Gå til hovedinnhold

Døden må vike



Vi er kommet til høstens påskedag og i dag handler tekstene om død og liv. Prekenteksten er hentet fra Luk. 7,11-17:

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.

Døden var en realitet for enken som fulgte sin eneste sønn til graven denne dagen. Hun sørger sitt barn og frykter for sin egen framtid, som enke uten noen sønn står hun uten noen som kan forsørge henne.
På veien ut av byen til graven møter gravfølget et annet følge. Jesus, hans disipler og en stor folkemengde kom imot dem.

Jesus så enken.
Ja Lukas bruker her for første gang Herren i bestemt form om Jesus.
Det er Gud selv om ser.
Jesus er ikke en hvem som helst mann. Folkemengden som møter gravfølget utenfor byporten er ikke en vanlig støyende folkemengde. Denne folkemengden har samlet seg rundt en spesiell mann, Jesus Kristus, Guds Sønn – Herren.
Det Gud møter mennesker skjer forandring, igjen og igjen. Det har allerede skjedd med flere av dem som er i Jesu følge. Disiplene har opplevd at livet deres har forandret seg. De har tatt et valg og fulgt Jesus, han er deres Herre, men han er mer enn det – han er Herren, med stor H i bestemt form – Herren lik Gud.

Gud ser mennesker i dag.
Gjennom Bibelens fortellinger møter vi mange mennesker som blir sett av Gud. Det er alle typer mennesker, gamle, unge, blinde, lamme, rike, fattige, syke, friske. Gud ser alle, han ser deg, han ser de som vi ikke ser.
Gud ser de som er i nød, han ser flyktninger, hans ser krigens ofre, han ser de syke, de døende, ja, han ser alle.
Gud ser.

Mange ganger lurer vi på om det faktisk er slik. Ikke minst når vi rammes av ulykker eller sykdom. Husk at hver dag rammes mennesker over hele verden av ulykker og sykdom. Vi får for tiden det rett inn i stuene våre gjennom TV-skjermene. Mennesker i tusentall flykter fra sine hjem i Syria, Afghanistan, Eritrea og andre land. Vi ser dem på bilder på TV og internett der de kommer i overfylte båter over Middelhavet. Vi ser dem der de prøver å komme over grensene til Makedonia og Ungarn. Vi ser dem der prøver å komme seg på overfylte tog til destinasjoner lengre inn i Europa.
Ser Gud flyktningene?
Ser Gud alle menneskene som er i nød i verden?
Ja, og han ser også de som du og jeg ikke ser. De som vi ikke får inn i stua vår gjennom bilder på TV og internett.
Gud ser, slik som han så enken i Nain.

Henne fikk Jesus medfølelse med hørte vi. Det skjedde noe med Jesus, med Gud i det at han så enken som sørget over sin eneste sønn.
Jesus fikk inderlig medfølelse med henne.
Her brukes et helt spesielt ord som vi oversetter med medfølelse, verbet som er brukt uttrykker en helt spesiell type medfølelse, nemlig guddommelig medfølelse og barmhjertighet.
Det er ingen annen enn Gud selv som ser og følger med enken.
Gud viser sin kjærlighet overfor denne enken.

Enken har tapt alt. Hun har ingen mann, han er død og nå er også hennes eneste sønn død. Det betyr at hennes framtid er svært usikker. For en kvinne den gangen i dette området var det ektemannen og eventuelle sønner som var deres økonomiske sikkerhet. Kvinnen hadde mistet dette.
Akkurat som mange flyktninger har mistet alt og ikke ser noen framtid for seg selv og sine nærmeste i sitt land.
Enken sørget sin sønn, men hun fryktet samtidig for framtiden. Ja, hun så svært mørkt på framtiden for seg selv. Hennes gråt er fylt av smerte, sorg, savn og frykt.
Vi har sett smerten, sorgen, savnet og frykten i ansiktet til flyktninger som kommer i land på en strand et sted ved Middelhavet, og har mistet noen av sine på veien, i tillegg til at de har flytt fra hus og hjem.
Vi har sett smerten, sorgen og frykten i ansiktene til flyktninger som ikke har kommet over grensene når land som Makedonia og Ungarn har prøvd å stenge sine grenser.

Gud har medfølelse med disse menneskene, guddommelig medfølelse. Gud vil vise sin kjærlighet overfor dem. Vil vi det?
I møte med Guds kjærlighet, medfølelse og barmhjertighet skjer det også noe med oss. Vi har fått i overflod av mat, klær og ting. Vi har hus å bo i og vi har en økonomi som gir oss trygghet.
Vi har så vi kan gi videre. Vi kan føle med mennesker på flykt i verden og vi kan hjelpe.

Jesus forandret død til liv.
Jesus bryter med naturlovene. Han viser sin guddommelige medfølelse med enken ved å legge hånden på båren og be den døde unge mannen stå opp.
Jesus går lengre enn vi kan gjøre.
Jesus går lengre enn vi opplever Gud gjør når vi møter døden i våre liv.
Jesus vekker den unge mannen til live, han gjør død til liv.

Døden er ugjenkallelig, det vet vi.
Alle som har stått ved en kiste, ved en grav, vet at døden ikke kan reverseres.
Gud kan gjøre død til liv.
Jesus vekket ikke opp alle døde i sin samtid. Det finnes tre fortellinger i evangeliene om mennesker som Jesus vekker opp fra døden.
Tre mennesker som får fornyet og forlenget sitt liv i denne verden, men som alle tre senere døde igjen.
Tre mennesker som viser oss at Gud har makt over døden.
Tre mennesker som viser vei for Jesu egen død og oppstandelse.
Tre mennesker som viser vei for vår død og oppstandelse til evig liv hos Gud.

I dag lar jeg Svein Ellingsens ord oppsummere prekenen:
«Døden må vike for Gudsrikets krefter!»

«Selv om vi føler oss svake i verden,
bærer vi med oss et grunnfestet håp:
Livets oppstandelse påskedagsmorgen,
underet skjedde på ny i vår dåp.»

«Løftet står fast når vår fremtid er truet:
Ingen skal rive oss ut av Guds hånd!
Engang skal Gud få sin skapning tilbake.
Verden bli frigjort fra fiendens bånd!»

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De tre som ble korsfestet

Den dagen Jesus ble korsfestet på Golgata, ble to menn til korsfestet, en på hver side av Jesus. To menn, som var dømt og nå måtte ta sin straff. De to var forbrytere, røvere og de måtte ta sin rettferdige straff. De visste at dette var en mulighet, når de først startet med sine forbrytelser.
Det er tydelig at de to allerede tidligere hadde hørt om Jesus og visste hvem han var. Samtidig har de to helt ulike holdninger til hvem Jesus er. Den ene, han som tradisjonelt er plassert på Jesu venstre side, viser den samme holdning som de som spottet Jesus.
”Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!”
Røveren viser med han sier at han ikke har en anelse om hvor rett han har. Røveren viser at han ikke tror at Jesus er Messias, at han ikke tror at mannen som henger på korset ved siden av ham, vil kunne frelse ham og hele verden, ja at det er nettopp det han er på vei til å fullbyrde. Røveren, på Jesu venstre side ser, på samme måte som mange andre, ikke hvem Jesus faktisk er. Han ser ikke Guds Sønn…

Kristi åpenbaringsdag

Kristi Åpenbaringsdag, eller Epifania-dagen, som den også kalles, er en av de eldste kristne høytidene. Den har sin bakgrunn i feiringen av 6. januar, som en markering av Jesu fødsel, dåp og første under. Vi kan følge linjene helt tilbake til 100-tallet. Dagen har gjennomgått mange forandringer. Først ble feiringen av Jesu fødsel i Vestkirken flyttet til 25. desember rundt år 325 og 6. januar viet minnet om de vise menn.
Vismennene fulgte stjernen på sin vandring mot målet.
”Deilig er den himmel blå,
lyst det er å se derpå,
hvor de gylne stjerner blinker,
hvor de smiler, hvor de vinker
oss fra jorden opp til seg.”
En stjernehimmel er flott å se på, og den er gjerne opphav til undring og forundring. Den forandrer seg gjennom året, fordi vi ser ulike deler av den. Noen ganger dukker det også opp ”nye stjerner” eller rettere sagt ulike lysfenomen på himmelen som ligner på stjerner.
En stjernehimmel kan også brukes til å orientere seg og finne veien.
Vi skal i dag få følge noen menn på vandri…

Fiskefangst

Det er i dag 6. søndag etter pinse eller Aposteldagen, som den også kalles, og prekenteksten er hentet fra Luk. 5,1-11.

Til denne søndagen har jeg skrevet Søndagstanker til avisen Indre Akershus Blad og det er disse jeg gjengir her i dag:

Jeg har så vidt fisket noen ganger, og jeg husker godt sist jeg fikk fisk. Jeg var vel en 13-14 år og var sammen med familien og fisket i en elv en kveld. Plutselig nappet det og jeg ble nokså forfjamset og kastet likeså godt fisken langt inn blant trærne bak oss. Der fant vi den slimete lille ørreten, som ble tatt hånd om og stekt til kveldsmaten. Jeg var ikke veldig begeistret over verken å få napp eller å ta hånd om fisken etterpå. Etter det har jeg slått meg til ro med at fiske ikke er noe for meg. Ikke er jeg glad i å stå ved en elv eller et vann og vente på napp og ikke liker jeg å få napp heller.
Allikevel er jeg blitt fisker, men i en helt annen betydning av ordet. Dette hører vi om i fortellingen om Peters fiskefangst.
I søndagens tekst møter vi…