Gå til hovedinnhold

Dødens grense og livets makt

Søndagens prekentekst var fra Luk. 7, 11 – 17:
Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.

”Min sønn var død og lever igjen” (Luk. 15,24). Enken kunne ha sagt dette, men ordene er hentet fra faren til den bortkomne sønnen.
Når Jesus forteller den liknelsen lærer han oss at det finnes to måter å leve og være død på. Det er det fysiske livet og den fysiske død – som det handler om i Nain, i dagens tekst. Det er også det åndelige liv og den åndelige død – som det handler om i liknelsen om den bortkomne sønnen.
Selv om dette er to forskjellige måter å leve og være død på er det samtidig en sammenheng mellom de to.

I dag er det en konkret hendelse som blir fortalt for oss. Jesus møter et gravfølge og det er en enke som har mistet sin sønn. Denne konkrete fortellingen om fysisk død og liv kan også si noe i overført betydning om åndelig død og liv.

Døden setter en grense for livets makt.
Det opplevde enken i Nain. Hun har mistet sin mann tidligere og nå er det hennes sønn som ligger død på en båre og bæres til det siste hvilested.
De fleste av oss har noen gang fulgt en båre på veien til graven. Vi er kjent med den erfaring enken har gjort, døden setter en grense for livets makt. En dag er livet slutt, det er ikke til å unngå.
Mot denne sannhet prøver vi gjerne å forsvare oss gjennom å tie om det hele og late som ingenting. Vi har gjerne vanskeligheter med å prate om døden. Det er akkurat som om vi tror at den kan bli borte hvis vi ikke nevner den.

I dag lærer Jesus oss at det er feil å dra grensen der vi ser den. Døden er ikke bare et punkt der det fysiske livet opphører. Døden er både større og mindre enn som så. Den finnes med fra begynnelsen i livets alle negasjoner.

Livet har ikke noen negasjoner, de kommer fra døden og er funksjoner av det som står livets Gud imot:
svakhet, sykdom, bedrøvelse, frykt, utrygghet hører til i dødens sfære. De er ytringer av livets fiendtlige makt.
I kamp mot dette setter Jesus inn livets egen makt når han helbreder syke, tilgir synder, trøster de som sørger og oppvekker døde. Hva vi ser er at døden setter en grense for livets makt. Ett sted tar livet her slutt, vi vet at vi ikke kan leve evig på jorden.
Det finnes en annen virkelighet der:

Livet selv setter grense for dødens makt.
Det fikk enken erfare.
Det Jesus gjør her er ikke bare en gjerning av medlidenhet overfor en fattig enke.
Samtidig gir Jesus nemlig en anskuelig undervisning om livets makt over døden. Det peker framover mot Jesu egen død og oppstandelse.
Menneskene ser hva han gjør denne dagen og trekken den eneste rette slutningen: ”Gud har gjestet sitt folk.”

Gud vil livet, fordi at Gud er livet selv. Det er ikke meningsløsheten som er det innerste i tilværelsen. Derfor vil Jesus lære oss å ikke dra grensen der som vi ser den. Døden er ikke slutten, sier Jesus til oss i dag, gjennom denne fortellingen. Det er vi som setter døden som grense for livet.
Gud har en annen virkelighet som Jesus tilbyr oss, der livet setter grense for døden.

Grensen mellom liv og død går ikke ved et visst punkt i tiden. Den går vertikalt gjennom hele tilværelsen. Hver dag en er dag der vi kan oppstå til ett nytt liv.
Hver dag er en dag der vi kan oppstå til et nytt menneske.
Hver dag er en dag vi kan komme med våre liv, med våre synder til Gud og bli tatt i mot og få del i hans virkelighet.
Hver dag kan du igjen og igjen få del i den virkelighet at livet setter grense for dødens makt.

Å stå opp til et lenger liv her på jorden er ikke det viktigste. Det aller viktigste er å oppstå til et annet liv, det som er livet selv, som er den store muligheten. Det er det livet som setter grense for dødens makt.

Dødens makt har grenser men livet selv er grenseløst.
Dette er så annerledes enn det vi ser til daglig. For oss kan døden se ut som den siste grense for livet og da er også dødens makt større enn livets makt.

I troen kan vi se at livet er grenseløst.
I tro ser vi at Jesus vant over dødsrikets krefter og sto opp til livet, livet selv, det evige liv hos Gud.
Det er noe ganske annet enn livet her på jorden, det er livets selv, et grenseløst evig liv. Med sin grenseløshet begrenser det dødens makt. Døden kan avslutte ditt liv her på jorden, men ikke ditt liv hos Gud, det varer evig.
Det livet, livet hos Gud, får vi del i allerede ved dåpen.
I dåpen blir vi Guds barn, født på ny av vann og ånd, født til delaktighet i det evige liv.

Virker dette som uvirkelig, langt fra din virkelighet?
Da har du kanskje mistet det du en gang har fått. Heldigvis er det ikke vanskelig å få det tilbake.
På samme måte som enken i Nain fikk sin sønn tilbake kan du få livet selv, det evige liv, tilbake fra Jesu hånd.
Jesus ser deg på samme måte som han så enken i Nain, han har medlidenhet med deg og han vil gi deg livet tilbake.
Kom og ta imot det.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De tre som ble korsfestet

Den dagen Jesus ble korsfestet på Golgata, ble to menn til korsfestet, en på hver side av Jesus. To menn, som var dømt og nå måtte ta sin straff. De to var forbrytere, røvere og de måtte ta sin rettferdige straff. De visste at dette var en mulighet, når de først startet med sine forbrytelser.
Det er tydelig at de to allerede tidligere hadde hørt om Jesus og visste hvem han var. Samtidig har de to helt ulike holdninger til hvem Jesus er. Den ene, han som tradisjonelt er plassert på Jesu venstre side, viser den samme holdning som de som spottet Jesus.
”Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!”
Røveren viser med han sier at han ikke har en anelse om hvor rett han har. Røveren viser at han ikke tror at Jesus er Messias, at han ikke tror at mannen som henger på korset ved siden av ham, vil kunne frelse ham og hele verden, ja at det er nettopp det han er på vei til å fullbyrde. Røveren, på Jesu venstre side ser, på samme måte som mange andre, ikke hvem Jesus faktisk er. Han ser ikke Guds Sønn…

Kristi åpenbaringsdag

Kristi Åpenbaringsdag, eller Epifania-dagen, som den også kalles, er en av de eldste kristne høytidene. Den har sin bakgrunn i feiringen av 6. januar, som en markering av Jesu fødsel, dåp og første under. Vi kan følge linjene helt tilbake til 100-tallet. Dagen har gjennomgått mange forandringer. Først ble feiringen av Jesu fødsel i Vestkirken flyttet til 25. desember rundt år 325 og 6. januar viet minnet om de vise menn.
Vismennene fulgte stjernen på sin vandring mot målet.
”Deilig er den himmel blå,
lyst det er å se derpå,
hvor de gylne stjerner blinker,
hvor de smiler, hvor de vinker
oss fra jorden opp til seg.”
En stjernehimmel er flott å se på, og den er gjerne opphav til undring og forundring. Den forandrer seg gjennom året, fordi vi ser ulike deler av den. Noen ganger dukker det også opp ”nye stjerner” eller rettere sagt ulike lysfenomen på himmelen som ligner på stjerner.
En stjernehimmel kan også brukes til å orientere seg og finne veien.
Vi skal i dag få følge noen menn på vandri…

Vingårdssøndag

Prekenteksten på Vingårdssøndag i år er en lignelse. Det er Jesus som forteller den for sine disipler. Lignelsen handler om hvordan Gud lønner oss.
Jesus sa: For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: 'Gå også dere bort i vingården! Jeg vil gi dere det som rett er.' Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: 'Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?' 'Fordi ingen har leid oss,' svarte de. Han sa til dem: 'Gå bort i vingården, dere også.'
Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: 'Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de sis…