I Betania bodde Lasarus sammen med sine søstere Marta og Maria. Disse kjente Jesus godt og Jesus hadde vært på besøk hjemme hos dem. En dag ble Lasarus syk og hans søstere sendte bud på Jesus. Dette skjer like før den påsken da Jesus ble korsfestet i Jerusalem.
Dagens prekentekst forteller hva som skjedde når Jesus kom til Betania, Joh. 11,17-27.38-44.
”Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.” (Matt. 5,4)
Saligprisningen har sin bakgrunn i trøsten, ikke i sorgen. Det er kraften og styrken i trøsten som gjør oss salige. I dagens tekst får vi se hvor stor og mektig Gud er og hva han kan gjøre. Marta og Maria opplevde at deres bror, Lasarus, fikk livet i gave av Jesus. Dette er samtidig en fortelling som er et sterkt bilde for oss. Et bilde på hva som venter oss etter døden – livet i Guds rike. Marta uttrykte dette slik: ”Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag”.
Hun peker på at det finnes en trøst som er større enn sorgen.
Denne trøsten kan ikke vi gi hverandre.
Vi skulle så gjerne gjøre det, men vår ord strekker ikke inn i den store sorgen. Ord blir fattige, sier vi gjerne. Ordene er ikke nok, for ordene kan ikke gjøre slik at den døde kommer tilbake til oss, ordene kan ikke fjerne årsaken til sorgen og smerten. Ordene kan være lindrende og er slett ikke helt uten betydning, men …
Døden finnes fortsatt der.
Samtidig er det godt å trøste hverandre. Medfølelse og menneskelig nærhet er gode ting for den som sørger. Vi trenger hverandre i sorgen og kommer gjerne nærmere hverandre. Det er godt å dele sorgen med noen, å kjenne at man ikke står alene med det vonde.
Det er ikke uvanlig at mennesker som har opplevd en stor sorg i sitt liv, får et nytt syn på sitt eget liv og hva som er viktig i livet. Gjennom sorgen kan livet få en ny retning, men …
Sorgen er allikevel større enn trøsten.
Til Betania hadde det kommet mange venner fra Jerusalem, forteller Johannes. De hadde kommet sammen i sorgen, slik også vi gjør, med gode tanker og vennlige ord. Dette var til hjelp og støtte for Marta og Maria. De trengte sine venner i sorgens tid, slik vi alle gjør. Allikevel kunne de ikke forandre på noe. Årsaken til sorgen var umulig å gjøre noe med. Lasarus var død.
Den trøsten som er større enn sorgen krever en kraft som bare Jesus har.
Når Marta får høre at Jesus er på vei, går hun og møter ham. Marta visste hvor hun kunne finne den trøst som er større enn sorgen.
Så sier hun: ”også nå vet jeg”
Altså til tross for at Lasarus er død og Jesus har kommet for sent så vet Marta at det er hos Jesus, hos Gud, som trøsten finnes. Hun vet at en dag skal Lasarus stå opp til evig liv hos Gud. I dette ligger et håp og en trøst, som ikke all verden ord eller omsorg fra andre kan gi. I dette ligger et håp og en trøst som sprenger alle de rammer vi kjenner her i verden. Marta vet hvilken kraft Jesus har og hun klarer å holde fram dette, midt i sorgen.
”Også nå vet jeg” – på tross av alt som skjer og mot all fornuft gir Marta troens bekjennelse: jeg vet. Det hun vet er at Jesus har en makt han er alene om og det finnes fortsatt en mulighet. Alt håp er ikke ute.
Jesus møter Martas sorg på en annen måte enn alle andre. Han kommer med kraftens ord. Jesus angriper sorgens årsak – døden selv. Det finnes en makt som er sterkere enn døden!
Dette har Jesus vist oss – i det han stod opp fra de døde tredje dag etter å ha beseiret dødens makt.
Jesus er den eneste som har denne makten og i det finnes en trøst som er større enn døden.
Denne trøsten har sin kilde i selve livet.
”Jeg er oppstandelsen og livet.”, sier Jesus.
Det er litt av en selvforståelse. Allikevel så er ikke dette noe Jesus bare sier, han viser at det faktisk er slik!
”Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.”, fortsetter han. Det finnes et liv som ikke kan dø, et liv som sprenger rammene, et liv som varer i all evighet. Det er selve livet og dette har Jesus.
Han, Jesus, som har kraften, har den trøst som er større enn sorgen. Allerede nå viser han at det finnes en vei gjennom dødsriket, den som han selv åpnet noen dager senere, med sin egen oppstandelse.
Jesus kaller Lasarus tilbake til livet. Ikke for Lasarus’ egen skyld, men for Martas og Marias – og, ikke minst, for vår skyldt, for at vi skal vite at det finnes en kraft som er sterkere enn døden og en trøst som er større enn sorgen!
Det hender at jeg får spørsmål om hvordan det er å ha begravelser og møte så mange mennesker i sorg. Selvfølgelig er det tungt og trist mange ganger, samtidig er det noe mye mer. For meg er det jeg nå prater om, det som dagens prekentekst handler om, noe av det aller viktigste for at jeg skal kunne møte mennesker i sorg og stå ved kister i kirker og på kirkegårder. Fordi at vi kan holde fast på det Jesus sier og gjør her, kan jeg håpe og tro at enhver grav er et sted for håp. Med henvisning til det Jesus sier, kan vi si på gjensyn når noen vi kjenner dør.
Det finnes et liv som virkelig er liv, ikke bare håp og lengting. Det som startet med Jesus Kristus skal fortsette med oss. Det er vår kristne tro at Kristi oppstandelse er dødens nederlag. Jesus seiret over dødens krefter – ”Døden må vike for Gudsrikets krefter!” sang vi i dagens dåpssalme.
I det at døden tar oss igjen, er også dødens makt over, for den som tror på Kristus kan ikke døden holde fast, for han har del i selve livet, det evige liv, i Guds rike.
Dagens prekentekst forteller hva som skjedde når Jesus kom til Betania, Joh. 11,17-27.38-44.
Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp,» sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag,» sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre,» sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»
Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre,» sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Så ropte han med høy røst: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!»
”Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.” (Matt. 5,4)
Saligprisningen har sin bakgrunn i trøsten, ikke i sorgen. Det er kraften og styrken i trøsten som gjør oss salige. I dagens tekst får vi se hvor stor og mektig Gud er og hva han kan gjøre. Marta og Maria opplevde at deres bror, Lasarus, fikk livet i gave av Jesus. Dette er samtidig en fortelling som er et sterkt bilde for oss. Et bilde på hva som venter oss etter døden – livet i Guds rike. Marta uttrykte dette slik: ”Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag”.
Hun peker på at det finnes en trøst som er større enn sorgen.
Denne trøsten kan ikke vi gi hverandre.
Vi skulle så gjerne gjøre det, men vår ord strekker ikke inn i den store sorgen. Ord blir fattige, sier vi gjerne. Ordene er ikke nok, for ordene kan ikke gjøre slik at den døde kommer tilbake til oss, ordene kan ikke fjerne årsaken til sorgen og smerten. Ordene kan være lindrende og er slett ikke helt uten betydning, men …
Døden finnes fortsatt der.
Samtidig er det godt å trøste hverandre. Medfølelse og menneskelig nærhet er gode ting for den som sørger. Vi trenger hverandre i sorgen og kommer gjerne nærmere hverandre. Det er godt å dele sorgen med noen, å kjenne at man ikke står alene med det vonde.
Det er ikke uvanlig at mennesker som har opplevd en stor sorg i sitt liv, får et nytt syn på sitt eget liv og hva som er viktig i livet. Gjennom sorgen kan livet få en ny retning, men …
Sorgen er allikevel større enn trøsten.
Til Betania hadde det kommet mange venner fra Jerusalem, forteller Johannes. De hadde kommet sammen i sorgen, slik også vi gjør, med gode tanker og vennlige ord. Dette var til hjelp og støtte for Marta og Maria. De trengte sine venner i sorgens tid, slik vi alle gjør. Allikevel kunne de ikke forandre på noe. Årsaken til sorgen var umulig å gjøre noe med. Lasarus var død.
Den trøsten som er større enn sorgen krever en kraft som bare Jesus har.
Når Marta får høre at Jesus er på vei, går hun og møter ham. Marta visste hvor hun kunne finne den trøst som er større enn sorgen.
Så sier hun: ”også nå vet jeg”
Altså til tross for at Lasarus er død og Jesus har kommet for sent så vet Marta at det er hos Jesus, hos Gud, som trøsten finnes. Hun vet at en dag skal Lasarus stå opp til evig liv hos Gud. I dette ligger et håp og en trøst, som ikke all verden ord eller omsorg fra andre kan gi. I dette ligger et håp og en trøst som sprenger alle de rammer vi kjenner her i verden. Marta vet hvilken kraft Jesus har og hun klarer å holde fram dette, midt i sorgen.
”Også nå vet jeg” – på tross av alt som skjer og mot all fornuft gir Marta troens bekjennelse: jeg vet. Det hun vet er at Jesus har en makt han er alene om og det finnes fortsatt en mulighet. Alt håp er ikke ute.
Jesus møter Martas sorg på en annen måte enn alle andre. Han kommer med kraftens ord. Jesus angriper sorgens årsak – døden selv. Det finnes en makt som er sterkere enn døden!
Dette har Jesus vist oss – i det han stod opp fra de døde tredje dag etter å ha beseiret dødens makt.
Jesus er den eneste som har denne makten og i det finnes en trøst som er større enn døden.
Denne trøsten har sin kilde i selve livet.
”Jeg er oppstandelsen og livet.”, sier Jesus.
Det er litt av en selvforståelse. Allikevel så er ikke dette noe Jesus bare sier, han viser at det faktisk er slik!
”Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.”, fortsetter han. Det finnes et liv som ikke kan dø, et liv som sprenger rammene, et liv som varer i all evighet. Det er selve livet og dette har Jesus.
Han, Jesus, som har kraften, har den trøst som er større enn sorgen. Allerede nå viser han at det finnes en vei gjennom dødsriket, den som han selv åpnet noen dager senere, med sin egen oppstandelse.
Jesus kaller Lasarus tilbake til livet. Ikke for Lasarus’ egen skyld, men for Martas og Marias – og, ikke minst, for vår skyldt, for at vi skal vite at det finnes en kraft som er sterkere enn døden og en trøst som er større enn sorgen!
Det hender at jeg får spørsmål om hvordan det er å ha begravelser og møte så mange mennesker i sorg. Selvfølgelig er det tungt og trist mange ganger, samtidig er det noe mye mer. For meg er det jeg nå prater om, det som dagens prekentekst handler om, noe av det aller viktigste for at jeg skal kunne møte mennesker i sorg og stå ved kister i kirker og på kirkegårder. Fordi at vi kan holde fast på det Jesus sier og gjør her, kan jeg håpe og tro at enhver grav er et sted for håp. Med henvisning til det Jesus sier, kan vi si på gjensyn når noen vi kjenner dør.
Det finnes et liv som virkelig er liv, ikke bare håp og lengting. Det som startet med Jesus Kristus skal fortsette med oss. Det er vår kristne tro at Kristi oppstandelse er dødens nederlag. Jesus seiret over dødens krefter – ”Døden må vike for Gudsrikets krefter!” sang vi i dagens dåpssalme.
I det at døden tar oss igjen, er også dødens makt over, for den som tror på Kristus kan ikke døden holde fast, for han har del i selve livet, det evige liv, i Guds rike.
Kommentarer