Grunnlovsjubileum i valgkirkene

Skedsmo kirke var en av valgkirkene i 1814 og i dag, 2. mars feiret vi det med gudstjeneste anno 1814.
Prekenen ble utformet i forhold til dette og teksten var Salme 62,8-9:

Hos Gud er min frelse og min ære.

        Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud.

         

Stol alltid på ham, dere folk,

        øs ut deres hjerte for ham!

        Gud er vår tilflukt.

«Ved at forsamle os i Herrens Tempel og ved at anordne den text, jeg nys oplæste, har vort

Lands Bestyrer tydeligen lagt for Dagen, at det ikke er en blot verdslig Handel, der vorder

afgjort.», slik innledet Claus Pavels sin preken 25. februar 1814 ved i Akershus slottskirke.

Gudstjenesten var en ekstraordinær bededagsgudstjeneste som den danske stattholderen prins Christian Frederik seks dager tidligere hadde bedt Den norske kirkes biskoper om å avholde i alle landets menigheter. Etter gudstjenesten skulle det være edsavleggelse og valg av valgmenn slik at disse kunne velge sitt amts riksforsamlingsrepresentant.

Claus Pavels, la som vi hørte innledningsvis, vekt på at det er tatt et valg allerede ved å legge disse valgene til kirken. Selv teksten som det prekes over har de fått beskjed om å bruke.

Prins Christian Frederik starter sitt brev med påbudet om at denne gudstjenesten skal holdes med ordene:

«Den bedste Begyndelse til Alting, er at begynde med Gud.»

Guds ord skal lyd denne dagen og fra Guds ord skal tales over de versene fra Salme 62 som vi har hørt.

Dette knytter dagen og valget til tro og Gud, i tillit til at Gud er mektig og at vi som folk kan stole på ham.

Situasjonen i Norge på denne tiden var spent. Landet var blitt en handelsvare i fredsforhandlingene og var overført fra Danmark til Sverige. I den situasjonen kaller prinsen inn til Riksforsamling!

Norge er ikke et fritt land, men en brikke i et maktspill mellom større og mektigere nasjoner.

Det er usikkerhet, ja stor usikkerhet om framtiden. Prinsen ber folket stå opp for sin rett til å være et fritt land og kalle ham som rettmessig tronarving til landets regent.

Når prinsen kaller sammen folket til riksforsamling på Eidsvoll gjør han det i tro og tillit til Gud.

Prinsen peker, med sitt brev på at folkets frelse er fra Gud. Det er også i denne spente situasjonen kun et sted å hente styrke og kraft, kun et sted hvor det finnes frelse – hos Gud.

Nå er tiden inne for å sette sin lit til Gud.

Derfor kalles det inn til ekstra bededag – folket må vende seg til Gud i bønn.

Samtidig slutter ikke brevet der.

Brevet oppfordrer til handling, ikke kun til bønn, men til aktiv handling for å nå målet – et fritt Norge.

Å ta sin tilflukt til Gud betyr at vi skal vende oss til Gud, vi skal be, vi skal forholde oss til.

Samtidig innebærer ikke det at vi ikke skal gjøre noe annet.

Gud har gjennom hele historien latt mennesker handle, vi ser det gjennom hele Bibelen og gjennom historien ellers.

Gud lar oss mennesker handle på hans ord, og etter hans vilje.

Det gjør, selvfølgelig at vi innimellom trår feil, at vi handler på en måte som ikke var etter Guds vilje, men dersom vi skulle sette oss ned og bare be, og ikke handle, så ville vi heller ikke gjøre Guds vilje og da viser vi heller ikke at vi faktisk stoler på ham.

Å søke sin tilflukt hos Gud og stole på ham betyr at vi må tørre å gå på hans ord, å handle på hans ord, selv om vi står i fare for å gjøre feil.

Spørsmålet er hvor hjertet er – «Hos Gud er min frelse og min ære.» – i tro og tillit til Gud skal vi handle og så får tiden vise hva som er rett i Guds øyne.

Vi taler innimellom om at Gud åpner og stenger dører i våre liv. Noen ganger blir en vei framover stengt, vi kommer ikke videre den veien, døren er stengt, samtidig som det åpner seg en annen dør, i en annen retning enn vi kanskje har tenkt oss.

Prins Christian Frederik pekte på at Norge hadde en mulighet til å finne en annen vei framover, enn den veien som Danmark og Sverige hadde funnet. Nå var muligheten til å prøve, og da måtte man starte hos Gud, i bønn, for å gå videre derifra i tro og tillit til at Gud ville være med og vise vei videre og også åpne døren til en god fremtid for landet og dets folk.

Claus Pavels uttrykte seg slik i sin preken for 200 år siden:

«Saa er da vort Haab til Herren, mine Brødre! og dette Haab skal vist ikke vorde beskæmmet. Ved hans Bistand tør vi vente, at blidere Dage vil oprinde for Norge, end det saae i Aarhundreder, ja, naar vi hensee til den høiere Aandsdannelse, som Fædrene favnede

blidere end det saae, siden Dovre grundfæstedes. Ei lengre skal det vorde matte Glimt, vi skue af Norges svundne Herlighed; gjendødt skal denne frembryde, og Oldtids Kraft skal forenes med Lys og Blidhed, som det sømmer sig Christne og Mennesker, Børn af den Fader, hos hvilken ei er Persons Anseelse. Aaret Attenhundrede og fjorten vil nævnes med Henrykkelse

af vore sildigste Efterkommere, og denne Forbundsdag vil vorde dem en af de skjønneste Nationalfestdage, et virkeligen frit Folk nogensinde har feiret.»

Vi kjenner historien og vet at det tok ytterligere 91 år før Norge var et fritt land, grunnlovsdag er nå nasjonal festdag. En festdag ikke bare til minne om selve grunnloven, men også til minne om de som tok til orde for og stod på for å få skrevet vår grunnlov i en urolig tid våren 1814.

Claus Pavels ord er blitt virkelighet.

Fra Skedsmo til valg av utsending fra Akershus amt ble utvalgt Procurator Hans Müller Schnitler,og Forligelses Commissair Hans Schiørn.

Fra Akershus amt til Eidsvoll ble utvalgt Kammerherre Peder Anker, Sorenskriver Falsen, Bonden Christian Kollerud,