som de ni mennene som bare
gikk – glemme å rette takken til han som har gitt oss alt det gode, Gud.
I dag blir vi minnet på at det er Gud som skal ha æren og
takken for livet vårt og livets alle gode gaver.
Kommentarer