Kristi Forklarelsesdag

Søndagens prekentekst var hentet fra Matt. 17,1-9:

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Da viste Moses og Elia seg for dem og talte med ham. Peter tok til orde og sa til Jesus: "Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia." Ennå mens han talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: "Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Hør ham!" Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, slått av skrekk. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: "Reis dere, og frykt ikke!" Og da de så opp, så de ingen andre enn Jesus. På veien ned fra fjellet befalte Jesus dem at de ikke skulle fortelle noen om dette synet, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde.

”Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene”

Slik begynner en av salmene i Salmenes bok i Det gamle testamente.
Salmisten skuer oppover, mot fjelltoppen, han står nede ved fjellets fot, nede i dalen.

I dag er det vi som får skue oppover mot fjelltoppen. Vi står ved fjellets fot, nede i dalen, med begge beina godt plantet på jorda. Hverdagene holder oss på plass. Livet går sin vante gang, dag etter dag, uke etter uke. Livet i dalen er et liv i solen og i skyggen.
Her er de gode og de vanskelige dagene – alt det livet har å by oss.
I en dal bor noen på solsiden og andre på skyggesiden. Akkurat slik er også våre liv. Noen opplever et liv med mye smerte og mange sorger, andre lever et liv på solsiden, ett liv fylt av så godt som bare glede. De aller fleste bor i dalbunnen, hvor det er en passe blanding av sol og skygge, av glede og sorg.

I dag blir vi ikke bare invitert til å løfte våre øyne opp mot fjellene for å skue mot toppen, nei – Jesus tar oss med opp på toppen.
Veien dit går gjennom variert terreng, stadig oppover.
Veien er vår vandring gjennom livet. Her møter vi alt.
Vi møter gleden over et nytt liv, et menneske er skapt, et barn er født.
Vi møter kjærligheten, kjærligheten mellom foreldre og barn, kjærligheten mellom mann og kvinne, kjærlighet mellom venner.
Vi møter sorgen over brutte relasjoner, sorgen når et liv er over.
Vi møter latteren, dansen, gråten, hatet.

Veien oppover går opp bratte heng, gjennom skogsdunger, over flate enger og gjennom ur.

Vi er slitne når vi kommer opp. Det er med oss som med disiplene, Peter, Jakob og Johannes. De falt i dyp søvn når de kom opp, forteller Lukas, som også forteller om denne hendelsen. Når de tre våkner får de se Jesu herlighet – hans ansikt skinte som solen, og klærne var hvite som lyset. I tillegg var Moses og Elia der, sammen med Jesus.
Moses hadde selv møtt Gud på fjellet og tatt imot steintavlene med de ti bud. Etter møtet lyste det av ansiktet hans, fordi at Gud hadde talt med ham.
Om profeten Elia fortelles det at han ble tatt opp til himmelen på en ildvogn som ble trykket av ildhester.

Peter opplever det som skjer som så godt at han vil ta vare på det. Han vil bygge tre hytter på stedet, en til Jesus, en til Moses og en til Elia.
Gud svarer gjennom å sende en sky over dem og tale til dem: ”Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Hør ham.”

Disiplene faller til jorden, slått av skrekk og når de så opp igjen var Jesus alene.

Det var ikke mulig for Peter å konservere øyeblikket, gjennom å bygge tre hytter til Moses, Elia og Jesus.
Peter opplevde Guds herlighet som så sterk på fjellet at han ville ta vare på den gjennom å beholde Moses, Elia og Jesus der oppe. Det var ikke mulig.

Det som var mulig var å ta med seg opplevelsen ned til hverdagen i dalbunnen.

Vi får lov til å skimte litt av Jesu herlighet, av hans guddommelighet, når vi kommer til gudstjeneste.
Vi må gjøre som disiplene, gå ned igjen fra fjellet med dette synet for våre øyne og med Guds ord ringende i våre ører:
”Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Hør ham.”

Livet nede i dalen er det samme. Der møter vi alle de som ikke har vært med oss opp på fjellet. Der møter vi hverdagens alle små og store gleder og sorger.
Livet nede i dalen er samtidig nytt – etter et møte med Jesu herlighet forandres noe i oss
- i hodet vårt har vi bildet av Jesus Kristus, skinnende, lys.
- i ørene våre ringer Guds ord, ”Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Hør ham.”

Ditt liv er et liv i Kristi nærvær etter besøket på fjelltoppen. Det gjør at livet nede i dalen blir annerledes. Når skyggen ligger over ditt liv kan du vende blikket oppover – løfte øynene opp mot fjellene – og se:
Jesus – hodet og håret er hvitt som hvit ull eller som snø, øynene som flammende ild. Ja, hans ansikt stråler som solen, når den skinner i all sin kraft.