Gå til hovedinnhold

Å forvalte Guds vilje

”bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.” (Apg. 20,24)

Det er Paulus’ ord i en vanskelig tid. Han frykter for at han vil bli fengslet på grunn av sin tjeneste for Gud. Allikevel står han på videre. Han har fått i oppgave å forvalte Guds vilje, og den oppgaven vil han ikke svikte, uansett hva som skjer.

La oss høre hva Jesus sier om å ta vare på det som er gitt oss, av smått og stort.
Jesus sa:
Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rette tid? Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: 'Det varer lenge før min herre kommer,' og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke kjenner, og hogge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. En tjener som kjenner sin herres vilje, og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. Men en som ikke kjenner den, og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer. (Luk. 12,42 – 48)
”Lykkelig er den”, sier Jesus om ham som herren finner i arbeid med det han er satt til, når herren kommer hjem.

En tro og klok forvalter kjenner Guds vilje og følger den.

Mer kan han ikke gjøre, og når han gjort alt har han bare gjort det som var pålagt ham, den han skulle gjøre:
”På samme måte med dere: Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: 'Vi er unyttige tjenere og har bare gjort det vi skulle.'” Luk. 17,10

En klok forvalter kan aldri peke på at han har gjort mer enn han skal.
I Guds rike finnes ingen overtid og enda mindre overtidsbetaling. I Guds rike er vi alle forvaltere av Guds vilje og en klok forvalter følger opp dette.

Hans lykke er gleden i å få gjøre Guds vilje, for han har sin glede i Guds lov, slik salmisten uttrykker det i den første salmen i Salmenes bok
Salig er den som ikke følger
ugudelige menneskers råd
og ikke slår inn på synderes vei
eller sitter sammen med spottere,
men har sin glede i Herrens lov
og grunner på den dag og natt.
Salme 1,1-2
En klok forvalter vil alltid være å leit etter mer og dypere kunnskap om Guds vilje.
”What would Jesus do?” er et motto som mange kristne har gjort til sitt og det sier noe om hva dette handler om.
Hva ville Jesus gjort?
Jesus ville fulgt Guds vilje – det er helt klart. Så i den grad vi klarer å finne svaret på hva Jesus ville gjort i ulike situasjoner så har vi svaret på hva som er Guds vilje.
For å vite noe om dette må vi kjenne til fortellingene om Jesus. Kilden er altså evangeliene, der kan vi finne svar på hva Jesus ville gjort og dermed hva som er Guds vilje.

Å bli bedre kjent med Guds vilje gir oss mer av Guds hellighet og herlighet, rett og slett fordi vi da ser mer av det. Samtidig fører det til at vi tar imot mer og mer av Guds nåde og kjærlighet, fordi vi ser mer og mer av vårt behov for det og Guds store kjærlighet.

Gud forventer ikke mer av sine kloke og tro forvaltere enn han selv gir. I det kan vi finner vår trøst og trygghet.
Det kan virke uoverkommelig når vi vet at kraven vokser med kunnskapen, slik vi hørte i slutten av dagens prekentekst. Dess mer vi får og tar imot, dess mer blir det krevd av oss.
Allikevel er det faktisk ikke et uoverkommelig krav, fordi vi med økt kunnskap også vet at kraften ikke er vår egen. Hvis kravet er stort er gaven alltid større. Vi gir bare videre av det vi har fått. Vi er forvaltere over det vi har fått fra Gud, uansett om det er mye eller lite.
En troløs og uforstandig forvalter kjenner Guds vilje men følger sin egen.

Vi kan ha mange og gode grunner til å gjøre slik. Ja, det kan da til og med se ut som det er mye å vinne på den måte, i hvert fall på kort sikt. Tiden for å gjøre opp regnskapet ligger langt, langt fram i tid. Herren venter nok en god stund enda, han har jo gjort det hittil – ikke sant?
En troløs og uforstandig tjener kjenner Guds vilje men følger sin egen.

Det er om denne tjeneren Jesus prater mest om i dagens liknelse, sannsynligvis fordi det er vanligere med troløse tjenere enn med tro, med uforstandige forvaltere enn med kloke forvaltere.

I dag er det viktig for oss å se forskjellen mellom troskap og trosløshet. Den store forskjellen handler om perspektivet vi ser det hele i.
Den troløse mener seg ha rett til det han forvalter og har derfor lett for å misbruke både sin makt og sine gaver. Han kjenner Guds vilje, men følger sin egen.

Den uforstandige forvalteren har en synsfeil. Han regner ikke med at også han skal stå til regnskap. I dag sier Jesus at dersom vi tenker slik, så tar vi feil. En gang skal Guds vilje være den eneste og alt skal ses på i det perspektivet.

Hva gjør vi med det vi har fått fra Gud?
Hvordan forvalter vi det?

Vi forvalter alle Guds vilje og skal svare for det.

Dagens tekst handler om oss alle, uansett om du hører til de som kommer til kirka ofte eller bare en sjelden gang. Ja, selv om du bare er her fordi du er invitert i barnedåp. Dette handler om det vi har fått av Gud, det vi har fått helt fra vi var små barn og ble båret til dåpen.
Å velge å bære et barn til dåp i kirka er å forvalte det som er gitt dere.
Fortsettelsen på det er å følge opp dette videre. Et særlig ansvar har foreldre og faddere, men vi har alle et felles ansvar også, for å formidle videre det vi har fått av Gud til nye generasjoner.

Dette er det vanskelige med denne liknelsen. Vi kan ikke bare interessert se på, siden det er om oss Jesus taler. Vi vet alle noe om Guds vilje og der starter vårt ansvar.
Vi har ikke mulighet å si ”jeg vet så lite – jeg kan ikke gjøre noe”.

Vi vet alle noe og ingen kunnskap er så liten at den ikke kan og skal forvaltes.

Gud har tillit til nettopp deg, han mener at du er verdig denne tilliten. Du er født, og så døpt til delaktighet i Jesu seier. Allerede her ligger et forvalteransvar!
For hver gang du har lært noe nytt om Gud har oppgaven vokst. Ja, i og med dagens besøk her har ditt oppdrag vokst enda en gang.

Tilliten, gavene, kunnskapen, ansvaret og kravet vokser parallelt med hverandre. Vi er alle forvaltere. Du og jeg forvalter Guds vilje i ditt og mitt liv.

Guds vilje er at alle mennesker skal bli frelst og få kunnskap om sannheten.
Vår oppgave er å forvalte dette til beste for oss selv og mennesker rundt oss, ikke minst til våre barn og fadderbarn.

Paulus beskrev sitt forvalteransvar slik:
”bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.”

Stafettpinnen er overlevert til deg, oppgaven er å vitne om evangeliet om Guds nåde.

Kommentarer

Anders sa…
Du skriver: ”Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.” (”
[Att differentiera,] Den historiska människan som beskrivs i originalversionen av "Matteus" hette Ribi Yehoshua. Han föddes i Betlehem av Miriam och Yoseiph (försvenskat till Josef) 7 år f.v.t. Han blev dödad av romarna 30 år v.t. Han växte upp i Nasaret. Han undervisade i Israel, inklusive i fariséeiska ”synagogor”. Han var Messias som det profeterades om i den judiska Bibeln.

Hans namn redigerades av hellenister till ”Jesus”.

Ribi Yehoshuas – Messias - ursprungliga undervisning var i enlighet med direktiven i ”Moseböckerna” och den förvrängdes sedan av hellenister. Den förvrängda undervisningen finns nu att läsa i ”Matteusevangeliet”. Ribi Yehoshuas – Messias - efterföljare hette Netzarim [försvenskat till ”nasaréer”]. Han kallades ”rabbi”, vilket implicerar att han var det som motsvarar dagens judisk rabbin som undervisade hans efterföljare att hålla direktiven i ”Moseböckerna”.

Således skilde sig hans budskap mot Paulus budskap, vilket implicerar att Paulus var en falsk profet. Det är också dokumenterat på Netzarims hemsida att Paulus blev avskuren från Netzarim -- han var en avfälling.

Populære innlegg fra denne bloggen

De tre som ble korsfestet

Den dagen Jesus ble korsfestet på Golgata, ble to menn til korsfestet, en på hver side av Jesus. To menn, som var dømt og nå måtte ta sin straff. De to var forbrytere, røvere og de måtte ta sin rettferdige straff. De visste at dette var en mulighet, når de først startet med sine forbrytelser.
Det er tydelig at de to allerede tidligere hadde hørt om Jesus og visste hvem han var. Samtidig har de to helt ulike holdninger til hvem Jesus er. Den ene, han som tradisjonelt er plassert på Jesu venstre side, viser den samme holdning som de som spottet Jesus.
”Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!”
Røveren viser med han sier at han ikke har en anelse om hvor rett han har. Røveren viser at han ikke tror at Jesus er Messias, at han ikke tror at mannen som henger på korset ved siden av ham, vil kunne frelse ham og hele verden, ja at det er nettopp det han er på vei til å fullbyrde. Røveren, på Jesu venstre side ser, på samme måte som mange andre, ikke hvem Jesus faktisk er. Han ser ikke Guds Sønn…

Kristi åpenbaringsdag

Kristi Åpenbaringsdag, eller Epifania-dagen, som den også kalles, er en av de eldste kristne høytidene. Den har sin bakgrunn i feiringen av 6. januar, som en markering av Jesu fødsel, dåp og første under. Vi kan følge linjene helt tilbake til 100-tallet. Dagen har gjennomgått mange forandringer. Først ble feiringen av Jesu fødsel i Vestkirken flyttet til 25. desember rundt år 325 og 6. januar viet minnet om de vise menn.
Vismennene fulgte stjernen på sin vandring mot målet.
”Deilig er den himmel blå,
lyst det er å se derpå,
hvor de gylne stjerner blinker,
hvor de smiler, hvor de vinker
oss fra jorden opp til seg.”
En stjernehimmel er flott å se på, og den er gjerne opphav til undring og forundring. Den forandrer seg gjennom året, fordi vi ser ulike deler av den. Noen ganger dukker det også opp ”nye stjerner” eller rettere sagt ulike lysfenomen på himmelen som ligner på stjerner.
En stjernehimmel kan også brukes til å orientere seg og finne veien.
Vi skal i dag få følge noen menn på vandri…

Fiskefangst

Det er i dag 6. søndag etter pinse eller Aposteldagen, som den også kalles, og prekenteksten er hentet fra Luk. 5,1-11.

Til denne søndagen har jeg skrevet Søndagstanker til avisen Indre Akershus Blad og det er disse jeg gjengir her i dag:

Jeg har så vidt fisket noen ganger, og jeg husker godt sist jeg fikk fisk. Jeg var vel en 13-14 år og var sammen med familien og fisket i en elv en kveld. Plutselig nappet det og jeg ble nokså forfjamset og kastet likeså godt fisken langt inn blant trærne bak oss. Der fant vi den slimete lille ørreten, som ble tatt hånd om og stekt til kveldsmaten. Jeg var ikke veldig begeistret over verken å få napp eller å ta hånd om fisken etterpå. Etter det har jeg slått meg til ro med at fiske ikke er noe for meg. Ikke er jeg glad i å stå ved en elv eller et vann og vente på napp og ikke liker jeg å få napp heller.
Allikevel er jeg blitt fisker, men i en helt annen betydning av ordet. Dette hører vi om i fortellingen om Peters fiskefangst.
I søndagens tekst møter vi…