Gå til hovedinnhold

4. søndag etter pinse

Søndagens tekst er en lang liknelse denne gangen. For mange er det en kjent tekst med overskriften "Den bortkomne sønnen". Spørsmålet blir da hvem av de to sønnene som i slutten av fortellingen er den bortkomne sønnen. Les teksten og lytt til de tre personene som står i fokus, de to sønnene og deres far. Teksten handler om oss og om Gud.

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: 'Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.' Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: 'Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.' Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: 'Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.' Men faren sa til tjenerne sine: 'Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.' Og så begynte festen og gleden.
Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. 'Din bror er kommet hjem,' svarte han, 'og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.' Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: 'Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!' Faren sa til ham: 'Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.'»  Luk. 15,11 – 32
Den yngste sønnen fikk viljen sin. Han fikk sin del av arven og reiste hjemmefra. I samtiden var det normale at en far delte sin eiendom mellom sine sønner mens han levde. Samtidig beholdt faren bruksretten og ingen av sønnene fikk noe utbetalt før faren var død. Sønnens krav var derfor uhørt.
Slik kunne man ikke komme og kreve sin arv utbetalt på forskudd.

Faren lar ham få det han ber om og sønnen kan disponere det akkurat som han vil. Sønnen har ikke mer å kreve fra sin far nå, siden han har fått arven.

Sønnen valgte å selge alt og ta med seg pengene og reise langt bort. Der levde han livets glade dager og brukte opp alle pengene.

Faren kunne godt betrakte sin sønn som død allerede før han solgte eiendelene og reiste bort. Den yngste sønnen vendte helt åpenlyst sin far ryggen. Han var bortkommen allerede før han reiste bort.

Den eldste sønnen ble boende hjemme og arbeidet for sin far. Vi møter ham først etter at broren har kommet hjem og faren har stelt i stand en stor fest. Han reagerer da kraftig på at gjøkalven er slaktet og at broren har fått en hjertelig velkomst. Reaksjonen er menneskelig, den er rettferdig.
Hans yngre bror har ikke noe krav i sin fars hus lenger. Selv er han derimot den rettmessige arvtakeren av alt det faren eier. Til tross for denne berettigede reaksjon ser vi raskt at han mangler noe som faren har – kjærlighet!
Den eldste sønnen møter sin bror med fordømmelse.

Slik viser han at han også er bortkommen. Han har kommet bort fra sin far, til tross for at han bor og lever sammen med ham. Den eldste sønnen viser oss at han ikke lenger kjenner sin far og at han ikke tør å bruke de godene han faktisk har og nå er han sjalu på sin bror som får i pose og sekk.

Hva vil Jesus si til oss med denne lignelsen?

Vi har en person igjen – faren eller Gud.
Han tok imot sin yngste sønn med åpne armer og han irettesatte sin eldste sønn med kjærlighet, for å vise at det er plass til dem begge.

Guds barn, himmelrikets arvinger er vi som er døpt. I dåpen blir vi Guds barn og får del i Guds rike.
Gud er som faren i denne fortellingen.
Han glemmer oss aldri, selv om vi vender oss bort fra ham. Vi kan gå rundt i vår egen verden og leve vårt eget liv uten å tenke på Gud. Allikevel er Gud hele tiden med oss. Han vender seg ikke fra oss.

Denne lignelsen viser oss at det er viktig å oppdage hva vi holder på med.
Ligner jeg noen av de to sønnene på noe tidspunkt i liknelsen?

Det er viktig å se hvor jeg selv er i forhold til Gud, vår far, å komme til seg selv, slik den yngste sønnen gjorde.

Det er viktig å oppdage at vi lever et liv i avstand fra Gud og ofte også på tvers av Guds vilje med våre liv. Slik oppdager vi at vi også lever med og i synden. Her er det ikke forskjell på hvor nært vi lever Gud til daglig. Dersom vi ikke ser vår egen nød, vil vi være langt borte fra Gud, selv om vi aldri så mye prøver å leve nær ham.

Guds kjærlighet er stor forteller Jesus i dag. Han glemmer ikke oss, uansett hvem vi er og hvordan vi lever. Vi kan alltid komme til ham og bli mottatt med åpne armer. Gud tar imot oss, slik vi er, fordi vi er hans barn, fordi Jesus har gjort opp for våre synder.
Vi kan komme, slik vi gjør i hver eneste gudstjeneste og si ”Kyrie eleison, Gud Fader, miskunne deg.”.

Hver eneste gang vi gjør det skjer det som skjedde med den hjemkomne sønnen – Gud tar i mot oss med åpne armer og steller til med fest – og vi kan bryte ut i lovsangen ”Ære være Gud i det høyeste”.

Du er i dag velkommen hjem til din far i himmelen, til Gud og han vil ta imot deg som sitt elskede barn.

Kommentarer

Dagfrid Moe sa…
God preken...
Tror du ikke Jesus også vil si oss hvordan vi skal være, om hvordan vi skal være ovenfor hverandre? At fortapte og bortkomne blir favnet av Gud, uansett hva og hvem vi er ... slik Jesus vil at vi også skal være mot hverandre;
Inkluderende og favnende, ikke fordømmende, men barmhjertige og tilgivende...

mvh. Dagfrid

Populære innlegg fra denne bloggen

De tre som ble korsfestet

Den dagen Jesus ble korsfestet på Golgata, ble to menn til korsfestet, en på hver side av Jesus. To menn, som var dømt og nå måtte ta sin straff. De to var forbrytere, røvere og de måtte ta sin rettferdige straff. De visste at dette var en mulighet, når de først startet med sine forbrytelser.
Det er tydelig at de to allerede tidligere hadde hørt om Jesus og visste hvem han var. Samtidig har de to helt ulike holdninger til hvem Jesus er. Den ene, han som tradisjonelt er plassert på Jesu venstre side, viser den samme holdning som de som spottet Jesus.
”Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!”
Røveren viser med han sier at han ikke har en anelse om hvor rett han har. Røveren viser at han ikke tror at Jesus er Messias, at han ikke tror at mannen som henger på korset ved siden av ham, vil kunne frelse ham og hele verden, ja at det er nettopp det han er på vei til å fullbyrde. Røveren, på Jesu venstre side ser, på samme måte som mange andre, ikke hvem Jesus faktisk er. Han ser ikke Guds Sønn…

Kristi åpenbaringsdag

Kristi Åpenbaringsdag, eller Epifania-dagen, som den også kalles, er en av de eldste kristne høytidene. Den har sin bakgrunn i feiringen av 6. januar, som en markering av Jesu fødsel, dåp og første under. Vi kan følge linjene helt tilbake til 100-tallet. Dagen har gjennomgått mange forandringer. Først ble feiringen av Jesu fødsel i Vestkirken flyttet til 25. desember rundt år 325 og 6. januar viet minnet om de vise menn.
Vismennene fulgte stjernen på sin vandring mot målet.
”Deilig er den himmel blå,
lyst det er å se derpå,
hvor de gylne stjerner blinker,
hvor de smiler, hvor de vinker
oss fra jorden opp til seg.”
En stjernehimmel er flott å se på, og den er gjerne opphav til undring og forundring. Den forandrer seg gjennom året, fordi vi ser ulike deler av den. Noen ganger dukker det også opp ”nye stjerner” eller rettere sagt ulike lysfenomen på himmelen som ligner på stjerner.
En stjernehimmel kan også brukes til å orientere seg og finne veien.
Vi skal i dag få følge noen menn på vandri…

Fiskefangst

Det er i dag 6. søndag etter pinse eller Aposteldagen, som den også kalles, og prekenteksten er hentet fra Luk. 5,1-11.

Til denne søndagen har jeg skrevet Søndagstanker til avisen Indre Akershus Blad og det er disse jeg gjengir her i dag:

Jeg har så vidt fisket noen ganger, og jeg husker godt sist jeg fikk fisk. Jeg var vel en 13-14 år og var sammen med familien og fisket i en elv en kveld. Plutselig nappet det og jeg ble nokså forfjamset og kastet likeså godt fisken langt inn blant trærne bak oss. Der fant vi den slimete lille ørreten, som ble tatt hånd om og stekt til kveldsmaten. Jeg var ikke veldig begeistret over verken å få napp eller å ta hånd om fisken etterpå. Etter det har jeg slått meg til ro med at fiske ikke er noe for meg. Ikke er jeg glad i å stå ved en elv eller et vann og vente på napp og ikke liker jeg å få napp heller.
Allikevel er jeg blitt fisker, men i en helt annen betydning av ordet. Dette hører vi om i fortellingen om Peters fiskefangst.
I søndagens tekst møter vi…