Gå til hovedinnhold

Gud gir vekst

Det er Vingårdssøndag / 14. søndag i treenighetstiden i dag og ferien er over for i sommer så da er jeg tilbake med prekener her.
Her er dagens preken holdt i Bjørkelangen og Setskog kirker:

Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: «Vi er unyttige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.» (Luk. 17,10)
Slik sluttet den teksten vi hørte lest fra dagens evangelietekst (Luk, 17,7-10)
Det er Jesu ord til disiplene.
Men dette kan da ikke gjelde i dag?
Vi er da frie mennesker og ikke noens slaver eller tjenere.
Vi kan da gjøre som vi vil.
Kan vi det?
Kan vi møte på jobb når vi vil og gjøre så lite eller mye vi ønsker?
Nei, i et ansettelsesforhold er vi nødt til å følge opp og gjøre de oppgavene som vi blir satt til. Vil vi ikke det har vi et alternativ og det er å slutte i jobben.
Så selv om dette kan høres fjernt ut så er det faktisk slik vi lever, de aller fleste av oss.
Vi er nødt til å gjøre det som er pålagt oss og i tillegg er det ikke uvanlig at det er bedriften og da dens ledelse som får rosen og æren når det går bra.

I dag handler det om et annet arbeidsforhold, vårt arbeidsforhold til Gud.
Ja, du er som kristen faktisk Guds arbeider og det var det Jesus pratet om til disiplene.
I dagens prekentekst forteller Paulus om hvordan det kan gå på Guds arbeidsplass, med Guds medarbeidere.


Det står skrevet Paulus’ brev til menighetene i Korint i det 3. kapittel:

Når én sier: «Jeg holder meg til Paulus» og en annen: «Jeg til Apollos», er dere ikke da som alle andre mennesker?
    Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst. Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning.
    I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. (1. Kor. 3, 4 – 11)


Gud ga vekst!

Paulus er klar på hva som er det viktigste.
Jo da, både han selv og Apollos har gjort en god jobb som Guds medarbeidere, men på Guds arbeidsplass er det aldri tvil om hva som er det aller viktigste – det er bare Gud selv som kan gi vekst.

Jordene rundt oss bugner av korn som snart er ferdig til å treskes, ja, en del jorder har bøndene allerede kjørt på.
I våres pløyde og sådde bonden og så har han fulgt med og vært ute og sprøytet kanskje, mens kornet har vokst – Gud gir vekst!

I Guds vingård, på Guds jorde er det Gud selv som gir vekst. Vi er hans arbeidere, vi er satt til å gjøre en tjeneste for ham.

Husker dere hva vi får for oppdrag i forbindelse med dåp?

«Gjennom dåpen setter Gud oss inn i sin verdensvide kirke og gir oss del i Jesu kall og oppdrag. La oss stå sammen i vitnesbyrd og tjeneste, inntil dagen kommer da alt det skapte skal bli forløst ved vår frelser, Jesus Kristus.»

Vi har altså fått i oppdrag å «stå sammen i vitnesbyrd og tjeneste». Det kunne godt ha vært føyd til et «for Gud», for det er det det handler om.
I og med at du er døpt hører du Herren til og du er en del av hans arbeidskraft for å holde oss i dagens bilder.
Oppdraget er å vitne om Gud og gjøre hans gjerninger, altså det Gud vil at du skal gjøre, for å gi mennesker mulighet til å bli kjent med Gud og komme til tro på ham.
Det var dette oppdraget Paulus og Apollos utførte i Korint. Paulus var der først, derfor omtaler han seg selv som den som plantet. Så kom Apollos, som fulgte opp det Paulus hadde plantet – altså han vannet plantene, slik at de kunne vokse seg sterke.
Menneskene i Korint begynte å krangle om hvem av de to, Paulus og Apollos som var den største og viktigste. Inn i denne krangelen er det Paulus skriver at det er Gud som gir vekst og derfor han som skal æres og han som er den største, mens Paulus og Apollos bare har gjort det de er pålagt som Kristi tjenere, som troende, døpte mennesker.

I dag kan vi møte lignende krangler om hvem man skal følge, hvem som har det beste og mest riktige budskapet og så videre.
Ikke minst nå i disse valgtider, og det er ikke bare de politiske partiene som står på torvet og byr fram sine meninger som de beste.
Også innad i kirken har vi partier og mennesker som mener ulikt om hvordan Guds ord skal tolkes på riktig måte.
Uansett hva du eller jeg mener om ulike saker når det gjelder kirken, den lære og framtid, så er det en ting vi aldri må glemme – Gud gir vekst.

Det er Gud som er den som er noe, ikke jeg, ikke den som mener ditt, eller den som mener datt, men Gud.

Paulus minner oss i dagens tekst også om noe annet som er minst like viktig:
«Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.»

Vi er døpt til Jesu Kristi navn, vi er tegnet med korstegnet for å synliggjøre at vi hører Jesus til.
Jesus Kristus er grunnlaget, grunnvollen, grunnsteinen, han og ingen annen.
Prøver vi å bygge videre på byggverket uten ham så kommer vi skjevt ut.
Derfor må alltid alt sjekkes med Gud i bønn, slik at vi kan fremme og gjøre Guds vilje i vårt arbeid i Guds rike.

Legg fram alt i bønn og lytt til Gud og følg hans vei.

Vi er ikke unyttige tjenere fordi vi ikke er noe i oss selv, men fordi vi er satt til å gjøre Guds vilje og ikke vår egen. Det er en stor og flott oppgave, som du kan gå inn i, ja, nettopp du, fordi du hører Gud og Jesus til. Du har alt du trenger – du har Gud – legg alt fram for ham i bønn og lytt til ham, slik kan du gjøre hans vilje og tjene ham på en slik måte at han kan gi vekst.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De tre som ble korsfestet

Den dagen Jesus ble korsfestet på Golgata, ble to menn til korsfestet, en på hver side av Jesus. To menn, som var dømt og nå måtte ta sin straff. De to var forbrytere, røvere og de måtte ta sin rettferdige straff. De visste at dette var en mulighet, når de først startet med sine forbrytelser.
Det er tydelig at de to allerede tidligere hadde hørt om Jesus og visste hvem han var. Samtidig har de to helt ulike holdninger til hvem Jesus er. Den ene, han som tradisjonelt er plassert på Jesu venstre side, viser den samme holdning som de som spottet Jesus.
”Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!”
Røveren viser med han sier at han ikke har en anelse om hvor rett han har. Røveren viser at han ikke tror at Jesus er Messias, at han ikke tror at mannen som henger på korset ved siden av ham, vil kunne frelse ham og hele verden, ja at det er nettopp det han er på vei til å fullbyrde. Røveren, på Jesu venstre side ser, på samme måte som mange andre, ikke hvem Jesus faktisk er. Han ser ikke Guds Sønn…

Kristi åpenbaringsdag

Kristi Åpenbaringsdag, eller Epifania-dagen, som den også kalles, er en av de eldste kristne høytidene. Den har sin bakgrunn i feiringen av 6. januar, som en markering av Jesu fødsel, dåp og første under. Vi kan følge linjene helt tilbake til 100-tallet. Dagen har gjennomgått mange forandringer. Først ble feiringen av Jesu fødsel i Vestkirken flyttet til 25. desember rundt år 325 og 6. januar viet minnet om de vise menn.
Vismennene fulgte stjernen på sin vandring mot målet.
”Deilig er den himmel blå,
lyst det er å se derpå,
hvor de gylne stjerner blinker,
hvor de smiler, hvor de vinker
oss fra jorden opp til seg.”
En stjernehimmel er flott å se på, og den er gjerne opphav til undring og forundring. Den forandrer seg gjennom året, fordi vi ser ulike deler av den. Noen ganger dukker det også opp ”nye stjerner” eller rettere sagt ulike lysfenomen på himmelen som ligner på stjerner.
En stjernehimmel kan også brukes til å orientere seg og finne veien.
Vi skal i dag få følge noen menn på vandri…

Fiskefangst

Det er i dag 6. søndag etter pinse eller Aposteldagen, som den også kalles, og prekenteksten er hentet fra Luk. 5,1-11.

Til denne søndagen har jeg skrevet Søndagstanker til avisen Indre Akershus Blad og det er disse jeg gjengir her i dag:

Jeg har så vidt fisket noen ganger, og jeg husker godt sist jeg fikk fisk. Jeg var vel en 13-14 år og var sammen med familien og fisket i en elv en kveld. Plutselig nappet det og jeg ble nokså forfjamset og kastet likeså godt fisken langt inn blant trærne bak oss. Der fant vi den slimete lille ørreten, som ble tatt hånd om og stekt til kveldsmaten. Jeg var ikke veldig begeistret over verken å få napp eller å ta hånd om fisken etterpå. Etter det har jeg slått meg til ro med at fiske ikke er noe for meg. Ikke er jeg glad i å stå ved en elv eller et vann og vente på napp og ikke liker jeg å få napp heller.
Allikevel er jeg blitt fisker, men i en helt annen betydning av ordet. Dette hører vi om i fortellingen om Peters fiskefangst.
I søndagens tekst møter vi…