I lesetekstene kan vi lese om hvordan Abraham ble
kalt til å bryte opp for å gå til et nytt land for å bli et stort folk, ledet
av Gud og hvordan Paulus’ hilste til
menigheten i Roma, og peker på at han selv er utvalgt av Gud til å
forkynne evangeliet. Se 1. Mos. 12,1-4 og Rom 1,1-7.
Abraham måtte bryte opp fra sitt
land og sin familie.
Paulus måtte bryte med sin fortid,
ja, han som tidligere hadde foraktet kristne så sterkt at han gjorde alt han
kunne for å arrestere dem og dømme dem for blasfemi, han ble kalt til å være
Jesu Kristi apostel.
Evangelieteksten lar oss møte tre andre menn
som fikk kallet og valgte å bryte opp:
Luk. 5, 1 – 11 :
En gang sto Jesus ved
Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk
han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å
skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham
legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.
Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og
sett garn til fangst.» «Mester», svarte
Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg
sette garn.» Så gjorde de det, og fikk
så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre
båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene,
så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu
føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle
som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På
samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen
med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange
mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.
Abraham, Paulus, Peter, Johannes og Jakob gikk alle på Guds
ord.
Derfor kunne de gå, derfor hadde de mot til å gå.
Å gå på Guds, eller Jesu, ord er disiplenes tvang og
trygghet.
Det var ikke enklere for dem.
Abraham forlot alt han kjente og gikk på Guds ord til et
ukjent land og en ukjent framtid.
Paulus forlot sin overbevisning og ble en tid uglesett både
av fariseerne og de kristne – fariseerne hadde han forlatt og de kristen var
skeptiske til hans omvendelse. Han gikk på Jesu ord mot en ukjent framtid.
Peter begynte i det små – han kastet noten ut på dypt vann
på Jesu ord.
Det han ikke visste var at dette var starten på noe mye
større. Det var hans første skritt som disippel, han kunne ikke annet en å
kaste noten på Jesu ord og han følte en trygghet for å gjøre det.
Peter måtte bare følge Jesu ord og være lydig.
Slik starter ofte disippelskap. Ett ord fra Jesus blir
umulig ikke å følge.
«Du skal bli prest» hørte jeg Gud si en søndag formiddag for
snart 30 år siden.
«Hjelp», tenkte jeg, og startet umiddelbart på vandringen
den veien. Bare noen få sommeruker senere satte jeg for første gang mine ben på
MF, som ble mitt studiested de neste årene.
Jeg forlot en kjent og oppstaket plan for framtiden for å gå
dit Gud kalte meg, i trygghet og forvissning om at han var med.
Det var nødvendig, og slik sett ett tvang, samtidig var
opplevelsen at jeg gikk helt frivillig. Jeg var blitt kalt og jeg gikk den
veien Gud kalte meg, ut i det ukjente, på hans ord. Det var trygt.
Det er akkurat som at når han sender oss, så er det han som
tar risikoen for å mislykkes. Når Jakob og Johannes forlot alt og fulgte Jesus
så det ut som de mistet fotfestet fullstendig i livet. Tvert imot! De hadde
fått en trygghet i hvilken det ikke fantes noe rom for tvil.
Å gå på Jesu ord, kan noen ganger se ut til å være imot all
fornuft.
Både for Abraham, Paulus, Peter, Jakob og Johannes, må det
ha virket fullstendig vanvittig det Gud kalte dem til. De ble kalt bort fra en
trygg tilværelse, til en usikker framtid.
Slik må det ha sett ut for de som stod rundt Peter og de
andre fiskerne den dagen ved Gennesaretsjøen. Det var mot all fornuft å kaste
ut garnet på dypt vann midt på dagen. Det visste også Peter. Allikevel bare
måtte de.
Peter kaster noten på dypt vann, selv om han vet at det er
på bankene og grunnene at fisken går. Nettopp det åpner for velsignelsen –
garnene blir fulle av fisk!
Jeg skulle for 30 år siden gjøre som så mange andre unge
mennesker den gangen – satse på IT, det var datamaskiner som var framtiden. Jeg
var ikke glad i å stå foran en forsamling og tale, det kunne jeg overhode ikke
tenke meg.
Når Jesus forteller Peter at han skal fange mennesker, så
nøler han ikke. Han følger Jesus.
Når Gud kalte meg bare måtte jeg gå den veien, stikk i strid
med all fornuft. Hvem utdanner seg for å gjøre noe de ikke kan tenke seg å
gjøre? Hvem utdanner seg til å stå foran i en kirke og tale flere ganger i uka,
når frykten for å stå der er påtagelig?
Den Gud kaller og som følger det kallet – mot all fornuft,
på Guds ord i tro gikk veien videre for meg, slik det også var for Peter, Jakob
og Johannes.
Å gå på Jesu ord er å gå på dypet.
Jesu ord fører oss ut på dypt vann og åpner en ny dimensjon
i vårt liv. Hans ord berører oss på dypet – ja, hele vår eksistens, vårt
livssyn og vår livstolkning.
Peter så seg selv i møte med Jesus og Gud – han pekte på
sine egne mangler. Han går i dypet av seg selv og bekjenner sin synd. Han ser
at han trenger å gjøre opp for seg. Han tørr å se dypt inn i seg selv og ta konsekvensene
av det han ser – «Gå fra meg – jeg er en syndig mann.»
Jesus lar ham ikke gå, Jesus kaller ham til tjeneste,
menneskefisker.
Vi kjenner historien og vet at Peter framover ikke bare gikk
inn i dypet i seg selv, han var også mange ganger ute på dypt vann sammen med
Jesus – ikke bare når han prøvde å gå på vannet.
Peter viser gjennom evangeliene at han ikke forstår alt og
stadig tar feil på grunn av det. Han strever, han faller, og han reiser seg opp
igjen – for Gud bærer og gir frukt når vi er på dypt vann, når vi ikke har tro
på det han sender oss ut på.
Når jeg startet på teologistudiet hadde jeg en opplevelse av
at jeg kastet meg utfor et stup uten noen form for sikring. Jeg var virkelig
ute på dypt vann og hadde ikke mulighet for å klare det som lå foran meg alene.
Alt gynget under meg, jeg satset alt, hele livet på Guds ord
– det fikk bære eller briste – så langt har det holdt.
Å gå på Jesu ord er å følge ham videre.
Å gå på Jesu ord har alltid en begynnelse som kalles for
kallelse. Den kan høres ut som en befaling – «Du skal …», den kan mot all
fornuft føre oss ut på dypt vann.
Allikevel er kallelsen alltid et kjærlighetens ord som tar
oss bort fra det gamle og leder oss inn i det nye – der det nye livet lever –
der vi kan starte på nytt og gå på Jesu ord.
«Følg meg» er bare begynnelsen på disippelskapet. Hver dag
er vi kalt til å leve i disiplenes fotspor, å gå den veien som Jesus fører oss,
om så ut på aldri så dypt vann.
Oppdraget ble gitt til Peter: «Fra nå av skal du fange
mennesker.» og det er gitt til deg.
Vil du bli med på vandringen med Jesus dit der det nye livet
lever, ut på 1000 favners dyp, der det eneste som bær er Jesu ord?
Da må du gjøre som Abraham, Paulus, Peter, Jakob og Johannes
– lytte til kallelsen og gå inn i framtiden i tro og tillit til at Guds ord
bærer.
I dag er det vi som er disipler i verden og som bærer
budskapet videre – Jesus er menneskenes Frelser i dag!
Kommentarer