Gå til hovedinnhold

Grenseland

Dagens evangelium er hentet fra Luk. 1,39-45 og forteller om møtet mellom Maria og Elisabet:

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd.  Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»


Et barn som sparker i magen til sin mor. Noe alle mødre har kjent ikke bare en gang, men mange ganger, og gledet seg over det lille livet som vokser i magen.

Barnet i Elisabet mage sparker av fryd når Maria, Guds mor, kommer, forteller hun.

To kvinner møtes, uten at de selv vet det helt så står de på grensen mellom det gamle og det nye. De møtes i gleden og undringen over å være gravide, den ene en ung jomfru, den andre en eldre kvinne.
To kvinner som Gud bruker for å inngå en ny pakt med menneskene.

De to kvinnene er underets mødre, for begge bærer de på barn som er blitt unnfanget på underfullt hvis, med Guds hjelp.
Elisabet var «langt oppe i årene» og var ikke lengre i fruktbar alder. Det stopper ikke Gud. Han lar det skje et under med henne og hun blir gravid en gang hun og hennes mann Sakarja er sammen. Gud gjør dette for å forberede det store underet.

Maria var en ung kvinne som aldri hadde vært sammen med noen mann. Allikevel ble hun gravid. En engel kom fra Gud og fortalte henne om det som skulle skje. Nå bærer hun Guds Sønn.

Når de to møtes blir underet merkbart. Elisabet kjenner det når barnet sparker i henne.
Det er ikke bare de to kvinnene som møter i det lille hjemmet oppe i fjellbygdene. Her møtes også deres to ufødte sønner.
Johannes er eldst, omtrent et halvt år eldre enn Jesus, som nylig er unnfanget i Maria.

Johannes er løftets sønn.
Løftet til den undrende Sakarja – engelen talte til ham i templet og fortalte om sønnen han skulle få på sine gamle dager. Sønnen som skulle gå i forveien for Herren, for Jesus.
Løftet om Elias som skulle rydde vei for Messias slik at det nye kunne komme i stedet for det gamle.

Nå møtes de, allerede før de er født. Den siste profeten gir sin aller første profeti om Han som skal komme og sparker av fryd i son mors liv. Slik oppfylles Guds løfter gjennom den gamle pakt.
Gud har gjennom profetene i den gamle pakt talt om det som skal komme. Profetene i det gamle testamentet fortalte igjen og igjen om han som skal komme, Messias, Guds Sønn. Vi har hørt det i dag også, i teksten fra profeten Mika. Han fortalte at det var fra Betlehem Guds sønn skal komme.
Johannes, sønn av Elisabet og Sakarja, er den siste profeten i denne tradisjonen, i den gamle pakt. Han skal vitne om han som kommer etter ham, om Messias. Ja, han starter allerede før han er født, gjennom å sparke av glede i sin mors mage i det Maria, Herrens mor kommer.

Det gamle møter det nye og gleder og fryder seg.

Grensen mellom det gamle og det nye går ikke bare der Elisabet og Maria møtes. Den har en gang blitt dratt i tiden, men den går også i hver enkelt av oss, i vårt liv. Gjennom ditt liv går en grense mellom det gamle og det nye.
I dåpen blir det nye gitt deg, du får del i den nye pakt, i det du tegnes med korstegnet og døpes til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
I dåpen fødes vi på nytt i Kristus:
«Den som er i Kristus er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!» (2. Kor. 5,17)

Det nye har kommet til verden, det nye er gitt deg, men du må ta det imot for virkelig å bli en del av det nye.

Guds folk møter sin konge på grensen mellom det gamle og det nye. Det nye riket er hans rike. Den som tar imot ham som løftets oppfyllelse, går over grensen til det nye.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De tre som ble korsfestet

Den dagen Jesus ble korsfestet på Golgata, ble to menn til korsfestet, en på hver side av Jesus. To menn, som var dømt og nå måtte ta sin straff. De to var forbrytere, røvere og de måtte ta sin rettferdige straff. De visste at dette var en mulighet, når de først startet med sine forbrytelser.
Det er tydelig at de to allerede tidligere hadde hørt om Jesus og visste hvem han var. Samtidig har de to helt ulike holdninger til hvem Jesus er. Den ene, han som tradisjonelt er plassert på Jesu venstre side, viser den samme holdning som de som spottet Jesus.
”Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!”
Røveren viser med han sier at han ikke har en anelse om hvor rett han har. Røveren viser at han ikke tror at Jesus er Messias, at han ikke tror at mannen som henger på korset ved siden av ham, vil kunne frelse ham og hele verden, ja at det er nettopp det han er på vei til å fullbyrde. Røveren, på Jesu venstre side ser, på samme måte som mange andre, ikke hvem Jesus faktisk er. Han ser ikke Guds Sønn…

Kristi åpenbaringsdag

Kristi Åpenbaringsdag, eller Epifania-dagen, som den også kalles, er en av de eldste kristne høytidene. Den har sin bakgrunn i feiringen av 6. januar, som en markering av Jesu fødsel, dåp og første under. Vi kan følge linjene helt tilbake til 100-tallet. Dagen har gjennomgått mange forandringer. Først ble feiringen av Jesu fødsel i Vestkirken flyttet til 25. desember rundt år 325 og 6. januar viet minnet om de vise menn.
Vismennene fulgte stjernen på sin vandring mot målet.
”Deilig er den himmel blå,
lyst det er å se derpå,
hvor de gylne stjerner blinker,
hvor de smiler, hvor de vinker
oss fra jorden opp til seg.”
En stjernehimmel er flott å se på, og den er gjerne opphav til undring og forundring. Den forandrer seg gjennom året, fordi vi ser ulike deler av den. Noen ganger dukker det også opp ”nye stjerner” eller rettere sagt ulike lysfenomen på himmelen som ligner på stjerner.
En stjernehimmel kan også brukes til å orientere seg og finne veien.
Vi skal i dag få følge noen menn på vandri…

Fiskefangst

Det er i dag 6. søndag etter pinse eller Aposteldagen, som den også kalles, og prekenteksten er hentet fra Luk. 5,1-11.

Til denne søndagen har jeg skrevet Søndagstanker til avisen Indre Akershus Blad og det er disse jeg gjengir her i dag:

Jeg har så vidt fisket noen ganger, og jeg husker godt sist jeg fikk fisk. Jeg var vel en 13-14 år og var sammen med familien og fisket i en elv en kveld. Plutselig nappet det og jeg ble nokså forfjamset og kastet likeså godt fisken langt inn blant trærne bak oss. Der fant vi den slimete lille ørreten, som ble tatt hånd om og stekt til kveldsmaten. Jeg var ikke veldig begeistret over verken å få napp eller å ta hånd om fisken etterpå. Etter det har jeg slått meg til ro med at fiske ikke er noe for meg. Ikke er jeg glad i å stå ved en elv eller et vann og vente på napp og ikke liker jeg å få napp heller.
Allikevel er jeg blitt fisker, men i en helt annen betydning av ordet. Dette hører vi om i fortellingen om Peters fiskefangst.
I søndagens tekst møter vi…