Reis deg i stråleglans!
For nå kommer ditt lys,
Herrens herlighet går opp over deg.
Se, mørke dekker jorden,
det er stummende mørkt over folkene.
Men over deg stråler Herren fram,
hans herlighet åpenbares over deg.
(Jes. 60,1-2)
Evangeliet 1. juledag står hos evangelisten Johannes i det første kapittel:
”I begynnelsen var Ordet”
Guds skapende ord møter vi allerede i 1. Mosebok og her trekker Johannes linjen tilbake dit.
Ordet er fra evighet av, slik det sies i Ordspråkene 8:
Før jorden ble til var Ordet, han var det første Gud frembrakte, det aller aller første.
Det som skjedde i en stall i Betlehem, når Maria fødte sin førstefødte var ikke at Ordet ble til – Ordet var allerede, ja:
”Ordet var hos Gud”Hos Gud har Ordet vært helt fra begynnelsen av, i alle tider. Ordet er ønsket og villet av Gud og har alltid funnets hos ham, for:
”Ordet var Gud”Så tett knyttet sammen er Ordet og Gud. De er den samme.
I følge Johannes uttrykker Jesus selv det slik:
”Jeg og Far er ett.” (Joh. 10.30)
De hører ikke bare sammen. De er ett. De er den samme.
Så talte Gud Ordet og:
Ordet skapte”Gud sa” og ”det ble slik” står det igjen og igjen i skapelsesberetningen.
I det at Gud uttalte Ordet, ble det som ble sagt til virkelighet, det ble skapt.
Alt var overmåte godt.
Skaperen og skaperverket stod sammen og alt var godt.
Her kunne fortellingen ha sluttet.
Ordet har virket og skapt himmel og jord, hav og land, alle dyr og alle vekster og oss mennesker.
Av ham har vi fått liv.
Ja, han har blåst inn livsgnisten i oss og han holder oss oppe fra dag til dag med livets lys.
Der kunne historien om Gud og menneske ha sluttet, men i stedet fortsetter den med det mest forunderlige av alt:
”Ordet ble menneske”Født av en ung kvinne.
Født i en stall.
Lagt i en krybbe.
Gud ble menneske av kjøtt og blod.
Gud ble født inn i tiden.
Når Gud kom til verden skjedde det i omgivelser som vi overhode ikke kobler sammen med Gud.
Det var svært lite som minnet om opphøydhet og herlighet en stall i Betlehem for 2000 år siden. En stall var ofte i en grotte, der er det gjerne kjølig, fuktig og mørkt.
Der ble Gud menneske.
Der ble det guddommelige og det menneskelige flettet sammen i en person, Jesus Kristus – Gud og menneske, unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria.
Slik var det da:
”Ordet (…) tok bolig iblant oss”Tok bolig, egentlig står det slo opp telt og det åpner opp noen assosiasjoner for oss.
Telt er noe man slår opp og tar ned, for å ta med seg videre på reisen. Et telt har vi med oss, samtidig som det bare er oppslått i perioder, ikke hele tiden. Det er noe flyktig med et telt.
Ordet slo opp telt hos oss – Gud ble menneske for en periode, en viss tid.
Samtidig husker dere kanskje et annet telt i Bibelen – tabernakelet i GT, på vandringen gjennom ørkenen. Der var Guds nærvær hos folket synlig. Når de vandret gikk han foran dem som en skystøtte om dagen og ildstøtte om natten¬ og når de slo leir, slo de også opp tabernakelet:
”Moses tok et telt og slo det opp utenfor leiren, et godt stykke ifra. Han kalte det møteteltet. Alle som ville søke råd hos Herren, gikk til dette teltet utenfor leiren. Hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg, stod hver i sin teltdør og så etter ham til han var kommet inn. Og når Moses var kommet inn i teltet, senket skystøtten seg og ble stående i teltdøren, og Herren talte med Moses. Når folket så skystøtten stå i teltdøren, reiste de seg alle sammen og bøyde seg til jorden, hver i sin teltdør. (2. Mos. 33,7-10)
Slik ble Gud selv altså tilstedeværende hos oss. Han slo seg ned i verden og festet teltpluggende i marken, for å være til stede hos oss.
Fortellingene i GT om Moses og hans møter med Gud forteller om at folket ikke kunne se på Mose ansikt når han kom tilbake til dem. I møte med Gud ble Mose ansikt farget av Guds herlighet og kraften og styrken av den var så sterk at han måtte skjule sitt ansikt for at folk ikke skulle bli slått til marken.
Den som på en slik måte er i nærkontakt med Gud blir merket av hans herlighet.
Ordet var Gud og tok bolig hos oss.
Ordet var fylt av Guds herlighet
Selvfølgelig var Ordet preget av Guds herlighet og tok med seg dette ned til jorda, inn i stallen, til krybben. Den lille gutten som lå på halm og strå hadde Guds herlighet.
Slik ble Jesaja ord oppfylt:
”Herrens herlighet skal åpenbares,
alle mennesker skal se det.
Dette er ordet fra Herrens munn.” (Jes. 40,5)
Nå kunne alle mennesker se Gud herlighet,
men,
hva så de?
En liten gutt i en krybbe?
En tolvåring som pratet med de skriftlærde?
En tømmermanns sønn som leste skriften i synagogen?
En mann som helbredet syke?
En mann som tilga synd?
Messias – Guds Sønn?
Guds herlighet åpenbart?
Mange, ja de fleste så barnet, gutten og mannen fra Nasaret.
En del reagerte kraftig da han tilga mennesker deres synd, for det kan bare Gud.
Noen så hans herlighet og da også at han var Guds Sønn, at han var Gud.
Simeon så det når han så det lille barnet i templet.
Peter, Jakob og Johannes så det når de var med Jesus opp på fjellet.
Alle hadde muligheten til å se.
Alle vi har mulighet til å se hans herlighet.
Gud har åpenbart sin herlighet og vil at vi skal se den.
Guds herlighet er full av nåde og sannhet.
Ordet kom til verden og ble menneske for å åpenbare Guds herlighet, som er full av nåde og sannhet.
For nå kommer ditt lys,
Herrens herlighet går opp over deg.
Se, mørke dekker jorden,
det er stummende mørkt over folkene.
Men over deg stråler Herren fram,
hans herlighet åpenbares over deg.
(Jes. 60,1-2)
Evangeliet 1. juledag står hos evangelisten Johannes i det første kapittel:
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
”I begynnelsen var Ordet”
Guds skapende ord møter vi allerede i 1. Mosebok og her trekker Johannes linjen tilbake dit.
Ordet er fra evighet av, slik det sies i Ordspråkene 8:
”Jeg var det første som Herren frembrakte,
hans første verk i fordums tid.
I opphavet ble jeg formet,
i begynnelsen, før jorden ble til.” (Ordspr. 8,22f)
Før jorden ble til var Ordet, han var det første Gud frembrakte, det aller aller første.
Det som skjedde i en stall i Betlehem, når Maria fødte sin førstefødte var ikke at Ordet ble til – Ordet var allerede, ja:
”Ordet var hos Gud”Hos Gud har Ordet vært helt fra begynnelsen av, i alle tider. Ordet er ønsket og villet av Gud og har alltid funnets hos ham, for:
”Ordet var Gud”Så tett knyttet sammen er Ordet og Gud. De er den samme.
I følge Johannes uttrykker Jesus selv det slik:
”Jeg og Far er ett.” (Joh. 10.30)
De hører ikke bare sammen. De er ett. De er den samme.
Så talte Gud Ordet og:
Ordet skapte”Gud sa” og ”det ble slik” står det igjen og igjen i skapelsesberetningen.
I det at Gud uttalte Ordet, ble det som ble sagt til virkelighet, det ble skapt.
Alt var overmåte godt.
Skaperen og skaperverket stod sammen og alt var godt.
Her kunne fortellingen ha sluttet.
Ordet har virket og skapt himmel og jord, hav og land, alle dyr og alle vekster og oss mennesker.
Av ham har vi fått liv.
Ja, han har blåst inn livsgnisten i oss og han holder oss oppe fra dag til dag med livets lys.
Der kunne historien om Gud og menneske ha sluttet, men i stedet fortsetter den med det mest forunderlige av alt:
”Ordet ble menneske”Født av en ung kvinne.
Født i en stall.
Lagt i en krybbe.
Gud ble menneske av kjøtt og blod.
Gud ble født inn i tiden.
Når Gud kom til verden skjedde det i omgivelser som vi overhode ikke kobler sammen med Gud.
Det var svært lite som minnet om opphøydhet og herlighet en stall i Betlehem for 2000 år siden. En stall var ofte i en grotte, der er det gjerne kjølig, fuktig og mørkt.
Der ble Gud menneske.
Der ble det guddommelige og det menneskelige flettet sammen i en person, Jesus Kristus – Gud og menneske, unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria.
Slik var det da:
”Ordet (…) tok bolig iblant oss”Tok bolig, egentlig står det slo opp telt og det åpner opp noen assosiasjoner for oss.
Telt er noe man slår opp og tar ned, for å ta med seg videre på reisen. Et telt har vi med oss, samtidig som det bare er oppslått i perioder, ikke hele tiden. Det er noe flyktig med et telt.
Ordet slo opp telt hos oss – Gud ble menneske for en periode, en viss tid.
Samtidig husker dere kanskje et annet telt i Bibelen – tabernakelet i GT, på vandringen gjennom ørkenen. Der var Guds nærvær hos folket synlig. Når de vandret gikk han foran dem som en skystøtte om dagen og ildstøtte om natten¬ og når de slo leir, slo de også opp tabernakelet:
”Moses tok et telt og slo det opp utenfor leiren, et godt stykke ifra. Han kalte det møteteltet. Alle som ville søke råd hos Herren, gikk til dette teltet utenfor leiren. Hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg, stod hver i sin teltdør og så etter ham til han var kommet inn. Og når Moses var kommet inn i teltet, senket skystøtten seg og ble stående i teltdøren, og Herren talte med Moses. Når folket så skystøtten stå i teltdøren, reiste de seg alle sammen og bøyde seg til jorden, hver i sin teltdør. (2. Mos. 33,7-10)
Slik ble Gud selv altså tilstedeværende hos oss. Han slo seg ned i verden og festet teltpluggende i marken, for å være til stede hos oss.
Fortellingene i GT om Moses og hans møter med Gud forteller om at folket ikke kunne se på Mose ansikt når han kom tilbake til dem. I møte med Gud ble Mose ansikt farget av Guds herlighet og kraften og styrken av den var så sterk at han måtte skjule sitt ansikt for at folk ikke skulle bli slått til marken.
Den som på en slik måte er i nærkontakt med Gud blir merket av hans herlighet.
Ordet var Gud og tok bolig hos oss.
Ordet var fylt av Guds herlighet
Selvfølgelig var Ordet preget av Guds herlighet og tok med seg dette ned til jorda, inn i stallen, til krybben. Den lille gutten som lå på halm og strå hadde Guds herlighet.
Slik ble Jesaja ord oppfylt:
”Herrens herlighet skal åpenbares,
alle mennesker skal se det.
Dette er ordet fra Herrens munn.” (Jes. 40,5)
Nå kunne alle mennesker se Gud herlighet,
men,
hva så de?
En liten gutt i en krybbe?
En tolvåring som pratet med de skriftlærde?
En tømmermanns sønn som leste skriften i synagogen?
En mann som helbredet syke?
En mann som tilga synd?
Messias – Guds Sønn?
Guds herlighet åpenbart?
Mange, ja de fleste så barnet, gutten og mannen fra Nasaret.
En del reagerte kraftig da han tilga mennesker deres synd, for det kan bare Gud.
Noen så hans herlighet og da også at han var Guds Sønn, at han var Gud.
Simeon så det når han så det lille barnet i templet.
Peter, Jakob og Johannes så det når de var med Jesus opp på fjellet.
Alle hadde muligheten til å se.
Alle vi har mulighet til å se hans herlighet.
Gud har åpenbart sin herlighet og vil at vi skal se den.
Guds herlighet er full av nåde og sannhet.
Ordet kom til verden og ble menneske for å åpenbare Guds herlighet, som er full av nåde og sannhet.
Kommentarer