Vi nærmer oss slutten av kirkeåret og i dag, akkurat som sist søndag, handler det om Guds rike, eller Himmelriket. Sist søndag var poenget at Guds rike finnes midt i blant oss og at vi kan finne det gjennom å søke Jesus Kristus. Samtidig er Guds rike skjult og vanskelig, for ikke å si umulig å se med det blotte øye.
”Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene.” (Luk. 17,20), stod det i prekenteksten (Luk. 17,20-30) sist søndag.
Vi er bestandig frista til å feste stor lit til det vi ser. Nettopp fordi det er synlig mener vi at det representerer virkeligheten. Men hva vi ser er bare utsiden, ikke virkeligheten selv. I Guds rike er ikke det avgjørende det man ser men det som skjer i det man ser.
Hva er det vi ser og hva skjer egentlig i det vi ser?
Prekenteksten denne søndagen er hentet fra Matt. 13,31-33:
Sennepsfrøet er bittelite. Det er vanskelig å se at det lille frøet har potensial til å vokse til en plante som er høyere enn andre hagevekster.
Når Jesus likner Himmelriket med dette lille frøet med så stort potensial, forteller han at:
Det store i Guds rike ikke er det man ser.
For å ”se” Guds rike må vi bruke andre ting enn øynene. Dette gjør at det er forferdelig vanskelig å ”se” Guds rike.
Vi ser det som er synlig – det som viser seg for øynene våre.
Det er det som ikke er synlig som varer i all evighet.
Guds rike er reelt og det er noe som faktisk skjer der, men det er utenfor det vi kan se med det blotte øye.
Dette gjør det så forferdelig vanskelig for oss. Vi er vant til å forholde oss til det vi ser, det vi kan feste blikket på, det som er konkret.
I Guds rike er det annerledes, der kommer veksten der vi ikke ser.
Frøet legges i jorden og plutselig en dag vokser det opp en plante – uten at vi har kunnet følge med på det som har skjedd fra vi la frøet i jorda til det begynte å spire. Utenfor vårt synsfelt har det skjedd noe.
I Guds rike kommer veksten innenfra, gjennom Gud og Ånd.
Siden vi har lettere for å forholde oss til det vi ser, lar vi oss også lett friste til å se mer på det og legge større vekt på det, enn på det vi ikke ser.
Selvfølgelig er det fristende å gå dit der det ser ut som det skjer mye.
Vi har lett for å la oss blende av det synlige og bli overveldet av det.
Dette gjør at vi fort kan bli bytte for mennesker som er mer opptatt av makt og innflytelse, enn av å fremme Guds rike.
Det store i Guds rike er ikke det man ser, men det som skjer.
Guds rike er et frø, et frø som har blitt kastet ut i verden eller som barnet på Simeons arm.
Frøet er så lite at det nesten ikke syns. Det er vanskelig å få øye på det.
Et frø som ligger på marken kan vi tråkke på uten å merke det.
Barnet, født i en stall, lagt i en krybbe, er lite og det er så lett å gå forbi, uten å se mer enn et lite barn.
Men det skjer noe med frøet. Det er kimen til noe stort.
Det vi ser er sjelden sensasjonelt: et barn blir døpt, noen mennesker samlet rundt et alter – en håndfull vann, et brød i munnen.
Vi ser det ytre – barnet får vann over hodet.
Vi hører ordene – Til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
I dette rommes Kristus – i dåpen er Kristus til stede og Guds rike er nær oss.
Ser du det?
Får du øye på det?
Lar du det gjøre noe med deg?
Vi tar i mot det ytre – oblat og vin.
Vi hører ordene – Kristi legeme gitt for deg / Kristi blod utøst for deg.
I dette rommes Kristus – i nattverden er Kristus til stede og Guds rike er nær oss.
Ser du det?
Får du øye på det?
Lar du det gjøre noe med deg?
Det som skjer, skjer midt i blant oss.
Lar du det skje med deg?
Lar vi det skje med oss, som kirke, som menighet, som Guds rike i verden i dag?
Det store som skjer i Guds rike skal bli synlig.
Noe skulle være synlig allerede nå, i vår måte å være trofaste, tolke livet og være kirke i tiden.
Noe skulle være synlig i vår vegring mot å imponere og la oss imponere.
Noe skulle være synlig i vår måte å gi et radikalt alternativ til alt som fyller øynene, til alt det synlige, det åpenbare.
Hvordan lever vi?
Er det mulig for andre å se at vi lever med Kristus i våre liv?
At det snart er jul har neppe gått noen forbi – til tross for at det faktisk er fem og en halv uke til julaften og før den tid er det advent.
Advent og jul er tider på året da vi virkelig kan gjøre det synlig at det er noe usynlig som er hovedsaken i denne tiden.
La adventstiden bli den vente og forberedelsestid den er ment å være.
La hovedsaken komme til syne i jula – la Jesus Kristus bli synlig.
Det skal være synlig i vår måte å være mennesker blant mennesker. Troen er en måte å leve med hverandre, med Gud og med seg selv.
La Guds rike bli synlig din måte å være medmenneske i advent- og juletid.
Når Guds rike får lov å skje og Guds Ånd får lov å virke er det umulig at det ikke også blir synlig.
Når alt som er synlig til sist faller sammen, da skal det som skjer og vårt seende også falle samen. I den store klarheten skal vi se det som har skjedd og det som skjer.
Simeon så mer enn et lite barn, der han stod med Jesus i sine armer.
Våre egne øyne skal se sannhetens vitnesbyrd – ”din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn” (Luk. 2,30-31).
”Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene.” (Luk. 17,20), stod det i prekenteksten (Luk. 17,20-30) sist søndag.
Vi er bestandig frista til å feste stor lit til det vi ser. Nettopp fordi det er synlig mener vi at det representerer virkeligheten. Men hva vi ser er bare utsiden, ikke virkeligheten selv. I Guds rike er ikke det avgjørende det man ser men det som skjer i det man ser.
Hva er det vi ser og hva skjer egentlig i det vi ser?
Prekenteksten denne søndagen er hentet fra Matt. 13,31-33:
Også denne lignelsen la Jesus fram: ”Himmelriket kan lignes med et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er mindre enn noe annet frø; men når det vokser opp, er det større enn andre hagevekster og blir til et tre, slik at fuglene under himmelen kommer og bygger rede i grenene.”
Han fortalte dem enda en lignelse: ”Himmelriket kan lignes med en surdeig som en kvinne la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.”
Sennepsfrøet er bittelite. Det er vanskelig å se at det lille frøet har potensial til å vokse til en plante som er høyere enn andre hagevekster.
Når Jesus likner Himmelriket med dette lille frøet med så stort potensial, forteller han at:
Det store i Guds rike ikke er det man ser.
For å ”se” Guds rike må vi bruke andre ting enn øynene. Dette gjør at det er forferdelig vanskelig å ”se” Guds rike.
Vi ser det som er synlig – det som viser seg for øynene våre.
Det er det som ikke er synlig som varer i all evighet.
Guds rike er reelt og det er noe som faktisk skjer der, men det er utenfor det vi kan se med det blotte øye.
Dette gjør det så forferdelig vanskelig for oss. Vi er vant til å forholde oss til det vi ser, det vi kan feste blikket på, det som er konkret.
I Guds rike er det annerledes, der kommer veksten der vi ikke ser.
Frøet legges i jorden og plutselig en dag vokser det opp en plante – uten at vi har kunnet følge med på det som har skjedd fra vi la frøet i jorda til det begynte å spire. Utenfor vårt synsfelt har det skjedd noe.
I Guds rike kommer veksten innenfra, gjennom Gud og Ånd.
Siden vi har lettere for å forholde oss til det vi ser, lar vi oss også lett friste til å se mer på det og legge større vekt på det, enn på det vi ikke ser.
Selvfølgelig er det fristende å gå dit der det ser ut som det skjer mye.
Vi har lett for å la oss blende av det synlige og bli overveldet av det.
Dette gjør at vi fort kan bli bytte for mennesker som er mer opptatt av makt og innflytelse, enn av å fremme Guds rike.
Det store i Guds rike er ikke det man ser, men det som skjer.
Guds rike er et frø, et frø som har blitt kastet ut i verden eller som barnet på Simeons arm.
Frøet er så lite at det nesten ikke syns. Det er vanskelig å få øye på det.
Et frø som ligger på marken kan vi tråkke på uten å merke det.
Barnet, født i en stall, lagt i en krybbe, er lite og det er så lett å gå forbi, uten å se mer enn et lite barn.
Men det skjer noe med frøet. Det er kimen til noe stort.
Det vi ser er sjelden sensasjonelt: et barn blir døpt, noen mennesker samlet rundt et alter – en håndfull vann, et brød i munnen.
Vi ser det ytre – barnet får vann over hodet.
Vi hører ordene – Til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
I dette rommes Kristus – i dåpen er Kristus til stede og Guds rike er nær oss.
Ser du det?
Får du øye på det?
Lar du det gjøre noe med deg?
Vi tar i mot det ytre – oblat og vin.
Vi hører ordene – Kristi legeme gitt for deg / Kristi blod utøst for deg.
I dette rommes Kristus – i nattverden er Kristus til stede og Guds rike er nær oss.
Ser du det?
Får du øye på det?
Lar du det gjøre noe med deg?
Det som skjer, skjer midt i blant oss.
Lar du det skje med deg?
Lar vi det skje med oss, som kirke, som menighet, som Guds rike i verden i dag?
Det store som skjer i Guds rike skal bli synlig.
Noe skulle være synlig allerede nå, i vår måte å være trofaste, tolke livet og være kirke i tiden.
Noe skulle være synlig i vår vegring mot å imponere og la oss imponere.
Noe skulle være synlig i vår måte å gi et radikalt alternativ til alt som fyller øynene, til alt det synlige, det åpenbare.
Hvordan lever vi?
Er det mulig for andre å se at vi lever med Kristus i våre liv?
At det snart er jul har neppe gått noen forbi – til tross for at det faktisk er fem og en halv uke til julaften og før den tid er det advent.
Advent og jul er tider på året da vi virkelig kan gjøre det synlig at det er noe usynlig som er hovedsaken i denne tiden.
La adventstiden bli den vente og forberedelsestid den er ment å være.
La hovedsaken komme til syne i jula – la Jesus Kristus bli synlig.
Det skal være synlig i vår måte å være mennesker blant mennesker. Troen er en måte å leve med hverandre, med Gud og med seg selv.
La Guds rike bli synlig din måte å være medmenneske i advent- og juletid.
Når Guds rike får lov å skje og Guds Ånd får lov å virke er det umulig at det ikke også blir synlig.
Når alt som er synlig til sist faller sammen, da skal det som skjer og vårt seende også falle samen. I den store klarheten skal vi se det som har skjedd og det som skjer.
Simeon så mer enn et lite barn, der han stod med Jesus i sine armer.
Våre egne øyne skal se sannhetens vitnesbyrd – ”din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn” (Luk. 2,30-31).
Kommentarer