Den som søker Gud blir sett og bekreftet.

Hva er et menneske? Ble det spurt i den første teksten vi hørte i dag.

Bakgrunnen for spørsmålet er opplevelsen av at Gud tar seg av oss mennesker på en spesiell måte, samtidig som skaperverket består av så mye fantastisk.

Midt blant skaperverket har mennesket en spesiell plass hos Gud og han tar seg av oss.

Paulus talte om at Gud utvelger seg det som er lavt i verdens øyne.

Vi er Guds skaperverk, han ser oss mennesker på en spesiell måte og Gud utvelger det som i verdens øyne er lavt.

I prekenteksten for 7. søndag i treenighetstiden møter vi en kvinne som ønsker å komme nær Jesus, nær Gud:

     Mark. 5,25-34     

Det var en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. Hun hadde lidd mye hos mange leger. Alt hun eide, hadde hun brukt uten å bli hjulpet; det var heller blitt verre med henne. Hun hadde fått høre om Jesus og kom nå bakfra i folkemengden og rørte ved kappen hans. For hun tenkte: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk.» Med en gang stanset blødningen, og hun kjente på kroppen at hun var blitt helbredet for plagen. I det samme merket Jesus at en kraft gikk ut fra ham, og han snudde seg i folkemengden og sa: «Hvem rørte ved klærne mine?» Disiplene sa: «Du ser hvordan folk trenger seg inn på deg, og så spør du hvem som rørte ved deg!» Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. Kvinnen skalv av redsel, for hun visste hva som var skjedd med henne, og hun kom og kastet seg ned for ham og fortalte ham alt som det var. Da sa han til henne: «Din tro har frelst deg, datter. Gå bort i fred. Du skal være frisk og kvitt plagen din.»

Kvinnen søker Gud/Jesus.

Kvinnen er fortvilet og nå har hun hørt om Jesus og hun tror at bare hun får lov til å røre ved klærne hans så vil det gjøre henne frisk.

Hun har ingen forventning om å komme nærmere Jesus enn å kunne så vidt nå klærne hans, men det vil være nok.

I folkemengden som trenger seg rundt Jesus strekker kvinnen ut sin hånd. Kvinnen er et talende bilde, hun trenger seg fram og strekker ut hånden, mellom alle andre som trenger seg fram rundt Jesus. Hun strekker og strekker hånde ut, mellom de som står i veien for henne, som står mellom henne og Jesus. Hun strekker ut sine maktesløse hender for å nå den kraft som hun selv mangler, for å nå, om så bare med fingertuppene berøre klærne til Jesus.

Kvinnen har et klart mål og hun strekker seg etter det. Hun lar ikke Jesus gå forbi uten at hun skal nå ham.

Hun når kappen hans og blir umiddelbart frisk!

Hennes forventning er blitt innfridd. Hun er frisk – etter bare å ha rørt ved Jesu kappe!

Mer skulle ikke til, og nå kan hun gå frisk derifra.

Stille og rolig, uten at noen har merket noe som helst.

Trodde hun!

Jesus merker at noen tar på ham på en spesiell måte. Kvinnens berøring er annerledes enn folkemengdens trengsel. Kvinnen berører for å få nærhet og helbredelse.

Jesus stopper opp, for han har kjent kraften gå ut fra seg. Kvinnens berøring var annerledes enn alle de andre som kom borti ham i trengselen. Kvinnen søkte en kraft og hun fikk den.

Jesus kjenner kvinnen og søker etter henne.

Jesus spør etter hvem som har rørt ved ham, han vil møte dette mennesket øye til øye, han vil se dette mennesket. Midt i folkemengden er det et menneske som har kommet ham helt nær og fått av hans kraft. Jesus vil møte dette mennesket.

Han ser seg rundt for å få øye på hvem det var, et nedslått blikk, et flakkende blikk, en rygg som forsvinner derifra kan være det som avslører hvem det var.

Kvinnen velger å stå fram, hun faller på kne foran Jesus og forteller hva som har skjedd.

Jesus ser henne og møter henne.

Jesus bekrefter at hun fra nå av skal være kvitt sine plager. Alle rundt om blir nå klar over at denne kvinnen som har vært uren i 12 år fra nå av er ren. Hennes sykdom er helbredet.

For kvinnen var dette det aller viktigste i utgangspunktet, det var dette hun hadde søkt etter i alle disse årene, å bli frisk.

Nå får hun mer enn hun har søkt:

«Din tro har frelst seg» sier Jesus, det er overraskende ord.

Kvinnen står fram og Jesus peker på hennes tro.

Som så mange ganger når Jesus taler om troen er det et hjelpeløst menneske som strekker sine hender mot ham. Slik er det troen innerst inne ser ut, den strekker seg fram og åpner sine maktesløse hender, sin egen tomhet mot ham som har kraften.

Vi tenker ofte at troen skal gjøre og synes.

Troen kommer til syne i det at vi søker Gud.

Troen kommer til syne i spørsmålet til salmisten «Hva er et menneske?»

I vår svakhet kommer vår tro til syne, klart og tydelig, i det vi vender oss til ham som er troens kilde, Gud/Jesus Kristus.

Når Paulus konstaterer at Gud utvelger de svake, viser han at i de svake kommer troen til syne. Gud velger ut de som strekker seg etter ham, den svake trenger Guds kraft og strekker seg etter ham.

Vi undres innimellom over hvorfor mennesker søker til kirken i visse livsfaser, når spesielle hendelser skjer.

Det er ikke rart, det er når vi selv er som svakest, når vi ser hvor små vi er, at vi strekker oss etter kraften utenfor oss selv – etter Gud.

Det er når jorden gynger under våre føtter at vi søker etter fast feste for våre føtter, da strekker vi ut våre hender etter ham som kan sette våre føtter på fjell.

Når livet er godt, når alt går greit, da klarer vi oss godt alene, da har vi ikke behov for en kraft som kan gi oss styrke til hver dag, da strekker vi heller ikke ut våre hender.

Det er fullt mulig å strekke ut sine hender til Gud også når vi har det godt. Gud er der for oss alle dager, både i gode og onde dager, og han vil ta imot oss, når vi strekker ut våre hender til ham.

I dag kan du strekke dine hender ut til ham og ta imot den samme kraften som kvinnen i fortellingen fikk, kraften fra Gud som gir oss del i hans rike, gir oss evig liv.