Det er i dag 2. søndag etter pinse og tematikken handler om evighetens alvor og omvendelsens nødvendighet. Perspektivet er både vårt forhold til Gud og til mennesker. Det handler om konsekvensen av vårt liv her i verden, når våre dager her er over. Finn gjerne fram lesetekstene for dagen i tillegg til prekenteksten (som står nedenfor). Lesetekstene finner du i 5. Mos. 15,7-8.10-11 og i 1. Joh. 3,13-18, se her.
Dagens prekentekst er hentet fra Luk. 16,19-31:
Den rike mannen fikk oppleve evighetens alvor på sitt aller verste og han forsto endelig omvendelsens nødvendighet, men nå var det for sent.
Hvordan skal vi unngå å havne i samme fella?
Guds svar er at vi har Moses og profetene og han ville vel i dag også lagt til at vi har Jesus. Vi har Bibelen, vi har grunnlaget for å forstå evighetens alvor, men ser vi alvoret og forstår vi det?
Tja, i dagens Norge og i dagens norske kirke er det mange som ikke gjør det. Hvordan er det med deg og meg?
Bibelen taler med alvor om en fortapelse, en mulighet for å ikke komme til himmelen, til Guds rike.
Bibelen har flere levende skildringer av denne fortapelsen og dagens tekst er en av dem. Beskrivelsen av dødsriket her gir næring til troen på en skjærsild. Hvordan det faktisk er vet vi ikke, men at det er et sted der mennesker vil være i pine er helt klart. Hva denne pinen kommer av er ikke like klar. I dagens tekst er grunnen til pinen flammen og flammen kommer av ild.
Dette er vondt å lese og vi føler nok med den rike mannen og forstår hans ønske om at Gud må sende noen til hans nære i verden, slik at de slipper dette pinefulle stedet. Er det så vondt å lese om at vi gjør som strutsen og stikker hodet i sanden, og later som det ikke eksisterer?
Evighetens alvor er at det finnes to mulige utganger og at vi har innflytelse over hvilken av disse som blir vår utgang.
Før vi kan gjøre noe, må vi forstå at vi faktisk må gjøre noe.
Vi kan unngå dødsriket ved å gjøre noe i dag. Omvendelse er nødvendig, og også i aller høyeste grad mulig.
Omvendelse handler om forandring, om et nytt liv. I løpet av de siste fjorten dagene er Joh. 3,1-21 blitt lest og prekt over i mange kirker. Sist søndag var det den første delen om Nikodemus og om å bli født på ny, til et nytt liv, og mandagen før, annen pinsedag, var det den siste delen, men Den lille Bibel, om hvordan vi skal få evig liv i stedet for å oppleve fortapelsen.
Her har vi svaret på hvordan vi skal unngå å havne i samme felle som den rike mannen.
”For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”
”hver den som tror på ham” – tro på Jesus!
Det er svaret på å unngå å havne i samme fella.
Tro på Jesus!
Løftet Gud har gitt oss er at alle som tror på Jesus skal ha evig liv og ikke gå fortapt.
Før Jesu tid handlet det også om tro, det ser vi ikke minst i Hebreerbrevet 11, troskapitlet, som forteller om troens betydning også i gammeltestamentlig tid. Samtidig forteller oss dagens tekst at tro er noe som ikke bare holdes inni oss, men det er noe som får konsekvenser i forhold til hvordan vi lever vårt liv her og nå.
Vårt forhold til Gud, til Jesus, skal sette spor i vårt forhold til våre medmennesker. Vårt forhold til våre medmennesker gir ikke frelse, men de er et synlig bevis på vår tro.
Troen kan vi bare ta imot, det er Guds gave til oss, og denne gaven blir enda større når vi deler den med andre, når vi blir Guds forlengede arm i verden og viser hans kjærlighet i ord og handling.
Gud har skapt noe nytt i deg og meg og vi har mulighet til å skape noe nytt i mennesker rundt oss.
Hvem er vår Lasarus? Hvem ligger ved vår port og lengter etter smuler fra vårt veldekkede bord?
”Når noen blir fattig blant dine landsmenn…”, står det i 5. Mos. 15,7, som vi hørte tidligere.
”Lukk opp hånden for din bror, for de nødlidende og fattige i ditt land!” var det siste verset i den leseteksten.
Din bror, de nødlidende og de fattige i ditt land!
Det starter her, i vårt nærmiljø.
Han som ligger i porten er en vi ikke kan unngå å se.
Hvem er det?
Hvem er det du ser, som trenger en åpen hånd, som trenger din hjelp i sitt liv?
Det starter faktisk blant våre nærmeste.
Kanskje har du noen i familien som trenger hjelp.
Kanskje har du en nabo som trenger hjelp.
Kanskje har du en som sliter i din omgangskrets, som trenger hjelp.
Kanskje har du en som er fattig i nabolaget, som trenger hjelp.
Ja, men her i Norge har vi alle det vi trenger. Ja og nei. Alle har ikke alt og det kommer ikke minst av at kravene til hva alt er er høyere her enn i et fattig land. Her er det nødvendig å ha mer enn til smør på brødskiva for å være med.
Det finnes mange som må finne på all verdens av unnskyldninger for at deres barn ikke kan komme i bursdagene til sine venner, eller ikke kan være med når klassen reiser på tur, fordi de ikke kan avse en eneste krone i familiens trange budsjett til slike ting.
Vi er gjerne forlegne både med hensyn til å hjelpe en i vår nærhet og til å ta imot hjelp fra en i vår nærhet. Dette er ikke grunn god nok til å la vær å tilby hjelp. Menneskers sår kan være både synlige og usynlige. Her hos oss er de kanskje ofte nettopp usynlige. Ingen ser hva det gjør med 8-åringen som aldri får gå i en eneste bursdag og som heller ikke inviterer til bursdagsselskap. Ingen ser hva det gjør med 10-åringen som kommer tilbake til skolen etter sommerferien og ikke har noen ferietur å fortelle om. Sårene på innsiden er usynlige for oss andre.
Vi kan bidra.
Vil vi bidra?
Har vi noe å bidra med?
Hva har vi?
Vi har vår tro – en tro som kommer av at Gud elsker oss. Vi har sett han som er kilden til kjærligheten. Den kan vi gi videre.
Vi har alle noe, enten det er tid, kunnskap eller penger. Vi har fått den største av alle gaver fra Gud og han gir oss i rikt mål også av andre ting og alt dette får vi for å gi videre. Jo mer vi gir av Guds gode gaver til oss, jo mer får vi fra Gud.
Vil du ha mer av Guds gode gave?
Gi den videre!
Dagens prekentekst er hentet fra Luk. 16,19-31:
Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.
Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. 'Far Abraham,' ropte han, 'forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.' Men Abraham svarte: 'Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.' Da sa den rike: 'Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.' Men Abraham sa: 'De har Moses og profetene, de får høre på dem.' Han svarte: 'Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.' Abraham sa: 'Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.'
Den rike mannen fikk oppleve evighetens alvor på sitt aller verste og han forsto endelig omvendelsens nødvendighet, men nå var det for sent.
Hvordan skal vi unngå å havne i samme fella?
Guds svar er at vi har Moses og profetene og han ville vel i dag også lagt til at vi har Jesus. Vi har Bibelen, vi har grunnlaget for å forstå evighetens alvor, men ser vi alvoret og forstår vi det?
Tja, i dagens Norge og i dagens norske kirke er det mange som ikke gjør det. Hvordan er det med deg og meg?
Bibelen taler med alvor om en fortapelse, en mulighet for å ikke komme til himmelen, til Guds rike.
Bibelen har flere levende skildringer av denne fortapelsen og dagens tekst er en av dem. Beskrivelsen av dødsriket her gir næring til troen på en skjærsild. Hvordan det faktisk er vet vi ikke, men at det er et sted der mennesker vil være i pine er helt klart. Hva denne pinen kommer av er ikke like klar. I dagens tekst er grunnen til pinen flammen og flammen kommer av ild.
Dette er vondt å lese og vi føler nok med den rike mannen og forstår hans ønske om at Gud må sende noen til hans nære i verden, slik at de slipper dette pinefulle stedet. Er det så vondt å lese om at vi gjør som strutsen og stikker hodet i sanden, og later som det ikke eksisterer?
Evighetens alvor er at det finnes to mulige utganger og at vi har innflytelse over hvilken av disse som blir vår utgang.
Før vi kan gjøre noe, må vi forstå at vi faktisk må gjøre noe.
Vi kan unngå dødsriket ved å gjøre noe i dag. Omvendelse er nødvendig, og også i aller høyeste grad mulig.
Omvendelse handler om forandring, om et nytt liv. I løpet av de siste fjorten dagene er Joh. 3,1-21 blitt lest og prekt over i mange kirker. Sist søndag var det den første delen om Nikodemus og om å bli født på ny, til et nytt liv, og mandagen før, annen pinsedag, var det den siste delen, men Den lille Bibel, om hvordan vi skal få evig liv i stedet for å oppleve fortapelsen.
Her har vi svaret på hvordan vi skal unngå å havne i samme felle som den rike mannen.
”For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”
”hver den som tror på ham” – tro på Jesus!
Det er svaret på å unngå å havne i samme fella.
Tro på Jesus!
Løftet Gud har gitt oss er at alle som tror på Jesus skal ha evig liv og ikke gå fortapt.
Før Jesu tid handlet det også om tro, det ser vi ikke minst i Hebreerbrevet 11, troskapitlet, som forteller om troens betydning også i gammeltestamentlig tid. Samtidig forteller oss dagens tekst at tro er noe som ikke bare holdes inni oss, men det er noe som får konsekvenser i forhold til hvordan vi lever vårt liv her og nå.
Vårt forhold til Gud, til Jesus, skal sette spor i vårt forhold til våre medmennesker. Vårt forhold til våre medmennesker gir ikke frelse, men de er et synlig bevis på vår tro.
Troen kan vi bare ta imot, det er Guds gave til oss, og denne gaven blir enda større når vi deler den med andre, når vi blir Guds forlengede arm i verden og viser hans kjærlighet i ord og handling.
Gud har skapt noe nytt i deg og meg og vi har mulighet til å skape noe nytt i mennesker rundt oss.
Hvem er vår Lasarus? Hvem ligger ved vår port og lengter etter smuler fra vårt veldekkede bord?
”Når noen blir fattig blant dine landsmenn…”, står det i 5. Mos. 15,7, som vi hørte tidligere.
”Lukk opp hånden for din bror, for de nødlidende og fattige i ditt land!” var det siste verset i den leseteksten.
Din bror, de nødlidende og de fattige i ditt land!
Det starter her, i vårt nærmiljø.
Han som ligger i porten er en vi ikke kan unngå å se.
Hvem er det?
Hvem er det du ser, som trenger en åpen hånd, som trenger din hjelp i sitt liv?
Det starter faktisk blant våre nærmeste.
Kanskje har du noen i familien som trenger hjelp.
Kanskje har du en nabo som trenger hjelp.
Kanskje har du en som sliter i din omgangskrets, som trenger hjelp.
Kanskje har du en som er fattig i nabolaget, som trenger hjelp.
Ja, men her i Norge har vi alle det vi trenger. Ja og nei. Alle har ikke alt og det kommer ikke minst av at kravene til hva alt er er høyere her enn i et fattig land. Her er det nødvendig å ha mer enn til smør på brødskiva for å være med.
Det finnes mange som må finne på all verdens av unnskyldninger for at deres barn ikke kan komme i bursdagene til sine venner, eller ikke kan være med når klassen reiser på tur, fordi de ikke kan avse en eneste krone i familiens trange budsjett til slike ting.
Vi er gjerne forlegne både med hensyn til å hjelpe en i vår nærhet og til å ta imot hjelp fra en i vår nærhet. Dette er ikke grunn god nok til å la vær å tilby hjelp. Menneskers sår kan være både synlige og usynlige. Her hos oss er de kanskje ofte nettopp usynlige. Ingen ser hva det gjør med 8-åringen som aldri får gå i en eneste bursdag og som heller ikke inviterer til bursdagsselskap. Ingen ser hva det gjør med 10-åringen som kommer tilbake til skolen etter sommerferien og ikke har noen ferietur å fortelle om. Sårene på innsiden er usynlige for oss andre.
Vi kan bidra.
Vil vi bidra?
Har vi noe å bidra med?
Hva har vi?
Vi har vår tro – en tro som kommer av at Gud elsker oss. Vi har sett han som er kilden til kjærligheten. Den kan vi gi videre.
Vi har alle noe, enten det er tid, kunnskap eller penger. Vi har fått den største av alle gaver fra Gud og han gir oss i rikt mål også av andre ting og alt dette får vi for å gi videre. Jo mer vi gir av Guds gode gaver til oss, jo mer får vi fra Gud.
Vil du ha mer av Guds gode gave?
Gi den videre!
Kommentarer